Dagen avslører: Norske jøder betalte opptil flere årslønner for flukten til Sverige

Telefonen ringer hjemme hos familien Milner i Oslo. Det er høsten 1942. Mange av dem som nyter høstdagene i Oslos gater vil om få uker sendes i døden.

«Det er utrygt for jøder å være i Oslo. Vi kan få dere over til Sverige, men det koster», sier stemmen.

Barnebarnet Fredrik Styr (74) vet fortsatt ikke hvem som ringte, og hvordan vedkommende visste at bestefarens hans hadde penger.

– Men bestemor og bestefar bodde i et fint strøk, sier han.

– 5000 per snute

FSG30.jpg

FLUKT: Fredrik Styr (74) hadde trolig ikke vært til hvis ikke foreldrene, besteforeldrene og søsteren flyktet til Sverige under krigen. Foto: Bjørn Olav Hammerstad

portrait

Styr ble født ett år etter at krigen var slutt. Hadde ikke foreldrene, besteforeldrene og søsteren flyktet til Sverige, ville han trolig ikke ha vært til. Men i hans familie snakket de sjelden om familiemedlemmer som var borte eller flukten over svenskegrensen.

Først tidlig i 1950-årene fikk Styr vite av bestefar Milner hvor mye flukten hadde kostet.

– Mor visste det, så fikk jeg også vite det. Det var 5000 kroner per snute for å få et familiemedlem over. Så totalt betalte vi rundt 30.000 kroner, sier Styr.

Det vil si at familiens reise til Sverige utgjorde om lag åtte årslønner. På den tiden utgjorde en gjennomsnittlig årslønn 3.900 kroner, ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå.

Pengene tjente bestefar Milner, som var urmaker, ved å selger klokker som han var redd for ville bli inndratt til okkupasjonsmyndighetene. Quisling-regjeringen vedtok nemlig en lov i 1942 om inndragning av all formue som tilhørte jøder.

– Hvis man har valget mellom flukt eller å bli skutt, så gir man fra seg hele formuen sin. Fordi man synes livet er mer verdt enn å dø med masse gull i skuffen og en kule i nakken, sier Styr.

Del av historien

Det finnes mange kjente historier og nyhetssaker om hvordan norske jøder berget livet. Men en ting utelates ofte når disse historiene fortelles: Hva flukten kostet.

I 2018 kom journalist og forfatter Marte Michelet med boken Hva visste hjemmefronten? som skapte massiv debatt den høsten. En side støttet Michelet, mens den andre anklaget forfatteren for selektiv kildeutvelgelse og feilsitering.

I et kapittel av boken tok hun opp pengebruken for flyktningsoperasjonen Carl Fredriksens Transport.

Men dette er bare en del av fortellingen om de norske jødenes flukt.

Dagen kan avdekke følgende:

* Kilder taler sitt tydelige språk om at penger har vært en større del av historien om de norske jødenes flukt enn det som tidligere har kommet frem.

* Jøder måtte betale, selv om motstandsbevegelsen hadde som prinsipp at de som hjalp ikke skulle ta imot penger fra flyktningene.

* Betalingen var kjent i motstandsbevegelsen og den norske legasjonen i Stockholm.

* Prisen for jødenes flukt har ikke blitt undersøkt systematisk. Ifølge krigshistoriker Tore Pryser skyldes dette blant annet tette bånd mellom historikere og motstandsfolk etter krigen.

* Før jødene ble deportert avviste mostandsgruppen Sivorg å eksportere jøder som gruppe på sine ruter.

Dette kan Dagen dokumentere gjennom en rekke intervjuer og gjennomgang av tidligere upublisert materiale og krigsdokumenter.

– Fortiet

75 år etter krigens slutt er kostnaden for flukten til Sverige godt kjent i det jødiske miljøet, men likevel vanskelig å snakke om.

– Det er fortiet. Man ripper opp i noe som er veldig sårt, og det er ikke en god følelse. Alle visste det i ettertid. Men en ting er å vite, og en annen ting er å snakke om det, sier Fredrik Styr.

