Deler troen ved å dele livet med naboene

Ruth Kari og Knut Ola Topland har tatt plass i sofaen i stuen i Nagoya, Japans fjerde største by. Det er fredag kveld, og Marie (9) og Karen (11) har lagt seg.

For to år siden var de en familie på fem, men Julia, som var yngst, døde 20. juli 2019 etter ni måneders sykdom.

Mer om den historien senere.

Leve livet sammen

I Nagoya er de utsendinger for Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Her har de vært i fem år sammen med to andre misjonærenheter fra Frikirken. De valgte Meito bydel øst i Nagoya etter mye bønn og besøk av lokale kristne og misjonærer i området.

Der bor det mange familier i både eneboliger og blokker. Bare i denne bydelen bor det 165.000 mennesker. I Nagoya forøvrig bor det 11 millioner. Rundt 20.000 av dem er troende kristne.

Her prøver familien Topland å finne ut hvordan de kan hjelpe mennesker til å nå sine egne med evangeliet.

– Det handler ikke om tunge systemer, metoder og kurs, men om å gjøre slik de første kristne gjorde i starten; de levde livet sammen med dem som var rundt, sier Knut Ola.

Måltidsfellesskap

Ruth Kari forteller at hun elsker å dele livet med ulike familier og at hun er utrolig glad i nabolaget de bor i.

– Det er hjertet mitt. Det kan være så enkelt som å dele mat vi lager. Slik skapes kontakt.

Ekteparet understreker at behovet for hjelp kan være tosidig.

– De hjelper oss når vi har hatt problemer, og motsatt. Vi har opplevd det som en stor velsignelse, sier de.

I Nagoya har de ikke noe kirkebygg, og de bruker ikke tid på komitéer eller på gudstjenesteforberedelser. Det gjør at de kan bruke så og si all tid på å bygge relasjoner.

Ifølge Knut Ola blir det mye måltidsfellesskap med folk.

– Ofte er det da troen blir mest synliggjort. Når vi er ærlige, våger folk å åpne seg for oss, sier han.

I tillegg bruker de mye tid på diakontalt arbeid.

– I nabolaget er det nok av folk som trenger hjelp, konstaterer Ruth Kari.

Misjon i arv

Hun har en bachelor i teologi og er født og oppvokst i en familie der hennes besteforeldre og foreldre har arbeidet i Japan. Ønsket om å bli misjonær meldte seg tidlig i livet.

– Jeg har sett gang på gang at mennesker har blitt frelst og at livene deres har blitt forvandlet. Det er en stor glede hver gang det skjer, sier hun.

Da hun gikk på Frikirkens studiesenter, fikk hun prøvd ut hvordan det er å være misjonær i Afrika, men gang på gang opplevde hun at Gud kalte henne tilbake til Japan.

– Tårene stopper ikke når jeg ber for Japan, forteller hun.

Knut Ola vokste opp i Grimstad og er dataingeniør.

– Ingen i vår familie har misjonærbakgrunn, med unntak av min søster som ble misjonær før meg. Det var nok hun som gjorde at jeg fattet interesse for Japan, tror han.

«No place left»

Ekteparet arbeider i et nettverk som ble startet av huskirkebevegelsen i Kina og som har vist seg å være et godt redskap for evangelisering og disippelgjøring.

Senere har det utviklet seg til en bevegelse som har fått navnet «No place left». Visjonen er å gjøre Kristus kjent over alt på jorden i vår generasjon.

– Vi jobber over hele verden, også i muslimske land. Bibelen er vår håndbok, og metodene er enkle. Vi som jobber i nettverket kommer fra mange ulike kristne bakgrunner, opplyser Knut Ola.

Ekteparet har ikke regulert arbeidstid. Når de trenger fri, tar de fri.

– Det kan høres litt skummelt ut, men for oss fungerer det bra. Da drar vi kanskje til hytta eller er sammen med japanske venner. Det gir oss en god balanse, forteller de.

Forsiktige japanere

Japan har ord på seg for å være et krevende land å drive misjon i. Som regel tar det lang tid fra en japaner hører evangeliet første gang til vedkommende er klar til å bli kristen.

– Mange japanere er svært forsiktige, spesielt menn. De vil helst finne ut av alt før de går hundre prosent for noe. De vil forsikre seg om at de ikke gjør noe feil. Men på den annen side er de jo veldig åndelige, sier Knut Ola.

Han forteller at det er vanskelig for en japaner å forstå at det å være kristen handler om å leve i en daglig relasjon til Jesus.

– Det er et helt nytt konsept for dem, noe som gjør at de trenger lang tid. Men når man lever tett på folk, legger man merke til de små endringene i livene deres. En kursendring kan være nesten like mye verdt som at de tar imot Jesus, for da vet vi at de er på vei mot en tro, sier han.

Familier til tro

I Japan er det vanlig at kvinner er hjemme med barna, mens mennene jobber. Og de jobber mye. I en fase av livet der kvinnene skal oppdra barna nesten alene, vil de ofte søke hjelp og sannhet.

– Kvinnene har mer tid til å tenke over livet, og de er opptatt av å bygge fellesskap. Det gjør det lettere for oss å nå inn med evangeliet, sier Ruth Kari.

I løpet av de siste to årene har de sett flere enkeltpersoner komme til tro, i tillegg til tre hele familier.

– Det har vært fascinerende å oppleve. Alt blir mye lettere når far i huset blir kristen, sier Knut Ola.

Ruth Kari påpeker at den største forandringen er at mor og far kan utøve tro på hjemmebane og stå sammen i oppdragelsen av barna.

