Dagen møtte skadde flyktninger fra Myanmar: – Vi er kjempesinte

For bare noen måneder siden var Hoi Ling en vanlig, kristen kvinne fra Myanmar i Sørøst-Asia.

Hun hadde ektemann, sju barn og familien livnærte seg av gården de bodde på i en liten landsby i staten Chin.

En dag skjedde akkurat det som i senere tid har rammet hjemstedet til så mange i dette området; militærjuntaen gikk til brutalt, væpnet angrep.

Hoi Ling og familien klarte å komme seg unna angrepet og fant gjemmesteder inne i den tette skogen som omkranset landsbyen.

Mellom busker og trær var de utenfor skuddlinjen, men på bakken hadde militæret lagt ut landminer som var vanskelig å se.

Dessverre oppdaget ikke Hoi Ling den som lå foran henne før det var for sent.

Skyter, brenner og sprer frykt

Myanmar er et av verdens fattigste land og har i mange tiår vært styrt av et voldelig og brutalt militærdiktatur.

Selv om nye reformer i 2011 ga håp om et mer demokratisk Myanmar, sluttet ikke militærjuntaen å herje. Verst har det gått ut over landets over hundre etniske minoriteter.

Etter at militæret på nytt kuppet makten i februar 2021, har volden mot disse gruppene økt betraktelig. FN og andre organisasjoner for menneskerettigheter har for lengst slått alarm.

FN-rapport sier at kristne er ofre for målrettede angrep i Myanmar

Rohingya-folket, helt sørvest i landet, er de som har fått mest oppmerksomhet i norske medier. Den primært muslimske gruppen ble i august 2017 utsatt for et brutalt folkemord hvor minst 6.700 mennesker ble drept og over 700.000 flyktet til Bangladesh.

Mindre kjent er det hva som skjer i nabostaten i nord, Chin, hvor rundt 90 prosent av befolkningen er kristne.

Tungt bevæpnede soldater rykker inn i små og store byer. De skyter mot sivile, dreper pastorer, brenner hus og kirker og river ned alle kors de kommer over.

De brente kirkers taktikk

I motsetning til Rohingyaene, flykter mange blant Chin-folket til India og staten Mizoram. De våger ikke alle bli værende i frykt for egne liv.

Det er i hovedstaden Aizawl at Dagen møter Hoi Ling og mannen Win, som har tatt seg over grensen og fått plass på et norskstøttet mottakssenter for skadde flyktninger.

Støtte fra norske baptister

Aizawl er en komprimert storby omgitt av tett jungel og tåkelagte fjell.

I en av de trange, bratte bakkene står en dør vid åpen. Over inngangen kan vi lese «Chin Relief Committee in Mizoram». Den nyopprettede organisasjonen har til hensikt å ta vare på skadde flyktninger fra Chin-staten.

– Mange unge voksne deltar i kamp mot militæret og da følger det med mange alvorlige skader. Men de kan ikke bo på sykehuset lenge, så da gir vi dem et sted å være her, forteller Pa Bik fra Aizawl, leder og initiativtaker til organisasjonen til Dagen.

Han er av Chin-opphav og følte han måtte gjøre noe for folket han er knyttet til.

Mottakssenteret er delvis støttet med midler fra norske Chin-menigheter, primært baptistkirker, samt ungdomsorganisasjonen Ung Baptist. I Norge utgjør Chin-folket en betydelig del av Det norske baptistsamfunns medlemmer.

Bestekompisene Bawi (27) og Zatlung (29) fra Burma leder tradisjonsrik baptistmenighet i Kristiansand

– Glemmer aldri lyden

Hoi Ling og mannen har bodd her i noen uker, sammen med et 20-talls andre. Flere har de ikke kapasitet eller ressurser til for øyeblikket.

Standarden er enkel; køyesenger med tynne madrasser og noen leketøy for de minste.

Sjubarnsmoren har både psykiske og fysiske arr fra møtet med landminen i Myanmar.

– Det var helt forferdelig. Jeg hørte bare smellet og så at det blødde fra beinet. Jeg kommer aldri til å glemme lyden og synet, sier hun.

Med store smerter ble hun hjulpet av Win til et sykehus ved grensen mellom Myanmar og India. Der måttet beinet amputeres. Da såret hadde grodd, dro paret videre inn i India og fikk skyss til Aizawl.

På senteret får Hoi Ling og mannen være på ubestemt tid. Her får de mat, drikke og tak over hodet.

Et par små barn sitter i en annen seng og leker med kosedyr som er donert av lokale innbyggere.

– Jeg er veldig takknemlig for at vi får være her, sier hun.

I bakgrunnen kan vi høre et barnekor synge «Amacing Grace» fra en kristen skole vegg i vegg med senteret.

Kjempesinte

Når Dagen spør hvilke følelser ekteparet kjenner på om situasjonen i sitt eget land, sier Win klart ifra.

– Vi er kjempesinte, sier han og fortsetter:

– Hvorfor skal min kone miste beinet sitt? Det er meningsløst. Vår landsby har blitt okkupert av militæret. Ingen kan verken bo eller jobbe der.

Win og Hoi Ling har sju barn sammen mellom 12–30 år. To av dem hjelper til med å frakte flyktninger inn i India. De fem andre er fremdeles i Myanmar.

Foreldrene vet ikke hvordan de har det, om de er trygge eller om de er i live.

– Det er veldig vanskelig for oss å ikke vite hvordan de har det. Telefonlinjene er ustabile, så det kan gå lang tid fra vi hører noe fra dem, sier Win.

– Vi ber hver dag til Gud for deres sikkerhet. Ingen av oss har sett dem siden vi reiste. Vi håper vi kan se dem igjen, sier Hoi Ling.

Skadd under motstandskamp

To som kunne vært barna til Win og Hoi Ling er Chin-guttene Van Ro og Nan.

De deler seng på mottakssenteret og har lignende historier.

Van Ro mistet beinet på grunn av en landmine, mens Nan ble skutt av militærjuntaen da han forsøkte å forsvare landsbyen sin.

– Folk er vennlige mot oss her. De støtter oss og forstår oss. Det betyr mye, sier Van Ro.

Begge har de deltatt i det som kalles Chin Defense Force eller CDF. En væpnet motstandsbevegelse blant Chin-folket som ble opprettet etter kuppet i 2021.

Fredelige demonstrasjoner og protester for å oppnå demokrati og oppheve regimets diskriminering var ikke lenger et alternativ.

Styrkeforholdene mellom CDF og militærets våpenarsenal er som David mot Goliat. Rifler og motorsykkelhjelmer har lite å stille opp med mot raketter og panservogner.

– Vi forsøkte å blokkere militæret fra å komme inn i landsbyen vår, men våpnene våre er for svake. Jeg lå skadet i skogen i fire dager før jeg ble hentet med en ambulanse, sier Nan.

På mottakssenteret henter de to unge mennene styrke i hverandre.

– Ingen av oss kjente hverandre fra før. Men nå har vi blitt gode venner. Selv om det vi har opplevd er grusomt, prøver vi å smile sammen, sier burmeserne.