De som gikk bort i 2014

2. mars i år døde teologiprofessor Jacob Jervell, 88 år gammel. Han var en av det 19. århundres mest markante og omstridte norske teologer. Han var i nærmere 30 år professor ved Teologisk Fakultet, Universitetet i Oslo.

Feltprest

I ungdomsårene etter krigen var Jervell feltprest-kollega med senere Dagen-redaktør Arthur Berg i Nord-Norge. Jervell er særlig kjent for sin forskning om «den historiske Jesus», og ble i Odd Sverre Hoves minneord her i Dagen karakterisert som «moderat liberal», i kontrast til den «ekstremt» liberale tidligere Hamar-biskop Kristian Schjelderup.

Samtidig som han var fagteolog, fungerte Jervell også som forkynner. Han hadde et levende og varmt Kristus-vitnesbyrd, og fastholt troen på Jesus som «Guds endegyldige representant», skrev Hove.

Jervell var kjent som en varmhjertet og sympatisk mann, som tilhenger av fotballklubben Viking, og som en debattglad og ikke så lite ertelysten personlighet. Gjennom sin formidling utfordret han ikke sjelden det konservative kristenfolket.

Alene i kampen

17. august 2014 døde Børre Knudsen, en drøy måned før han ville ha fylt 77 år. Etter å ha sett filmen om ham, «En prest og en plage», inkludert det svært sterke og innholdsrike bonusmaterialet, har jeg flere ganger tenkt på ordene i Hebreerbrevet 11:38: «Verden var dem ikke verdig».

Ragnhild Knudsen forteller at de aldri hadde tenkt seg at de kom til å stå så alene i kampen. Børre hadde neppe sett for seg hvilken offentlig rolle han skulle komme til å få. Men det viste seg vanskeligere enn ventet å få mobilisert ikke minst det kirkelige engasjementet. En del av virkemiddelbruken kan antakelig tilskrives opplevelsen av manglende støtte.

Varme og intensitet

Av alle menneskene jeg har møtt, er det knapt noen jeg kan komme på hvor inntrykket etter å ha møtt personen, skiller seg mer fra det inntrykket jeg hadde fått formidlet gjennom massemediene. Børre hadde en spesiell varme, en intensitet og en åpen og klar tanke med seg som gjør at han skilte seg ut.

Han var en dyktig teolog og en levende formidler, men mesteparten av hans andre egenskaper kom til å stå i skyggen av hans ukuelige engasjement for barnet i mors liv. Det skulle komme til å koste både ham, og ikke minst familien, dyrt.

Av 1900-tallets kristenledere er Børre Knudsen en av dem aller flest i Norge har et forhold til. Med tiden vil det forhåpentligvis bli mulig å føre mer reflekterte og mindre emosjonelle samtaler om hva han stod for og hvordan han tenkte. Mest sannsynlig vil han i sin ettertid fremstå enda større enn han gjorde i sin samtid. Det er i så fall vel fortjent.

Møre-biskop i 17 år

Odd Bondevik var biskop i Møre fra 1991-2008, og Den norske kirkes preses fra 1998-2002.

Men allerede lenge før den tid hadde han i 1969 reist til Japan som misjonær for Det Norske Misjonsselskap. Der ble han frem til han i 1978 tok over som misjonssekretær ved NMS’ hovedkontor. To år senere ble han generalsekretær i det som er Norges eldste misjonsorganisasjon. Denne jobben hadde han frem til han ble biskop.

Bondevik tilhørte den konservative fløyen i Den norske kirke, og ble som første biskop utenfor Oslo utnevnt til preses da den mer liberale Gunnar Stålsett ble utnevnt til biskop i Oslo i 1998. Han var den siste biskopen som stod fast på motstand mot kvinnelig prestetjeneste, men han forlot dette standpunktet i 1996.

Odd Bondevik giftet seg med Wenche Yamamoto 20. juli 2012. Det kom da frem at de to hadde vært venner i en årrekke, men at de hadde holdt forholdet skjult. Årsaken til dette var særlig at Yamamoto hadde vært gift før, og at de ville unngå uro så lenge Bondevik var Møre-biskop.

Retreatbevegelsen

1. november døde Edin Løvås (93). Han var en av Misjonsforbundets aller fremste forkynnere, men hadde et nedslagsfelt som strakk seg langt utover det trossamfunnet hvor han ikke alltid stod like høyt i kurs.

På flere områder var Løvås tiår forut for sin tid. I dag omfavner stadig flere retreat-konseptet, kanskje som en konsekvens av vår noe oppjagede samtid. Løvås så verdien i å trekke seg tilbake og hente styrke i roen, på litt avstand fra det hektiske og forbigående. Han snakket ærlig om sitt eget gudsliv, og formidlet en trygg tillit til Guds nåde.

Edin Løvås var en brobygger, og samtidig en forkynner med et bredt engasjement. Han skrev omkring 50 bøker, hvor temaene kunne være både meditasjonsøvelser og alvorlig maktmisbruk i menighetene.

Etter hvert ble Løvås en mann mange samlet seg om og lyttet til. Han demonstrerte tålmodighet og raushet, og motsetningene mellom ham og Misjonsforbundet var for lengst tilbakelagt da han døde. I årene fremover vil bøkene hans være til verdifull inspirasjon for kristne i ulike leire.

Pinsepioner

To uker senere, 15. november, ble også Emanuel Minos (89) forfremmet til herlighet.

Kollega Birgit Opheim tok kontakt med ham dagen før, for å intervjue ham om noen profetier som han hadde et spesielt forhold til. Fru Aase kunne fortelle at Emanuel var svært syk, og allerede neste morgen var han død.

Minos var aktiv til det siste, og forkynte de siste årene ikke minst i regi av Evangeliesenteret. Med Emanuel Minos’ død er den siste av den norske pinsebevegelsens virkelige pionerer borte. Minos’ foreldre var ifølge Korsets Seier omgangsvenner med Thomas Ball Barrat og hans kone Laura.

Høyt utdannet

Minos var på mange måter en pinseforkynner av den gamle skolen, men skilte seg fra den klassiske norske pinseforkynneren ved at han var høyt akademisk utdannet. Som forkynner fremstod han likevel med den gløden og spontaniteten som har inspirert så mange gjennom de over 80 årene han var i virksomhet. Minos var opptatt av å formidle selve evangeliets kjerne, og la også vekt på å forstå denne verden i lys av evigheten.

I sin siste bok, «Det har ringt for tredje gang», analyserte han tiden vi lever i, og pekte på tegn som tyder på at vi nærmer oss, eller kanskje befinner oss i, det Bibelen kaller de siste tider.

I generasjonene som har kommet etter Minos, er det færre som våger å gå like konkret til verks når det gjelder å anvende bibelske profetier på samtiden. Med Minos’ død kan vi alle tenke over om vi ikke har gjort det litt for lett for oss selv ved å unnvike kontroversielle standpunkter.