DELK viser vei
Det er gledelig at DELK ikke skyver historiene under teppet, men viser vilje til å ta ansvar for sin egen historie, også når de nåværende lederne må gjøre det på vegne av dem som har hatt lederansvar tidligere.
Som barn lærer vi tidlig at vi skal si «unnskyld» når vi har gjort noe galt. Forseelsen trenger ikke være spesielt dramatisk. Likevel ligger det en verdi i det å erkjenne skyld, og å be om unnskyldning. Men de aller fleste av oss har antakelig også kjent på at det noen ganger er ekstra vanskelig å si unnskyld. Det kan handle om vår egen stolthet, eller om at vi synes den andre parten også har grunn til å be om unnskyldning. Kanskje mener vi at hensikten var god, selv om utfallet ble galt. Kanskje mener vi at handlingene våre kan forklares, eller til og med forsvares, ut fra de aktuelle omstendighetene.
Slike prosesser kjenner vi godt til på et individuelt plan. Litt mer komplisert blir det når prosessene er kollektive, og enda mer når det dreier seg om hendelser som ligger til dels langt tilbake i tid. Men selv om kompleksiteten er større, blir ikke verdien av unnskyldningen mindre. Kanskje snarere tvert imot.
Annonse
Tirsdag kunne vi lese i Dagen at over 200 tidligere elever har tatt kontakt med Det Evangelisk-Lutherske Kirkesamfunn (DELK) etter at DELK i mai sendte brev til 2.300 tidligere elever ved en av kirkesamfunnets friskoler. I brevet ba DELK de tidligere elevene om unnskyldning for negative opplevelser de hadde blitt påført gjennom både undervisning og livet på skolene for øvrig. I samarbeid med Modum Bad har DELK også tatt initiativ til et samtaleopplegg hvor de tidligere elevene kan få hjelp til å bearbeide smerten de har båret med seg.
De lærerne som opptrådte klanderverdig, er døde. Dermed kan de ikke be om unnskyldning på sine egne vegne. Men DELK kan be om unnskyldning på sine tidligere medarbeideres vegne. Og det er her tilsynsmann Rolf Ekenes har banet vei inn i et landskap der det er smertefullt å bevege seg.
Kristne ledere i ulike sammenhenger kan ha hatt de beste hensikter, men likevel påført mennesker smerte som preger dem gjennom store deler av livet. Da er det nødvendig å ta denne smerten på alvor, og ikke skjule seg bak de uttalte gode hensiktene. Noen ganger kan det være snakk om fysiske overgrep av voldelig og/eller seksuell art. Andre ganger kan det være verbale maktmisbruk, for eksempel gjennom bruk av trusler. I en religiøs sammenheng bør man som leder være særlig oppmerksom på den definisjonsmakten man har i møte med unge mennesker.
Det finnes ingen systemer som kan eliminere faren for menneskelig svikt. Men vi kan etablere og forvalte kjøreregler som ivaretar de som har blitt offer for ulike slags krenkelser. Vi kan og må stille uegnede ledere til ansvar. Det aller viktigste er likevel å løfte frem de gode idealene slik at vi reduserer dårlige lederes handlingsrom. Og når noe kritikkverdig først har skjedd, kan vi vise ofrene at vi tar dem på alvor. Det gjør vi ved å lytte til deres historie, til å ta lærdom av den, og til å innrette arbeidet slik at det blir vanskelig å operere som en dårlig leder.
Det er gledelig at DELK ikke skyver historiene under teppet, men viser vilje til å ta ansvar for sin egen historie, også når de nåværende lederne må gjøre det på vegne av dem som har hatt lederansvar tidligere. Det er en vanskelig jobb, men kanskje noe av det aller viktigste en kristen sammenheng kan gjøre for å peke på Ham som kalte seg selv den gode hyrde.
