De fleste brudd på kvinners trosfrihet skjer i hjemmet

– Forskning på religiøs forfølgelse har i stor grad vært kjønnsblind. En har ikke sett at forfølgelse ofte rammer kvinner og menn svært ulikt, sier Vija Herefoss, teolog og prosjektrådgiver i Stefanusalliansen.

Hun er medforfatter av Stefanusalliansens splitter nye hefte om kvinners trosfrihet, som de har gitt ut med støtte fra Utenriksdepartementet og i samarbeid med internasjonale eksperter på temaet.

En av de virkelig store forskjellene, handler om synlighet. Når menn rammes av forfølgelse er det oftere voldsomt og offentlig. De aller fleste brudd på kvinners trosfrihet skjer i det skjulte.

Ikke fri til å velge

Når døren åpnes inn til hjem der kvinner ikke er frie til å velge tro og liv, vil en se at overgriperne oftest tilhører den nærmeste familien, trosfellesskapet eller lokalmiljøet.

Det er først og fremst familien som står bak ødeleggende tradisjoner som kjønnslemlestelse, kjønnsselektive aborter, jentedrap, tvangsekteskap, barneekteskap, seksuell vold, voldtekt i ekteskapet og æresdrap.

Likedan er det familien som oftest nekter jentene adgang til utdanning. Og hvis en kvinne konverterer til en annen tro, er det familien som først og fremst vil presse henne til å fornekte den nye troen. Noen opplever å bli utstøtt. Andre blir tvunget til å gifte seg med en ektemann familien har plukket ut.

Bærer familiens ære

At så mye forfølgelse skjer i det skjulte, handler blant annet om at kvinnene i mange kulturer lever det meste av livet hjemme i familien.

– Fordi overgrepene skjer hjemme, hører vi ikke om det, sier Vija Herefoss.

– Det handler også om at kvinner har lavere status og verdi, samtidig som de blir sett på som bærere av familiens ære.

Noen ganger kan kvinners skjulte lidelser også skyldes at de blir vurdert som mindre viktige enn menns, mener Herefoss og gir et eksempel:

– Sett at en prest blir fengslet for sin tro. Snart vil pressen løpe etter ham for å skrive om saken. Som regel har presten en kone, som blir sittende igjen med ansvar for barna, men uten inntekt og mat på bordet. Hun får neppe samme oppmerksomhet som sin mann.

Sårbare ­minoritetskvinner

Artikkel 18 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter slår fast at alle mennesker er fri til å tro, utøve sin tro, skifte tro – eller la være å tro.

Like fullt lever 80 prosent av jordens befolkning under forhold der trosfriheten er begrenset, ifølge Stefanusalliansens undervisningshefte om kvinners trosfrihet. Særlig sårbare er kvinner fra etniske og religiøse minoriteter. De har blant annet større fare for å bli rammet av seksuell vold.

• Nettopp nå blir kvinner som tilhører uighur-folket i Kina sterilisert med tvang, ene og alene fordi de er muslimske uighurer.

• Nettopp nå blir jenter fra kristne og hinduistiske familier i Pakistan kidnappet, tvangskonvertert og tvangsgiftet.

• Nettopp nå blir muslimske rohigya-kvinner og kristne kvinner fra kachin-folket i Myanmar tvunget inn i menneskehandel.

• Og nettopp nå må yazidikvinner i Irak, som var sex-slaver hos IS, velge mellom å beholde barna som ble født etter voldtekt, eller bli gjenforent med familien.

Angrepsmål

At kvinner i mange kulturer får rollen som bærere av familiens og samfunnets ære, forsterker ifølge Herefoss sårbarheten. Blant annet fordi kvinnene får større verdi som angrepsmål.

– Den enkleste måten å gjøre stor skade på en religiøs minoritet, er å angripe kvinnene. Fordi de bærer gruppens ære, blir de mer enn et individ. De blir en slagmark som kan brukes til å utkjempe menns kamper, sier hun.

Herefoss trekker frem yazidikvinnenes tunge valg.

– Det er et umenneskelig dilemma. Blir menn satt på lignende valg? spør hun, før hun understreker at ansvaret her ikke bare er yazidisamfunnets.

– Det er også den irakiske statens ansvar, fordi barn etter loven tilhører farens religion. Staten definerer altså yazidikvinnenes barn som muslimer. Det gjør ikke saken lettere.

Løsninger

– Hva kan gjøres for å bedre kvinners trosfrihet?

Vija Herefoss viser til de internasjonale konvensjonene som sier at det alltid er staten som har ansvar for å beskytte og fremme individets menneskerettigheter.

– Selv om staten vedtar lover som forbyr skadelige skikker, hender det at skikkene likevel fortsetter. Da kan det hjelpe å samarbeide med religiøse ledere, sier hun og nevner omskjæring i Egypt som eksempel.

Både kristne og muslimer har praktisert omskjæring av jenter og har forsvart skikken med religiøse tradisjoner. I Egypt reiste en religiøs leder rundt i kirkene og advarte mot omskjæring. Likevel ble kristne jenter omskåret.

– Til slutt viste det seg at det var økonomien som skapte problemer. Kvinnene som utførte omskjæringen, trengte inntekten de fikk. Løsningen lå dermed et annet sted enn man trodde.

Målet er nå at det nye heftet skal skape økt forståelse for at kvinner og menn rammes ulikt.

– Vi håper at det blir tatt i bruk av flest mulig, både grasrotaktivister og religiøse og statlige aktører som er engasjert i å fremme trosfrihet for alle, sier hun.

Foreløpig er heftet utgitt på engelsk. Stefanusalliansen håper å omsette det til norsk, arabisk og fransk innen kort tid.

Kvinnesaksforkjempere

Herefoss erkjenner at arbeidet for å bedre kvinners trosfrihet tar tid.

– Arbeidet omfatter både stater, teologi, kulturell praksis og sosiale og økonomiske forhold. Vi må involvere flest mulig, sier hun.

Én av gruppene hun håper vil samarbeide, er tradisjonelle kvinnesaksforkjempere. I heftet blir det påpekt at kvinneforkjempere og forkjempere for trosfrihet ofte har sett på hverandre som motstandere.

– Hva vil du si til kvinnesaksforkjemperne for å få dem med i kampen for kvinners trosfrihet?

– Vi kjemper for samme gruppe. Religionen er en viktig del av mange kvinners identitet. Mange kvinner finner styrke, håp, mening og fellesskap gjennom troen. Det er ikke slik at de må befris fra religionen før de kan hjelpes, sier hun og viser til organisasjonen Abaad i Libanon, som har høstet gode erfaringer med å samarbeide med religiøse ledere for å bedre kvinners rettigheter.

Systematisk urettferdighet mot kvinner

Kvinnene i kyrkja