- De mest høylytte barna bestemte

Tidligere misjonærbarn forklarte i tingretten onsdag om en barndom på internatet med svært liten voksenkontakt.

Publisert Sist oppdatert

Kvin­nen for­tal­te at hun ikke sa noe til rom­ven­in­nen sin på in­ter­na­tet på den nors­ke sko­len på Tai­wan. Der be­gyn­te hun som seks­åring, uten noen form for fad­der­ord­ning eller voks­ne som hadde spe­si­elt an­svar for henne. De fikk tref­fe for­eld­re­ne an­nen­hver helg. En vok­sen var på vakt hver etter­mid­dag og kveld på 27 barn.

- Jeg leng­tet vel­dig, vel­dig hjem og var redd. Selv ikke henne jeg delte rom med, sa jeg noe til. Men av og til la jeg meg opp i sen­gen til henne etter at hun hadde sov­net.

Fikk ikke trøst

Kvin­nen som har gått til er­stat­nings­søks­mål mot Mi­sjons­sam­ban­det og Fri­kir­ken, for­klar­te seg i Stav­an­ger ting­rett ons­dag mor­gen om det ad­vo­ka­te­ne hen­nes om­ta­ler som om­sorgs­svik­ten på in­ter­na­tet. Der for­klar­te hun at det var barna selv som laget kul­tu­ren på in­ter­na­tet. De mest høy­lyt­te barna, uav­hen­gig av alder, førte an og be­stem­te.

Hun fikk spørs­mål om hvem hun fikk trøst av når hun var lei seg.

- Jeg fikk ikke trøst. Jeg trøs­tet meg selv. Og bad til Gud, sa hun.

- Jeg har ingen min­ner om at voks­ne eller eldre barn snak­ket med meg, sier hun.

- Barna mot de voks­ne

Det var ingen kul­tur for å gå til de voks­ne med pro­ble­mer og kon­flik­ter.

- Det var barna mot de voksne. Vi hadde en for­stå­el­se av at vi var i samme båt. Det var ikke greit å vise at man treng­te de voks­ne. Da fikk man rolle som pyse. Det var det ikke greit å være, sier hun.

End­ret seg

Kvin­nen for­kla­rer at hun gikk fra å være utad­vent til å være inn­ad­vent etter at hun be­gyn­te på in­ter­nat­sko­len som seks­åring.

- Jeg gikk fra å være en jente som triv­de godt, var selv­sten­dig og utad­vent til å gå inn i meg selv og pas­set på å ikke for­styr­re. Jeg ville ikke gråte så for­eld­re­ne mine så det. Jeg viss­te vel­dig godt hvor­for jeg var plas­sert på in­ter­na­tet. Alle mi­sjo­nær­barn viss­te det. Våre for­eld­re hadde ver­dens vik­tigs­te jobb. De var an­satt av selve Gud.

Kvin­nen for­klar­te at det var en kul­tur i mi­sjo­nær­fa­mi­li­er som at man ikke skul­le vise at man leng­tet hjem for ikke å for­styr­re det vik­ti­ge mi­sjons­ar­bei­det.

DAGEN

Misjonærbarnrettssak

En kvinne som var misjonærbarn på Taiwan på 80-tallet har gått til erstatningssøksmål mot Norsk Luthersk Misjonssamband og Den Evangelisk Lutherske Frikirke.

Grunnlaget er at hun mener at organisasjonene er ansvarlige for overgrep, omsorgssvikt og måten overgrepet ble håndtert på da det ble kjent.

Organisasjonene erkjenner et moralsk ansvar, men avviser et juridisk ansvar.

Kravet er på fire millioner kroner. Retten skal i denne omgang ta stilling til om organisasjonene har et erstatningsansvar.

Flere forsøk på forlik har ikke ført frem.

Saken går i Stavanger tingrett 10.-13. september.

Powered by Labrador CMS