Den framtidige paven var nær ved å dø – reddet av sykepleier som trosset legen

– Jeg husker datoen. 13. august 1957 ble jeg fraktet til sykehus av en prefekt som innså at influensaen min ikke var typen du behandler med aspirin. De tømte straks lungen min for en og en halv liter vann, og jeg ble der, kjempende for mitt liv.

Dette forteller pave Frans i boken «Let us dream», som nylig kom ut på Simon & Schuster, et av verdens fire største forlag.

Paven forteller at han har opplevd «covid» tre ganger i sitt liv, tre livskriser, altså.

Den første inntraff da han var var 21 år, og han ble alvorlig lungesyk.

Tre måneder etter innleggelsen ble han operert, og en lungelapp ble fjernet.

– Jeg forstår litt av hvordan folk med konronavirus har det når de strever med pusten i respirator, sier paven.

Boken er ført i pennen av den britiske journalisten og forfatteren Austen Ivereigh (54) og bygger på samtaler og korrespondanse han har hatt med paven i koronatiden.

Doblet dosen

Paven forteller at han husker spesielt to sykepleiere fra tiden på sykehuset. Den ene var en diger matrone, som hadde vært lærer i Athen før hun ble sendt til Buenos Aires.

I ettertid fikk han vite at hun hadde gitt sine kollegaer beskjed om å doble dosen med penicillin og streptomycin i forhold til det som legene hadde foreskrevet.

– Med sin erfaring visste hun at jeg var døende. Søster Cornelia Carnaglio reddet livet mitt, forteller paven.

– Hun skjønte mer enn legene hva syke mennesker trengte og var modig nok til å sette kunnskapen ut i livet.

– De kjempet for meg

– En annen sykepleier, Micaela, gjorde det samme og gav meg ekstra store doser med smertestillende da jeg hadde det som verst. Cornelia og Micaela er i himmelen nå, men jeg står i stor takknemlighetsgjeld til dem. De kjempet for meg helt til jeg ble frisk. De visste hvordan legevitenskapen skulle brukes, men også hvordan de skulle gå bak den for å møte spesielle behov.

Tomme ord

– Jeg lærte noe av den opplevelsen, nemlig betydningen av å unngå å komme med billig trøst. Folk kom inn til meg og fortalte at jeg kom til å bli bra. De mente det godt, men ordene var tomme og ukloke og nådde aldri mitt hjerte.

Paven trekker fram et eksempel på det motsatte. Søster Maria Dolores Tortolo hadde vært hans lærer i kirken som barn og forberedt ham for hans første nattverd.

– Hun kom på besøk, tok meg i hånden, gav meg eg kyss, og etter en liten stund med taushet sa hun: «Du etterlikner Jesus.» Hun trengte ikke si mer. Hennes tilstedeværelse og hennes ro gav meg en dyp trøst.

Si minst mulig

Paven forteller at han etter denne opplevelsen tok en beslutning om å si minst mulig under sykebesøk.

– Jeg holder bare hånden deres.

– Den alvorlige sykdommen jeg gjennomlevde lærte meg å stole på andres godhet og klokskap.

Jorge Mario Bergoglio, som var hans navn før han ble pave, var prestestudent da sykdommen rammet og opplevde at medstudenter kom for å donere blod, besøke ham og være hos ham.

– En av dem satt ved sengen min natt etter natt i den vanskelige situasjonen. Slikt glemmer du ikke. Hvordan kom jeg ut av denne «coviden»? Bedre, mer realistisk, mener paven, som forteller at det var da han bestemte seg for slutte seg til jesuittordenen.

56 år senere ble Jorge Mario Bergoglio den første jesuitt som ble pave.