- De mest høylytte barna bestemte
Tidligere misjonærbarn forklarte i tingretten onsdag om en barndom på internatet med svært liten voksenkontakt.
Publisert
Sist oppdatert
Kvinnen fortalte at hun ikke sa noe til romveninnen sin på internatet på den norske skolen på Taiwan. Der begynte hun som seksåring, uten noen form for fadderordning eller voksne som hadde spesielt ansvar for henne. De fikk treffe foreldrene annenhver helg. En voksen var på vakt hver ettermiddag og kveld på 27 barn.
- Jeg lengtet veldig, veldig hjem og var redd. Selv ikke henne jeg delte rom med, sa jeg noe til. Men av og til la jeg meg opp i sengen til henne etter at hun hadde sovnet.
Annonse
Fikk ikke trøst
Kvinnen som har gått til erstatningssøksmål mot Misjonssambandet og Frikirken, forklarte seg i Stavanger tingrett onsdag morgen om det advokatene hennes omtaler som omsorgssvikten på internatet. Der forklarte hun at det var barna selv som laget kulturen på internatet. De mest høylytte barna, uavhengig av alder, førte an og bestemte.
Hun fikk spørsmål om hvem hun fikk trøst av når hun var lei seg.
- Jeg fikk ikke trøst. Jeg trøstet meg selv. Og bad til Gud, sa hun.
- Jeg har ingen minner om at voksne eller eldre barn snakket med meg, sier hun.
- Barna mot de voksne
Det var ingen kultur for å gå til de voksne med problemer og konflikter.
- Det var barna mot de voksne. Vi hadde en forståelse av at vi var i samme båt. Det var ikke greit å vise at man trengte de voksne. Da fikk man rolle som pyse. Det var det ikke greit å være, sier hun.
Annonse
Endret seg
Kvinnen forklarer at hun gikk fra å være utadvent til å være innadvent etter at hun begynte på internatskolen som seksåring.
- Jeg gikk fra å være en jente som trivde godt, var selvstendig og utadvent til å gå inn i meg selv og passet på å ikke forstyrre. Jeg ville ikke gråte så foreldrene mine så det. Jeg visste veldig godt hvorfor jeg var plassert på internatet. Alle misjonærbarn visste det. Våre foreldre hadde verdens viktigste jobb. De var ansatt av selve Gud.
Kvinnen forklarte at det var en kultur i misjonærfamilier som at man ikke skulle vise at man lengtet hjem for ikke å forstyrre det viktige misjonsarbeidet.
DAGEN
