Demokratiet i krise?
Tåler demokratiet å flyttes fra et fundament der kristne normer har ligget til grunn, til å bygges på individets rett til å leve sitt eget selvdefinerte liv?
Anne Applebaum (f. 1964) er polsk-amerikansk journalist og historiker. Hun har vært redaktør for The Economist og styremedlem i The Washington Post, og har skrevet en lang rekke artikler og bøker om politiske forhold. For sin innsats har hun mottatt mange priser.
I 1992 giftet hun seg med Radoslaw Sikorski, som har vært forsvarsminister og utenriksminister i Polen. Hun har opparbeidet seg en sjelden innsikt i internasjonale forhold.
I fare
I hennes siste bok «Demokratiets svanesang» vil hun vise at demokratiet er i fare. Autoritære styresett vinner frem. Det vokser frem nasjonalistiske partier. Korrupsjon svekker tilliten til politiske ledere.
Desinformasjon, propaganda og falske nyheter brukes av politikere for å styrke sin makt. Moderne informasjonsteknologi sprer konspirasjonsteorier blant folk som mangler motforestillinger. Den frie presse har fått vanskeligere kår.
Selv plasserer hun seg blant de konservative antikommunister som er tilhengere av EU og NATO, med tro på demokratiet, rettsstaten, maktfordeling, religiøs toleranse og menneskeretter.
Fjernet seg
Det polske partiet Lov og rettferdighet har fjernet seg dramatisk fra de holdningene de sto for i den første regjeringsperioden 2005 til 2007. Det er blitt et autoritært parti med sterk fremmedfrykt og kontroll over statlige og kulturelle institusjoner.
Den nye høyrebevegelsen som nå trer frem i Europa, har intet ønske om å bevare det bestående, skriver Applebaum. Den ligger nærmere bolsjevikene enn konservatismens grunnlegger Edmund Burke.
Bolsjevikenes ettpartistat gav posisjoner og stillinger til de som var mest lojale mot statens ideologi. Folk ble belønnet ved å forsvare lederne, uansett hvor uærlig de uttalte seg. Uavhengige institusjoner ble lagt i grus.
Ungarn er enda et eksempel på dette. Her spres den overbevisning at George Soros, en ungarsk jødisk milliardær vil ødelegge landet ved å importere innvandrere og bytte ut kristne europeere med mørkhudede muslimer. Ungarn har tatt imot svært få innvandrere. Statsmediene er politisert, og her er bygget opp en ny lojal forretningselite.
Lite smigrende
De autoritære strømningene er ikke bare knyttet til Øst-Europa. Storbritannia har historisk vært en av verdens mektigste aktører. Det har ikke vært enkelt å bli underlagt vedtak i EU.
Applebaum gir en lite smigrende skildring av «brexit». Ikke minst får Boris Johnson kritisk omtale, for sin «oppblåste narsissisme», «påfallende latskap» og «talent for å dikte opp ting».
Han støttet folkeavstemningen, men regnet med at «brexit-siden» ville tape, uten å ha skjønt hva brexit ville innebære.
Før gjorde de gamle avisene og kringkasterne det mulig å føre en felles samtale, skriver Appelbaum. Nå finnes det ikke lenger en felles fortelling, eller felles debatt. Folk har alltid hatt forskjellige meninger, nå har de forskjellige fakta.
Usannheter sprer seg som digital ild i tørt gress. Og spliden flytter seg fra nettet til virkeligheten. Det gror frem et ønske om å tvinge «de andre» til taushet. Og vinnerne stikker av med hele potten.
Global solidaritet
USA har i mange år vist til sin historiske arv som et utvalgt land. Nå er landet dypt splittet. Donald Trump brukte slagordet «America First» til å bygge en mur og trekke landet fra internasjonale avtaler. Dyp politisk uenighet splitter nå familier og venner. Hva vil vi? Hvem er vi? Hva binder oss sammen?
Det er mulig at vi allerede opplever demokratiets svanesang, at sivilisasjonen vår allerede er på vei inn i anarkiet eller tyranniet, slik antikkens filosofer og USAs grunnleggere en gang fryktet.
Men kanskje vil koronaviruset bidra til en ny følelse av global solidaritet. Begge disse fremtidene er mulige, skriver Applebaum. Hun advarer imot alle autoritære ideologier som splitter, polariserer og deler folk i forskjellige leirer som går i strid med hverandre.
Selvdefinerte liv
Dette er en interessant bok, vel verd å lese! Men lodder den dypt nok? Demokratiet har stått sterkt i den vestlige verden, der menneskets verdi har vært høyt vurdert, der kristne normer har ligget til grunn, og der mennesket har kjent seg ansvarlig overfor Gud.
Tåler demokratiet å flyttes fra dette fundamentet til å bygges på individets rett til å leve sitt eget selvdefinerte liv?