Den hverdagskristne partilederen
Den som leser Knut Arild Hareides debutbok, vil finne mer enn oppskriften på neste regjeringskonstellasjon.
Anmeldt bok:
Knut Arild Hareide
Annonse
Det som betyr noe
Aschehoug 2018, innbundet, 200 sider
De sporene er forøvrig ikke så vanskelig å finne, mer om det etter hvert. Men jeg håper at de som leser Hareides bok også får med seg noe annet i tillegg til signalene om linjevalg. For «Det som betyr noe» er nemlig første mulighet det norske folk har til på de brede flatene som en bok tilbyr, å bli kjent med mennesket og politikeren Knut Arild Hareide. Og jeg synes KrF-lederen benytter den sjansen ganske bra.
Katastrofe
Bokens åpningsscene er lagt til valgkvelden i fjor da de første prognosene viser et KrF under sperregrensen. Hareide lar oss få innblikk i den desperasjonen og fortvilelsen som råder både hos ham selv og blant partifellene. Han har tre ulike talealternativer klare, og nå må han ta frem den aller svarteste av dem, den han i det lengste hadde håpet å slippe, talen som bare har kallenavnet «katastrofen».
Som vi vet unngikk KrF den verste apokalypsen, men det var bare så vidt. Med denne dramatikken som bakteppe begynner Hareide utleggingen av tingene som betyr noe for ham i livet og politikken.
Dødsleie
Og fra denne politiske nær-døden-opplevelsen beveger forfatteren seg direkte til et bokstavlig dødsleie. Eller rettere sagt først til en biltur fra Gardermoen til sykehuset, den reisen som den kreftsyke KrF-veteranen og Hareide-mentoren Jon Lilletun er klar over skal bli hans siste. Det er bare de to i bilen, men Hareide beskriver hvordan det føles som det likevel er en tredje person med på ferden. Dette er en tur med «døden i baksetet», som Hareide formulerer det.
Annonse
Skildring av det siste møtet med Jon Lilletun, mannen som har hatt så stor betydning for Knut Arild Hareides politiske tenkning, er vakker. Det kan høres litt morbid ut, men jeg finner rett og slett ikke noe annet ord som er mer dekkende.
Jon Lilletun levde og døde som en hverdagskristen. Og det er den typen kristendom Hareide også bekjenner seg til. I boken tar han for øvrig oppgjør med kristne miljøer i Norge som lar seg prege av amerikansk høyresidetenkning.
Ubesværet om tro
KrF-lederen skriver i det hele tatt svært ubesværet om tro. Jeg tror dette må være en av de norske politikerbøkene med det sterkeste kristne vitnesbyrdet jeg kan huske å ha lest.
Det er også i disse personlige avsnittene av «Det som betyr noe» at Hareides prosa er på sitt beste. Disse delene er faktisk tidvis ordentlig velskrevet. Knut Arild Hareide er noe så sjeldent som en partileder som våger å være sårbar. Han beskriver åpent følelsene av mislykkethet som av til presser seg på, som for eksempel etter valgnederlaget i fjor. Vi får høre om smerten som kan kjennes når gallupene viser begredelige tall. Og om hvilken virkning terningkastenes nådeløse tale kan ha på en politiker når det lave antallet prikker på tabloidenes avissider forkynner fiasko i en partilederdebatt.
For sin egen del finner Hareide i slike situasjoner styrke i at «Jesus har sagt at jeg er god nok akkurat som jeg er». Har noen politiker i det hele tatt fremstått som så usjenert hverdagskristen mellom to permer tilhørende et ledende norsk forlag før?
I de avsnittene der Hareide bruker lengre passasjer på å legge detaljert ut om politiske saker, blir det hele litt mer ordinært. Her må den personlige fortellerstemmen vike plassen for politikerspråket. Og det er synd, for da kjennes det umiddelbart mer ut som ting vi har hørt før. Det føles litt som Hareide her har festet politikerstandens slagordpregede landsmøtetalespråk til boksidene, uten at den overgangen har slått helt heldig ut.
Linjeskifte
Annonse
Så var det dette med KrFs valg mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk da. Hvis man kun skal legge denne boken til grunn, så er konklusjonen ganske klar: Knut Arild Hareides ønsker å regjere sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og kanskje til og med SV. Boken er full av beundring for Ap-leder Jonas Gahr Støre, men det er mye lengre mellom godordene til statsminister Erna Solberg. Ja, det er faktisk den liberalistiske fløyen som nå styrer Høyre, slår KrF-lederen fast.
Hareide kjefter på Fremskrittspartiet, mens han samtidig skryter av SV. Og han gir også åpent uttrykk for at KrF står nærmere Senterpartiet enn Venstre. Det siste er kanskje ikke direkte overraskende, men husk at Hareide aldri har kommet med denne typen uttalelser mens han har ønsket å ha et nært samarbeidsforhold til Trine Skei Grandes parti. Nå er tydeligvis det ikke like viktig lenger.
Det betyr åpenbart noe for Hareide å komme i regjering også, men sannsynligvis ikke i den som sitter nå.