Han mener stillheten blant annet skyldes at det jødiske miljøet ikke ønsker å snakke om «jøder og penger» i frykt for antisemittisme. Han deler familiens fortelling for at de neste generasjonene skal få kunnskap om også denne delen av historien.

– Det er viktig i den store sammenhengen å lære toleranse og hindre nye folkemord, sier han.

«Den pengegriske jøden»

Professor Irene Levin og forfatter og filmregissør Nina Grünfeld bekrefter at prisen for jødenes flukt er vanskelig å snakke om. Levins foreldre og Grunfelds far var blant jødene som flyktet over svenskegrensen for å unnslippe deportasjon.

– Myten om den pengegriske jøden er en del av det antisemittiske narrativet, noe som gjør det vondt og vanskelig å snakke om. For noen handler det om traumer, mens for neste generasjon kan det handle om å være redd for å fremstå som grisk, sier Grünfeld.

Hennes far, Berthold Grünfeld, flyktet til Sverige sammen med 13 andre barn fra det jødiske barnehjemmet i Oslo.

53-åringen mener Michelet med sin bok forteller og dokumenterer at antisemittisme ikke bare var noe som skjedde i Nazi-Tyskland, men at det også fantes i Norge, både før, under og etter krigen.

– Antisemittismen lå i at jødene ble sett på som «de andre», og dermed som mindre verdt. Å redde jødene betydde mindre enn mye annet. En standard som litt for mange aksepterte for lett og som resulterte i en tragedie, sier hun.

– Jeg mener vi bør få frem alt det som kan dokumenteres. Man kan ikke legge lokk på fakta, sier Grünfeld.

– Kan misforstås

Jødiske familier betalte ulike summer. Da Irene Levins foreldre flyktet til Sverige var moren gravid med henne. I oppveksten manglet 30 i hennes nærmeste familie. De ble drept i utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau.

Hun sier til Dagen at hennes foreldre betalte tusen kroner hver for flukten. Det vil si til sammen en halv årslønn i 1942.

Levin er professor emerita ved OsloMet, og har vært en viktig forsker og formidler av Holocaust i Norge gjennom mange år. Nylig gav hun ut boken Vi snakket ikke om Holocaust. Mor, jeg og tausheten.

«Hvem hadde bestemt at de skulle betale 2000 kroner, mens andre betalte mye mindre eller betydelig mer? Jeg vet ikke», skriver Levin i boken.

77-åringen sier hun fikk vite om pengene av sin mor.

– I kjølvannet av at Michelet tok det opp i sin bok så har flere begynt å snakke om hva de betalte, eller hørte at foreldre eller besteforeldre betalte, sier Levin, og legger til:

– Noen kom seg over uten hjelp fordi de ikke hadde penger til å betale.

Hun mener også at jøder er forsiktige med å stille spørsmål rundt penger fordi de er redde for å mobilisere antisemittisme.

– Jeg tror jøder har vegret seg for å snakke om hvor mye de betalte fordi det lett kan misforstås med at de ikke var takknemlig eller at de var gjerrige, sier hun.

Rykteflom

Ifølge Store norske leksikon var det omkring 2100 norske jøder i Norge ved krigens utbrudd. De fleste av dem bodde i Oslo.

Ryktene florerte i hovedstaden før jødene ble deportert. Det gjorde det vanskelig å skille sant fra usant. Flere familier vegret seg for å flykte fordi de hadde fedre, sønner og brødre som allerede var arrestert.

Fredrik Styrs bestefar, Milner, unngikk arrestasjonen av jødiske menn i oktober med et nødskrik. Da han kom inn på kontoret sitt sto politiet klar til å arrestere ham, men sekretæren sa rolig «Beklager, Herr Milner er ute nå».

– Hun så bestefar rett i øynene, og han snudde i døren og forsvant. De som skulle arrestere ham visste ikke hvordan han så ut, forteller barnebarnet Fredrik Styr.

