De burde vite bedre, særlig på Klepp
Man skulle kanskje tro at kjennskapet til tradisjonell kristen samlivsetikk var mer utbredt enn den ser ut til å være.
Torsdag kunne vi her i avisen lese om et kommunalt utvalg på Klepp i Rogaland som har arbeidet med nye retningslinjer for støtte til kulturtilbud i kommunen.
Nå reagerer blant andre flere bedehus på at kommunen stiller krav som de mener innskrenker trosfriheten. Retningslinjene er ute på høring med svarfrist 15. februar.
Annonse
I forslaget heter det at organisasjonene må regne alle medlemmer som like valgbare til styrer og andre tillitsverv, uavhengig av vedkommendes samlivsform, seksuelle orientering, kjønn eller etnisitet.
Det er smått forunderlig å lese at dette skjer i nettopp Klepp, i et av de områdene i landet hvor kirkesøkningen tradisjonelt har vært sterkest. Man skulle kanskje tro at kjennskapet til tradisjonell kristen samlivsetikk var mer utbredt enn den ser ut til å være.
Ordfører Sigmund Rolfsen (Ap) viser like godt til NRKs Brennpunkt-serie fra i høst om lukkede religiøse miljøer når han skal forklare vurderingen som ligger bak det kommunale utvalgets forslag.
Dermed setter han bedehusene i sammenheng med sekter eller miljøer med tydelige sekteriske trekk.
Og det skjer altså på Klepp. Ifølge ordføreren er disse miljøene så lukket «at det er heilt skremmande viss du kjem på innsida». Det var jo litt av en hilsen til de vitale kristne miljøene som finnes i Klepp kommune.
Det er ingen hemmelighet at kristne menigheter holder frem ekteskapet som den gudgitte ordningen for samliv. Det gjør også Den norske kirke fortsatt.
Det er heller ingen hemmelighet at det har vært en felles forståelse i den kristne kirke helt frem til de siste årene at ekteskapet er en ordning for mann og kvinne.
Derfor burde det ikke komme som noen overraskelse at det finnes mange kristne forsamlinger og menigheter som ønsker at deres tillitsvalgte skal stå inne for denne samlivsetikken.
Annonse
Diskrimineringsbegrepet mister sin mening hvis man ikke skal kunne forvente at tillitsvalgte i frivillige organisasjoner står inne for det organisasjonen står for.
Det er ikke overraskende at Arbeiderpartiet vil ha sosialdemokrater som tillitsvalgte, det er ikke overraskende at Human-Etisk Forbund vil ha livssynshumanister som tillitsvalgte, og det ikke overraskende at en moske vil ha muslimer som tillitsvalgte.
Når man slik markerer en tilhørighet, innebærer det at man identifiserer seg med en verdimessig basis.
Det vitner om en mangelfull forståelse for hva et livssyn er hvis Klepp kommune forutsetter at religiøse miljøer, som formodentlig består av skattebetalende medlemmer like mye som andre miljøer gjør det, skulle miste retten til offentlig støtte fordi de opprettholder det begrunnede standpunktet som de har hatt i hele sin levetid.
Dette er ikke et uttrykk for kommunal toleranse, man kunne like gjerne snu på diskrimineringsbegrepet og si at her er det bedehusene som blir diskriminert fordi den kommunale ledelsen ikke liker det de står for.
Det er ikke nytt at kristendommen ytrer seg om relasjoner og samliv. Og synet på ekteskapet som en gudgitt ordning for mann og kvinne kommer ikke til å forsvinne, om Arbeiderpartiet ønsker det aldri så mye.
Derfor hadde det vært bedre om myndighetene både på Klepp og andre steder øvde seg på å respektere overbevisninger som bryter med det de selv står for. Offentlig styrt ensretting burde den politiske venstresiden ha lagt bak seg.
