Da Putin invaderte Ukraina måtte norske Arne ta et valg: Flytte tilbake til Norge eller holde liv i byens menighet

24. februar 2023 markerer årsdagen for Putins invasjon av Ukraina.

For norske Arne Tafjord har det vært et år preget av mange tårer, men også mye takknemlighet.

Han befinner seg i Odesa, Ukrainas tredje største by, sammen med sin kone Alla og deres fire barn.

Der har han bodd i 30 år og representerer nå misjonsorganisasjonen Den Norske Israelsmisjon i Ukraina.

Da familien fikk nyheten om at hjemlandet deres var under angrep fra enn aggressiv nabo i nordøst, forsto de at de måtte velge:

«Bli eller dra»

Etter mye bønn og samtaler landet familien på det første. Dette til tross for at de visste at det betydde en hverdag med daglige flyalarmer og konstant usikkerhet.

– Jeg tror det var Guds vilje at vi ble værende. Vi merker det på hvordan familien, menigheten og byens trengende har blitt velsignet i ettertid, sier Tafjord til Dagen.

Fikk ikke fred

I begynnelsen rådet uvissheten blant ukrainerne om hvor alvorlig fremstøtet til Putins hær var.

Men Tafjord forsto ganske raskt at det gikk mot et langvarig krig.

– At angrepene kom fra alle kanter, ga meg assosiasjoner til Hitler og andre verdenskrig. Jeg skulle så gjerne ønske jeg tok feil, men jeg er ikke overrasket over at angrepene fremdeles pågår, sier han.

Mens han snakker med Dagen på telefon, ringer det fra en annen linje. Flyalarmen har gått i Odesa og tvillingene hans på 16 år spør pappa om å dra hjem fra skolen for å være nær familien dersom et angrep skulle skje.

Tafjord forteller at bombingen var hyppigere i begynnelsen, men at de aldri kan vite om de konstante flyalarmene betyr øvelse eller et massivt angrep.

Usikkerheten har vært en påkjenning for familien.

– Hvorfor dro dere ikke til Norge da det ble utrygt?

– Familien ble advart, men vi fikk aldri fred da vi begynte å pakke koffertene. Gang på gang landet vi på at det beste er å bli. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men jeg tror Gud kan.

Sang og bibel

Menigheten til Tafjords familie teller over 1.000 medlemmer. Etter invasjonen ble antallet halvert som følge av at mange flyktet.

Men i stedet for å miste motet, plukket de som var igjen opp hansken og påtok seg mer ansvar. Familien Tafjord inkludert.

Mor begynte å synge i lovsangen og far og flere av barna ble en del av et engasjert evangeliseringsteam.

Flere ganger i uken har en gjeng dratt ut i gatene med gitar og salmebok. De deler ut traktater, snakker med folk og deler bibeltekster om håp i en håpløs tid.

– Vi bruker enkle historier fra Jesu liv. Blant annet Jesus som stilner stormen. Sangene handler mye om å være takknemlig for det Gud allerede har gjort, forteller Tafjord.

Større kraft

På søndagene etter gudstjenestene kombinerer de evangeliseringen med matutdeling.

Så mange som 60 personer står i kø for noe varmt å bite i.

– Det handler om å vise omsorg og spre håp, sier nordmannen.

– Merker dere at evangeliet har en større kraft nå enn tidligere?

– Ja, det har det. Samtidig er det ofte enten eller. Noen er forherdet og vil ikke høre om noen god Gud. Mens andre blir veldig oppmuntret og setter pris på våre ord og handlinger.

Der hvor forbigående har ignorert evangelistene tidligere, observerer Tafjord at flere stopper opp nå. De har dessuten fått flere av dem inn på gudstjenestene og noen har tatt imot Jesus.

– Vi ser ikke hele bildet

Arne Tafjord mener menigheten har blitt mer aktive etter invasjonen og ser flere nye komme inn dørene enn før.

Men noen vekkelse blant ukrainerne i Odesa vil han ikke kalle det.

– Det er vanskelig å se hvordan Guds ord virker i mennesker på utsiden. I gatene går hverdagen nesten som normalt nå, fordi vi er blitt så vant med krigen. Men på innsiden er det mange med store bekymringer, sorg og sinne. Jeg tror bare Gud har kraft til å gi oss indre ro, sier Tafjord.

Han bruker seg selv som eksempel.

– Jeg kan oppleve å være glad og fornøyd en dag, men plutselig bryter jeg ut i gråt. Da vender jeg meg mot Gud i bønn og kristent fellesskap. Det hjelper med å se forbi det onde og mot det som er Guds vilje. Vår bønn er at Gud vil gi sin trøst til alle de som lider tap av sine nærmeste.

– Hva er Guds vilje?

– Menneskets natur er å flykte fra det farlige. Men vi klarer ikke å se hele bildet. Det gjør Gud. Han snakker om at han vil gå med oss i dødsskyggenes dal. Ikke at vi skal flykte fra den.

– Så kristne bør oppsøke fare?

– Nei. Men jeg tror Gud ønsker at kristne ikke skal se på det onde med frykt, men be om visdom og ro i situasjonen. Vi kan ikke se Guds perspektiv, og derfor mangler vi ofte en forståelse for den gode siden av problemet. Vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, men det er ikke alltid vi kan se eller føle det. For vår familie har dette året gitt oss åndelig vekst og vi har fått påvirke så mange liv på en positiv måte, sier Tafjord.

Takker for bønn og støtte fra Norge

Nordmannen forteller at ukrainerne er svært takknemlige for støtten de har fått fra utenlandske folk og myndigheter det siste året.

Stadig vekk kommer naboer bort til Tafjord og rapporterer om hjelp de har fått fra Norge.

Til norske kristne ønsker han å oppmuntre til å fortsette å be for fred, for menneskene i nød og for at evangeliet skal nå ut.

– I 2014, under annekteringen av Krim, følte vi oss glemt. Nå merker vi omsorgen og forbønnen fra en hel verden. Vi ber hver dag for at krigen skal ta slutt, men også for at de menneskene som lider av tap av sine nærmeste skal oppleve Guds trøst og frelse i deres åndelige liv, sier Arne Tafjord.