Den andre M. B. Landstad
Gunnar Bonsaksen,
Løkken Verk
kirkeverge@rennebu.kirken.no
Først for tre år siden ble jeg klar over at vår kulturhistorie omfatter en annen Magnus Brostrup Landstad enn salmedikteren. Siste utgave av verket «Syng med» hadde da gitt plass for den gamle balladen «Husker du den gang i måneskinn». Som tekstforfatter stod oppgitt Magnus Brostrup Landstad, og jeg skal si at jeg ble paff. Vel hadde salmeskalden vist seg allsidig nok til å utgi en svær samling med folkeviser. Og et kristent liv har da plass for romantisk kjærlighet, eros ved siden av agape. Men likevel ...
Det viste seg at jeg stod overfor to ulike diktere. Den første var farfar til den andre.
Frimodig tenåring
Klassikeren Landstad og hans hustru Mina fikk fjorten barn, hvorav hele syv døde i èn og samme tyfusepidemi. Det var i 1851, da Landstad var prest i Halden. Tragedien kom til å frembringe en av hans mest avholdte salmer, «Jeg vet meg en søvn i Jesu navn». Blant de overlevende barna var Magnus Landstad (1844-1900), som ble ingeniør og bosatte seg med kone og barn i Skjeberg. Blant disse barna var Magnus Brostrup, som ble født i 1876, fire år før farfaren døde. Han kom tidlig til hovedstaden og skaffet seg strøjobber her og der, men mest interessert var han i å dikte og spille teater.
16 år gammel skrev han «Husmannsgutten», et skuespill på vers. Med ufattelig frimodighet tok han manuskriptet med seg til audiens hos Henrik Ibsen i Arbiens gate. Ynglingen fikk straks et begrunnet spørsmål: «Er De en slektning av salmedikteren?»
Da dette var bekreftet, gikk Ibsen med på å beholde manuskriptet for gjennomlesning. En måned senere møttes de igjen, og berømtheten erklærte: «Jeg har hatt rundelig tid til å lese Deres stykke, skjønt jeg selv for øyeblikket holder på med et dramatisk arbeide. (...) Si meg, har De lest mitt skuespill, Peer Gynt?»
«Om jeg har! Jeg har både lest det og sett det. Jeg kan det nesten utenat.»
«Jeg kan merke det på Husmannsgutten. Det er forresten et meget umodent arbeide. Har De tid og lyst, så tror jeg De bør fortsette, men skriv fremfor alt ut av Dem selv. Først da kan det bli til noe.»
To år senere skriver M. B. Landstad vers til Edvard Grieg på 51-årsdagen.
Hil dig store mester,
signe Gud din sag.
Held og lykke ønsker
landet dig i dag.
Thi som ingen anden
har i sang du tolket
hva i sjælen rummes,
hva der bor i folket.
Tak for alt du skjænkte
Norge med din sang.
Sjælens streng du stemte,
bævende den klang.
Undrende vi hørte
sangens klare elv,
thi i dine toner
kjendte vi oss selv.
Og Grieg svarte!
«Min hjerteligste Tak for Deres varme Digt. (...) At Digtet er undertegnet M. B. Landstad var for mig noget usigelig rørende. Thi jeg har altid elsket den Afdøde, som rimeligvis er Deres Bedstefar. Af hans Folkevisesamling har jeg lært meget, uendelig meget. At De har tat Fædrelandskjærligheden i Arv, kan jeg mærke i hver Linje De skrev. (...)
Deres ærbødige Edvard Grieg.»
Unge Landstad fortsatte å blomstre kunstnerisk. I 1898 fikk han utgitt sin første diktsamling. Strofene fikk hard medfart av kritikerne, men poeten gav seg ikke. Han skrev revyer som ble oppført på teatrene i Kristiania og vant stor popularitet. Nå ble han opptatt i kunstnermiljøene, hvor festligheter på kvelds- og nattetid kunne ta overhånd.
Skulle Magnus utvikle seg videre som kunstner, måtte han søke ro og fred utenfor hovedstaden. Han hadde i 1902 giftet seg med Minni Smith Andersen, og de var blitt foreldre. I 1907 mottok han innbydelse fra Kongsberg om å komme til denne byen og skrive revyer for Sommerteateret i Dyrmyhrskogen. Nesten umiddelbart flyttet familien til sølvstaden ved Numedalslågen. Der skulle de bli for godt. Noen år senere hadde Landstad vunnet ry som byens store leilighetsdikter. Titler på samlinger av ham er «Proletarens sange», «Norges skumring», «Skogslaat og snevers» og «I sult og sol».
Kongsberg
Det kom også revyer på rekke og rad. Gruvearbeiderne fikk sine minnesmerker i viser som tok deres liv på kornet. Kirsten Flagstad debuterte som kabaretkunstner i Dyrmyhrskogen. Det gjorde også Lalla Christensen, den senere Lalla Carlsen.
Landstad skrev kantater og prologer. Han redigerte Kongsberg Tidende og senere Telemarksposten. I 1920 ble han ansatt som bibliotekar ved Kongsberg Folkeboksamling, en stilling han skjøttet i 25 år. Det mest ærefulle oppdraget han fikk, var å skrive kantaten til hjembyens 300-årsjubileum. Ved oppførelser hendte det at Kong Haakon satt i salen.
Dikteren ble far til seks barn, og hans kjære Minni omtales som en strevsom hustru med et uoppslitelig humør. Sitt gullbryllup feiret de i mai 1952 på Furukollen, bostedet de hadde skaffet seg høyt oppe over byen, med praktfull utsikt mot Skrimfjellene. I hjemmet rakk han også å runde sin 80-årsdag før han døde 10. oktober 1956.
Innenfor Landstads lyrikk er det to viser som fortsatt synges av eldre folk i Norge – til smektende toner av valsekongen Reidar Thommessen. Ved siden av «Husker du den gang i måneskinn» er det «Jeg elsker ditt smil og din latter».
En ukjent salme
På 80-årsdagen ble Landstad tegnet av Øyvind Sørensen. Han sitter med sin pipe i hjemlige omgivelser. På veggen bak ham skimtes to portretter. De forestiller farmor og farfar: Mina og Magnus Brostrup Landstad, den siste i prestekjole.
Ja, hvor ble det av den arven hos gigantens sønnesønn?
»n enkelt salme har jeg funnet av ham. Den heter «Jeg har grepet dine hender», og kan synges på tonen «Jesus, styr du mine tanker».
Midt i dypet av min pine
roper jeg på deg, min Gud!
Døden går og sanker sine,
send du meg et frelsens bud.
Jeg har grepet dine hender,
hold meg fast i nødens stund.
Alt mitt håp til deg seg vender,
før du meg til sikker grunn.
Jeg har kjempet for å finne
sjelens dyrebare ro.
Først i dødsangst fikk jeg vinne
helt igjen min tapte tro.
Da falt alle tvilens skranker,
og jeg så deg som du var.
Jeg har ofret alle tanker
for den visshet som jeg har.
Midt i dypet av min smerte
rakte du meg sterk din hånd,
og du rørte ved mitt hjerte,
blåste inn i meg din ånd.
Skyldens tyngsel strøk du av meg,
tok meg kjærlig i din favn.
Og det nye liv du gav meg
priser daglig nå ditt navn.
All den gru som døden eier
svant da du i rommet sto
og forkynte livets seier
for min unge, varme tro.
Glad og fritt jeg deg bekjenner,
dødens redsel har du brutt.
Jeg har grepet dine hender,
hold meg fast til livets slutt!