– Demenssyke må også få dekket sitt åndelige behov

Dagen skrev i slutten av oktober om Yvonne Andersen som ønsker seg flere demensvennlige gudstjenester i framtiden. Hun har tidligere jobbet som sykehjemsprest i Oslo, men er nå prest i Frogner menighet.

Hennes kollega Anne Helene Jørstad, nå sogneprest i Brønnøysund, har også lang erfaring som prest på institusjon før hun kom til Nordland. Hun deler ønsket til sin prestekollega, og peker samtidig på at demenssykes trosutøvelse i mange tilfeller blir undervurdert.

Det gjelder både sykehjemsbeboere og hjemmeboende personer, og hennes egen erfaring er at ivaretakelsen på dette området ikke alltid fungerer like bra når man havner på institusjon.

Ønsker seg flere demensvennlige gudstjenester i kirken

Mangler språk

Jørstad mener at helsevesenet er en sektor som ikke alltid håndterer pasienters tro så godt. Før var temaet helt tabu. I dag er alle sykehjem pålagt å kartlegge ulike behov hos nye beboere ved institusjonen.

Det innbefatter også tro og livssyn, slik at man skal kunne legge til rette for utøvelse av den enkelte sitt trosliv. Men det tas ikke alltid med, ifølge presten.

– Dette er gjerne et område på skjemaet som blir hoppet over og står igjen med et blankt felt etterpå, sier Jørstad.

– Hvorfor er det slik, tror du?

– Noen vet gjerne ikke hvordan de skal spørre den demenssyke rundt dette med tro og livssyn. Har man heller ikke noen tilknytning til temaet personlig, blir kanskje den som skal spørre litt hjelpeløs i situasjonen.

– Samtidig har heller ikke nødvendigvis personen med demens så mange ord som kan uttrykke hva troen betyr i livet. Dermed blir kanskje summen at den demenssyke ikke blir godt nok ivaretatt når det gjelder sitt åndelige behov, svarer presten.

Ingen spesiell strategi

Men hvordan står det til med kunnskapen i kirken når det gjelder ivaretakelsen av demenssykes åndelige behov?

Leder i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, skriver i en e-post til Dagen at det er mange grupper med behov som kirken har et ansvar for å møte.

– Det blir stadig flere eldre, flere havner utenfor arbeidslivet og antall ufør ungdom øker, for å nevne noen. Jeg tror ikke svaret er å ha en egen strategi for hver gruppe, men følge opp hele likestillings- og diskrimineringslovverket, som bygger på at alle grupper skal få dekket sine behov. I dette bildet er også arbeid med og kompetanseheving på demens viktig for kirken, skriver kirkerådslederen.

Når ikke hjemmeboende

Raaum mener den generelle kunnskapen om demens har økt, og at dette også er noe kirken nyter godt av.

– Fremover må vi jobbe målbevisst med å dele kompetanse og lære av andre fagmiljøer, for å sikre at vi har et godt tilbud også til denne gruppen.

Samtidig erkjenner hun at det er en utfordring for kirken å nå hjemmeboende med demens.

– Vi vet at ikke alle demente bor på sykehjem, og vi når ikke godt nok ut til denne gruppen.

Hun legger til at det gjøres en stor innsats av menighetenes prester og diakoner på institusjoner over hele landet.

Raaum peker på det også legges til rette for tilpasninger av gudstjenester og andakter i forhold til dem som er til stede, også demente. Ifølge tall fra Den norske kirke blir det årlig gjennomført vel 4.000 gudstjenester på institusjoner.

Demens og tro

Anne Jørstad forsket i forbindelse med et prosjekt om demens og tro for en del år tilbake på hva troen betyr for personer som rammes av sykdommen.

Flere personer ble dybdeintervjuet, og resultatene fra kartleggingen viste at de målbar mye tro og kristne idealer i sine liv. Det gikk klart fram at troen ga verdier og opplevelser av hjelp, mening og mestring. Dette gjaldt både for hjemmeboende og sykehjemsbeboere.

I tilknytning til prosjektet ble også nettsiden demensogtro.no etablert som en ressurs, både med tanke på informasjon og praktisk veiledning til blant annet gudstjenester og andakter.