Dagens korrespondent har levd i rakettregn siden 7. oktober

Neste måned er det 30 år siden Asgeir Ueland kom til Israel. Siden oktober i fjor har han vært Dagens korrespondent i Israel.

Med mindre det skjer et under i form av en avtale om fred eller våpenhvile, vil dagen bli markert i rakettregn.

Slik har det vært nesten kontinuerlig siden 7. oktober i fjor da Hamas gikk inn i Israel, massakrerte sivile og tok gisler. Og Israel svarte med å gå inn i Gaza i det som nå er blitt en nesten 12 måneder lang krig.

– Mer flyaktivitet

– Hverdagen vår har vært tilnærmet lik fra starten av krigen, bortsett fra at det nå er mer flyaktivitet, sier Ueland.

Han bor nord for Galilea, i landsbyen Yesud Hama'ala, sammen med sin israelske kone og to barn på 8 og 16 år.

– La meg åpne vinduet, sier han og tar med seg skjermen så vi får se og høre det som foregår utenfor.

Brått blir det tydelig at den jevne duren er jagerfly som flyr lavt over husene i nabolaget.

Israel angriper Hizbollah-mål

Israel hevder å ha angrepet infrastruktur, skyteklare raketter og våpenlagre som tilhører terrororganisasjonen Hizbollah som er Hamas sin allierte i Libanon. I en uttalelse fra Israels militære (IDF) heter det at hæren angriper en rekke mål i Sør-Libanon og den østlige Bekaadalen.

Hizbollah på sin side hevder å ha rettet et luftangrep mot hovedkvarteret til den israelske sikkerhetstjenesten Mossad i Tel Aviv og mot israelsk forsvarsindustri nær byen Haifa nord i Israel.

Skyter ned raketter og droner

Fra hagen sin har Ueland denne onsdagen sett 20 til 30 raketter fra Libanon bli tilintetgjort av rakettskjoldet Iron Dome. Rakettene var på vei mot riksveien som ligger rundt tre kilometer unna huset der han bor.

Nå er det litt roligere, men angrepene fortsetter, forteller Ueland, som er Midtøsten-historiker.

Et bilde som han tok fra det samme vinduet viser nedskyting av raketter og droner.

– Slik har det vært siden luftoperasjonen mot Libanon startet sist fredag, sier han.

Frykt for storkrig

Frykten for regional storkrig øker time for time. Det eneste som nå mangler på en fullskalakrig er at israelske styrker går inn i Libanon med bakkestrykene sine.

– Det kan bli det neste, sier nordmannen.

Kommunen som Ueland og familien bor i er den nordligste som ikke er evakuert forteller han. Folk hadde så smått begynt å flytte tilbake etter sommeren, men nå antar han at de har reist igjen som følge av krigsutviklingen de siste dagene.

– Men jeg vet ikke nøyaktig hva status er, vedgår han.

– Tatt for å være gale

Allerede i 2010, da Ueland jobbet for Dag og tid, mottok skandinaviske journalister en oppdatering som gjaldt grensa mot Libanon. Den handlet om at Hizbollah bygget inn våpensystemer i vanlige hus.

– Folk her i nord fortalte at de hørte graving under bakken, men de ble tatt for å være gale.

– En varslet katastrofe

Siden ble det avslørt at Hizbollah faktisk hadde gravd ut angrepstunneler der både motorsykler og biler kunne passere. Israel svarte med å pumpe betong inn i tunnelene.

– Hizbollah har hatt planer om å invadere Galilea i mange år. Det har vært en varslet katastrofe. Alle trodde det var de som skulle gå over grensen her i nord, ikke Hamas i sør.

«Makabert regelverk»

Ueland beskriver et slags «makabert regelverk» som Israel og Hizbollah har holdt seg til:

– «Vi skyter på dere og dere skyter på oss, men vi holder oss innenfor militære mål og angriper ikke lenger sør enn nødvendig.»

Slik er det ikke lenger. Det er blitt skutt lenger sør «enn nødvendig» og mot kibbutzer som ikke er evakuert, sier han. Så kom saken med personsøkerne som såret over tre tusen Hizbollah-medlemmer og drepte minst 12.

– Fra at Israel svarer i henhold til hvor langt sør Hizbollah skyter, er vi nå i en angrepsfase.

– Fungerer godt

Det later ikke til at dette berører Ueland i stor grad.

– I vårt område er det en økning i antallet raketter, men ikke en markant økning, slik scenariet lød tidligere.

I januar ble innbyggerne i nord forespeilet 700 raketter om dagen. Nå snakkes det om 200, sier nordmannen som har gjort israeler av seg. Han bedyrer at han ikke er redd.

– Jeg er skrudd sammen på en sånn måte at jeg fungerer godt under disse forholdene.

Tre og en halv kilometer i luftlinje

Han påpeker dessuten at hjemmet hans ligger midt i et område med åpne jorder og frukthager, uten militærinstallasjoner av noe slag i nærheten.

– Hvorfor skal Hizbollah skyte oss med mindre de vil gå målrettet på sivile, spør han.

Det er likevel ikke spesielt langt til nærmeste militære mål. Tegner man en strek tre og en halv kilometer i luftlinje, så er man der, og Hizbollah skyter heller i den retningen.

– Vi hører dem og det er helt absurd, innrømmer han.

Fordi brennende metallsplinter kan falle ned over folk og fe går flyalarmen opp mot 30 ganger om dagen og varsler dem om å trekke ned i bomberommene.

– Oppleves som en slags lotto

Asgeir Ueland har rukket å oppleve en del krigshandlinger siden han kom til landet i 1994.

I 2003 var han i Jerusalem da busser med selvmordsbombere gikk i luften ikke langt unna der han bodde. I 2006 dekket han krigen for Dag og Tid. Da fantes det ikke rakettskjold.

– Fordelen med rakettene i dag er at de utløser flyalarmen og varslingen er blitt bedre. Før kunne den gå av i hele Nord-Israel på en gang. Nå blir nabolaget varslet der dronen eller raketten er på vei.

Det samme er ikke tilfelle med selvmordsbombere.

– Det oppleves som en slags lotto og derfor ble det mer naturlig å ta sykkel enn buss.

Har vurdert å flytte én gang

I motsetning til israelere flest, har Ueland og familien mulighet til å vende nesen i retning et tryggere land, om det skulle bli for ille. Kun én gang har de vurdert det seriøst. Det skjedde halvannen uke etter 7. oktober.

– Ikke langt fra oss, i Ramat Naftali, gikk det en infiltrør i seks-sju timer, uten at noen hadde fått tak i ham.

Kona og barna ble evakuert til noen venners hjem i Haifa samtidig med at Israel startet sin bakkeoperasjon i Gaza. Asgeir Ueland ble ved sin post , men besøkte familien jevnlig.

– Mot slutten av 2023 hadde vi noen samtaler om vi skulle pakke og reise til Norge, men vi bestemte oss for å bli værende.

– 15 sekunder til bomberommet

Kona og den yngste datteren har sovet i bomberommet siden 7. oktober, mens Asgeir og den eldste datteren nå har valgt å bo på rommene sine.

– Det har med plasshensyn å gjøre. Dessuten tar det bare 15 sekunder å gå fra senga og til bomberommet hvis alarmen går.