De neste dagene lå Milner i dekning, og planla hele familiens flukt. En svigersønn var allerede arrestert og plassert i fangeleir, og Milner trodde at tiden var knapp. Det ble bestemt at han og Styrs far Fredrik skulle ta én rute, mens hans tante, fetter, mor og søster skulle ta en annen.

I et brev fra 1942 som Dagen har fått tilgang til, beskriver Styrs tante Ethel mannen som skulle hjelpe dem å flykte:

«Mor Lizzi og jeg med ungene skulde dra med den fyren som hadde været oppe og skremt vettet av mor og meg, for ved nærmere undersøkelse viste det seg at han hadde forbindelser, men selv var han en stor pengeutpresser. Ikke desto mindre måtte vi ta den sjansen» skriver hun.

Noen dager senere hadde de tatt med seg det mest nødvendige og møtt opp hjemme hos mannen. Deretter bar turen videre i en drosje, og senere i en melkebil. Nærmere og nærmere Sverige.

– Penger som flyter

Fredrik Styrs familie flyktet før flyktningorganisasjonen Carl Fredriksens Transport ble startet opp.

Det finnes ingen skriftlig dokumentasjon på hva jødene måtte betale for organisert flukt. Summene varierte fra et par hundre til flere tusen kroner.

Pengene har sjelden vært et tema blant historikere. Men der det nevnes er de tydelig på at jødene som ikke hadde råd til å betale, ikke ble nektet flukt over grensen. Det trekkes også frem at noen jødiske familier synes det var en selvfølge å betale for flukten.

– Det er et omstridt tema. Det gjelder ikke bare jødiske flyktninger, men flyktninger i det hele tatt. Det er en måte å tjene penger på. Og en god del tjener på det også, sier Tore Pryser.

Han er en av Norges fremste krigshistorikere og professor ved Høgskolen i Innlandet. Pryser sier pengene involvert i jødenes flukt ikke er forsket på.

– I krig er det mye penger som flyter. Det er ingen som har undersøkt dette systematisk, sier han.

Pryser forklarer at mange av dem som skrev og forsket på krigen på et tidlig tidspunkt hadde et nært forhold til motstandsbevegelsen og var veldig positive til dem.

– Negative ting skrev man ikke om, og nå er kildene borte, sier professoren.

Han forklarer at noen så på det å hjelpe flyktninger som en moralsk plikt, for andre var det også en farlig jobb. Det fantes ikke kvitteringer eller skriftlig materiale knyttet til flyktningtransporten.

– Dermed har man bare det folk husker. Det er helt greit å snakke om det, men å dokumentere er problemet, sier Pryser.

Han sier at det Marte Michelet greide å få tydelig frem med sin bok, var holdningen om at jødene var «de andre» og ikke en av oss.

– Akkurat den delen tror jeg hun har helt rett i, sier Pryser.

«Kjølig sinnelag»

Flere motstandsorganisasjoner opererte i Norge under krigen. Milorg var en militær motstandorganisasjon, mens Sivorg var Hjemmefrontens sivile organiserte del som besto av flere ulike motstandsgrupper. Hver motstandsgruppe hadde ofte faste ruter til Sverige som ble brukt til å frakte flyktninger og informasjon over grensen.

Finn Haugland, som var i ledelsen i Sivorg, kommenterer omstendighetene rundt jødeaksjonen i et intervju med historiker Ragnar Ulstein i november 1969. I det lite omtalte krigsdokumentet forklarer han at de den gang drøftet i kretsene i Sivorg om de skulle hjelpe jødene som gruppe og søke dem eksportert:

«Til det ble det sagt med nokså berettiget kjølig sinnelag at det var en folkeaksjon og den kunne man strengt tatt ikke ta opp på de beskyttede transportorganisasjonene som bare ville bli ødelagt av en sånn virksomhet og ikke hadde kapasitet til å klare alle jødene i noe tilfelle».

Som statsstipendiat på 1960 og 70-tallet intervjuet Ulstein rundt 800 motstandsfolk, deriblant Haugland. Disse intervjuene er nå en del av arkivet på Hjemmefrontmuseet.