Knut Ola forteller at japanerne kjenner en sterk lojalitet til slekten og et stort ansvar for å ta vare på shintoistiske og buddhistiske tradisjoner som forfedrealteret. Det gjør det enda vanskeligere å overgi seg til Jesus.

– Men når alle i en familie er kristne, blir det mye enklere for dem å ta imot Jesus og beholde troen. En avgjørende faktor for å nå Japan med evangeliet er at hele familier blir frelst, tror Knut Ola.

Sårbarhet og åpenhet

Da datteren Julia fikk påvist hjernekreft i 2018, fikk familien beskjed fra ledelsen i Frikirken i Norge at deres misjonsoppgave først og fremst var å være sammen. De skulle ikke tenke på arbeidet.

Men ved å vise sårbarhet og velge åpenhet, kom de tettere på naboer, familie og venner. I de ni månedene da Julia var syk, opplevde de Guds omsorg på en sterk måte.

– Vi fikk og vi fikk og vi fikk. Folk kom med middag til oss på sykehuset nesten hver dag, forteller Ruth Kari.

Etter begravelsen kom ei bort til dem og sa at stunden i kirken gjorde at hun så et håp etter døden.

– Det skjedde for første gang i livet hennes, og det var Julia som ga henne frimodighet til å dele troen, forteller moren.

Den vesle jenta ville alltid gå til søndagsskolen og til barnehagen. Så lenge hun var frisk nok til det, valgte hun å være sammen med venner.

– Hun fikk bety mye for mange. Frøene som ble sådd gjennom hennes korte liv, fortsetter å vokse, konstaterer foreldrene.

– Det startet med en kopp kaffe

På sykehuset kom de tett på en familie der ett av barna plages av astma. I dag er hele familien frelst.

– Det startet med en kopp kaffe. Deres eldste sønn var like gammel som Julia. Da han ble lagt inn på sykehuset, begynte guttens mor å åpne Bibelen, forteller Ruth Kari.

Da hun foreslo å spørre venner hjemme i Norge om å be for kvinnen og familien, takket kvinnen ja.

– Fra den dagen fikk hun veldig lyst til å lese i Bibelen. Den ble en levende bok.

I perioden før Julia døde, opplevde familien noe forunderlig. Det kom folk fra hele verden på besøk, også mennesker de ikke kjente. Mange ba om helbredelse for den vesle jenta. Også på søndagsskolen og i barnelaget.

Men Julia døde. Likevel opplevde familien at flere tok imot Jesus i den perioden.

– Vi tenker at folk vil se hvem Jesus er når det skjer under, men vår erfaring er at det har lite å si. Det handler mer om å leve troverdige liv og om å være ærlige. Troen på Jesus var den samme, selv om hun døde, sier Knut Ola.

Hvorfor faller dere ikke sammen?

I den tyngste perioden opplevde de at flere stilte det samme spørsmålet: Hvorfor faller dere ikke sammen? Og hvordan kan Jesus være så sterk i dere?

Julia er i dag begravd i et urnekapell. Familien har ingen planer om å reise hjem. For dem er det Japan som er «hjemme». Her bor de fem minutter unna Ruth Karis foreldre.

De er pensjonister, men jobber som volontører.

– Da Julia ble syk, var det en stor velsignelse å ha familie her. Familien fra Norge stilte også opp. Kusiner, fettere, onkler, tanter og besteforeldre fikk komme. Det hadde ikke vært mulig nå under pandemien, sier Ruth Kari.

Dåp i badekaret

I løpet av årene de har vært i Japan har de fått se en del mennesker komme til tro. Ved flere anledninger har de arrangert dåp hjemme - i badekaret. Da inviterer de gjerne inn andre slik at de kan ta del i det som skjer.

I forbindelse med en slik dåp utfordret de en kvinne som hadde blitt kristen, men hun ville vente.

– Hun ville gjerne lese gjennom Bibelen en gang. Det gjorde hun på under et halvt år. Dåpen hennes resulterte i at ektemann og to sønner også lot seg døpe. Alt sammen var opplevdes veldig naturlig, forteller Ruth Kari.

Kvinnen ble døpt i et basseng i hagen hos en venninne. Rundt 40 mennesker fikk med seg den store begivenheten. Noen hadde startet en trosvandring, men de fleste som deltok var ikke kristne.

En stund senere tok ektemannen kontakt med Knut Ola og fortalte at også han hadde begynt å tro på evangeliet, men at han var usikker på når han skulle ta et endelig standpunkt og bli døpt.

– Vi spiste middag sammen. Der utfordret jeg ham til å spørre Jesus. Da han kom hjem, ba han om veiledning. En kort tid etter fortalte han at han hadde fått vite når og hvor dåpen skulle skje. Da valgte vi å gå på det, sier han.

Personlig tro

Før folk ønsker å bli døpt, undersøker de hvorfor. Det er viktig å få slått fast at de ikke gjør det kun for å bli en del av fellesskapet, men at de har en personlig tro.

– Men det er viktigere å følge dem opp etter dåpen, mener Ruth Kari.

I etterkant av dåpen gjennomfører de et bibelstudium med ti tema de går gjennom.

Ekteparet opplever at de lærer mye av de nye kristne i Japan. Når Knut Ola leser Bibelen sammen med dem, bruker han det han kaller et «utforskende bibelstudium».

– Det er en metode som ofte brukes. Den handler om at vi leser Bibelen med utgangspunkt i noen spørsmål: Hva sier teksten om Gud og mennesker, og hvordan kan vi anvende det våre liv? Ofte får jeg et helt nytt blikk på innholdet, noe jeg synes er veldig spennende. Å oppdage hvordan Gud virker gjennom den japanske kulturen er utrolig spennende, sier han.