Videre i intervjuet sier Haugland at de bestemte seg for å varsle jødene i første omgang. Han forklarer at Carl Fredriksens Transport ble opprettet av enkeltpersoner «helt på personlig initiativ». Det var et viktig prinsipp for Hjemmefronten at det ikke skulle koste noe å flykte over grensen, dette var ifølge Haugland et «ufravikelig prinsipp» som blant annet skulle sikre at ingen på motsatt side kunne betale seg inn på en transport:

«...en hvilkensomhelst som da viftet med en tusen-lapp ville jo da lokke folk på limpinnen og 1-2-3- ville hele organisasjonen være ødelagt naturligvis», sier han i intervjuet med Ulstein.

«Våre egne»

Sverre Lie, rutesjef i samme organisasjon, skriver også om jødenes betaling for flukt. I en rapport fra april 1943 til legasjonen i Stockholm forklarer han at flyktninger normalt ikke skulle betale flukt, bortsett fra jødene.

«Det blev avtalt at man fortsatt skulde kreve av jødene at de som hadde anledning til det betalte en større andel av hensyn til de som intet hadde og som foruten at de blev befordret gratis også blev forsynt med penger for at de ikke skulde komme tomhendt over grensen (...) Våre egne skulde ikke betale for transporten», skriver han i rapporten.

«Blod på tann»

Historikere regner med at omtrent 1100 jøder klarte å flykte fra Norge til Sverige under krigen. Rundt 350 av disse flyktet ved hjelp av Carl Fredriksens Transport, resten gjennom andre nettverk eller på egenhånd.

Det var nesten ingen jøder igjen i Norge i 1943, de hadde enten flyktet eller blitt deportert.

Hovedansvarlig for finansiering av hele den norske Hjemmefronten, Aage Biering, skrev en rapport til den norske legasjonen i Stockholm den våren. Der beskriver han jødetransporten høsten i forveien:

«Transportforholdene for oss på denne side har nu utviklet sig til å bli en kostbar affære. Hittil har det været meget beskjedne utgifter, men efter jødetransportene har mange fått «blod på tann», skriver han.

Grensen

I tillegg til å betale for selve flukten skal flere flyktninger også ha blitt lurt til å gi fra seg mer penger på grensen. Finn Haugland i Sivorg snakket også om dette i sitt intervju med historiker Ragnar Ulstein i 1969.

«Vi fikk rapporter fra Sverige fra enkeltpersoner som fortalte at når de kom til grensen – eller når de hadde et stykke igjen på norsk side, så ble det anmodet om å gi fra seg alle norske penger, for de ville de i alle tilfelle bli avkrevd når de kom til Sverige. Det er naturligvis temmelig mange som har bitt på dette og som har gitt fra seg sine penger til stor glede for dem som klarte å få tak i dem», sier han.

Dette skjedde ikke med Fredrik Styrs familie, men han kjenner til det.

– Det var nordmenn som sa det for å lure penger fra folk. Du kan si at i en slik dramatisk situasjon så er det alltid ærlige og uærlige mennesker, og noen som vil profitere, sier Styr.

Problem med kilder

Den avdøde krigshelten og krigshistorikeren Ragnar Ulstein skal senere ha forsøkt å undersøke pengene involvert i flukt, blant annet grenselosenes arbeid og lønn. Men dette viste seg vanskelig.

I upubliserte e-poster fra 2018 som Dagen har fått tilgang til, skriver Ulstein at betalingen av lostjenesten var tabubelagt.

«Stemninga var reint patriotisk. Svært få snakka om lønn eller godtgjersle for illegal innsats. Du risikerte å fornærme ein los om du spurde kva løn han eller ho fekk», skriver han.

Videre forklarer Ulstein at mange loser fikk betaling fra organisasjonene som sendte flyktningene. Noen gikk gratis med flyktninger til grensen, men det kunne ikke bli praksis at de gjorde dette uten betaling.

«For meg som forskar om los- og annan eksportteneste kjendest det uheldig å bringe inn spørsmål om løn. Etter som slik løn, stor eller liten, ikkje kunne dokumenterast, risikerte eg å få historier om folk som hadde tent seg rike på lostrafikken - som eg hadde erfart i arbeidet med englandsfarten. Og eg kunne får problem med mange kjelder eg ennå ikkje hadde møtt», skriver Ulstein i e-posten Dagen har fått tilgang til.

Frykt og trygghet

I Fredrik Styrs leilighet henger bilder av familiemedlemmer på veggene. Også av bestefar Milner. På tettskrevne sider fra en skrivemaskin beskriver den da 61 år gamle urmakeren den lange flukten gjennom skogen til Sverige, hjerteproblemene han fikk underveis og frykten for å bli oppdaget.

Styrs familie tok to ulike ruter, men begge gruppene ble fulgt gjennom skogen av grenseloser den siste etappen. Flere tilfeldigheter gjorde at ingen i familien ble tatt underveis.

Senere på høsten leser bestefar Milner i avisen at hans formue i Norge er beslaglagt. Samme dag skriver han et brev til sin datter som er i trygghet i USA om at han også er trygg:

«Det kan ikke beskrives med hvilke følelser jeg nu sidder her og har anledning å skrive til dere, hvilket jeg ikke tenkte mig muligheten av for en måned siden og jeg takker Gud hver dag at vi har sluppet ut av dette helvete og skulde vor glede være fulkomen hvis Ethel også havde fått med sig Herman».

Ethel, Styrs tante, skriver også et brev om flukten. Der forteller hun om ferden i melkebilen, gården de overnattet på underveis og babyene som skrek på grensen. De andre flyktningene i gruppen måtte kaste jakker over mor og barn for å dempe lyden.

Sannheter i verden

Styrs onkel Herman ble sendt til Polen på skipet Donau sammen med 532 norske jøder. 302 menn, 188 kvinner og 42 barn. Noen dager etter flukten til Sverige i 1942 når nyheten om deportasjonen konen Ethel:

«Den 26. november kom meddelelsen at alle jødiske kvinner og barn var tatt og sendt til Polen, du kan jo forstå jeg ble fortvilet. Er det ikke sjelerått, mennesker som intet har gjort, kan man behandle på denne måten, sette dem på en båt, sende dem til det verste hullet i hele Europa, dødens venteværelse», skriver hun.

På sofaen til Fredrik Styr ligger en pute med et bilde av hans mor og to tanter. Stolen moren hans satt i da hun var gravid med ham står foran en bokhylle i stuen. I oppveksten hans snakket familien sjelden om det de hadde opplevd under krigen, eller slektningene som forsvant.

– Jeg fikk bare høre at de var borte, sier Fredrik Styr, og fortsetter:

– Familien var veldig psykisk traumatisert. I dag vet vi at det er viktig å debriefe, men det var man ikke klar over den gangen. Man skulle ikke snu seg tilbake, bare se fremover, sier 74-åringen.

Han vet fortsatt ikke hvem som ringte og tilbød å frakte familien over til Sverige den gangen.

– Vi vet ikke hvem som forlangte penger, om det var motstandsbevegelsen eller tilfeldige krigsprofitører. Når man er i en desperat situasjon så tar man imot tilbudet man får, man spør ikke er dette motstandsbevegelsen eller mennesker som vil tjene mye penger på vår skjebne?, sier Styr.

Men nå 75 år etter krigen mener Styr det er viktig å se tilbake.

– Nå er jeg blitt så gammel at nå.. Det er klart at hvis det finnes noen sannheter i verden, så må de komme frem, sier han.

----------

Denne saken er laget i samarbeid med Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) ved Universitetet i Bergen.

Har du noen kommentarer, tips eller spørsmål? Ta kontakt med journalist Johanna Magdalena Husebye på e-post jmh@dagen.no

Kjell Magne Bondevik: – Urovekkende og uakseptabelt

Derfor skriver vi om at jøder måtte betale

Endestasjon for jødekristne fra hele Europa