– Den lidende kirke viser oss at troen holder

Ved smaken av pinnekjøtt på julekvelden i 1994 brister fasaden til flyktningegutten Dennis. Lukten minner ham om geitekjøttet som familien alltid tilberedte til jul, hjemme i Sør-Sudan.

Over julemiddagen i regnvåte Bergen forteller 13-åringen historien sin. Ett år tidligere, da familien var samlet til gudstjeneste i kirken der faren var evangelist, ble kirken bombet av regjeringsstyrkene. Familien ble drept. Bare Dennis og bestemor overlevde og greide å flykte til Uganda, men bestmoren ble syk og døde. Da Dennis litt senere dro hjem for å lete etter slektninger, fant han landsbyen tom. Slektningene var døde eller på flukt.

Dennis var tøff. Han kom seg til Norge som flyktning og klarte seg bra, men så, på julaften, gjorde pinnekjøttsmaken hjemlengselen så sterk at den ble umulig å bære alene.

– For en historie, og for en julekveld det ble. Vi snakket sammen til langt på kveld, forteller Stig Magne Heitmann, som sammen med kona Ragnhild ble fosterforeldre for Dennis.

Guttens historie var en av opplevelsene som gjorde at Stig Magne ble opptatt av forfulgte kristnes situasjon. Så opptatt at han nå har skrevet boken «Men Gud er ikke beseiret», om den forfulgte kirkes historie. I boken tar han for seg land etter land og beskriver forfølgelsen slik den skjer i dag, og slik det har skjedd helt siden den kristne kirkes fødsel.


Stig Magne Heitmann er pastor i Sandsli menighet og områdeleder for Åpne Dører. Tidligere har han blant annet vært prest i Kristent Innvandrerarbeid (KIA). At han fikk lære Dennis å kjenne, inspirerte ham til å leste han alt han kunne komme over om Sør-Sudan. Noen år senere dro Stig Magne selv til Sudan, et land der kristne er blitt nådeløst forfulgt i mange hundre år, og der slaveriet ennå ikke er avskaffet. – Selv i dag tar arabere fanger, ikke minst barn, fra den svarte befolkningen. De tvinges bort fra sitt folk, mister sitt språk og sin gamle tro og gis arabiske navn, forteller han i boken.

Stig Magne er blank i øynene og varm i stemmen når han forteller om en evangelist som han møtte der. Kona og de tre døtrene hadde blitt drept i et bombeangrep. Likevel hadde han en inderlig glede i Herren.

Stig Magne Heitmann fikk være med da evangelisten holdt søndagsskole i en jordhytte. En hjemmelaget tromme og et tynt hefte med strektegninger var hans eneste hjelpemidler.

– Han forkynte evangeliet for barna med stor kraft, men med lav stemme, uten ytre effekter. Denne mannen som hadde opplevd så mye lidelse, formidlet en slik glede at barna danset og jublet midt i den utrolige fattigdommen.

– Det gjør inntrykk å møte mennesker som har fått lide slik for Jesus, sier Stig Magne tankefullt. Han lener seg frem over bordet, som for å understreke poenget, og forteller at disse menneskene får ham til å tenke på diamanter – de vakreste av alle edelstener som er blitt til under langvarig og hardt trykk.


På den samme reisen til Afrika besøkte Stig Magne Heitmann Uganda. Stille vandret han rundt på Namogongo, der det er reist minnesmerker over 32 kristne menn som ble stekt over ild av kong Mwanga i 1886.

I boken forteller Heitmann hvordan det hele skjedde.

Kong Mwangas far inviterte misjonærer til hoffet og mange ble kristne. Kong Mwanga delte ikke farens interesse for religion. Han var en despot, mislikte de kristne og forsøkte å bruke sin makt til å få seksuell omgang med guttene ved hoffet da han overtok tronen. En morgen samlet han hoffet og skilte de kristne fra de andre og spurte hver enkelt om de fortsatt ville være kristne. Hver og en av dem svarte ja, og Mwanga dømte dem til døden. Alle var under 25 år.

Så befalte kongen at gruppen skulle føres til Namugongo, et sted utenfor Kampala, for å bli henrette. De måtte gå de åtte kilometerne fra sentrum av retterstedet til fots. Underveis vitnet de og sang lovsanger. Mange av de fremmøtte langs veien ble så berørt av de unge mennenes vitnesbyrd at de tok imot troen.

Slik startet vekkelsen i Uganda som resulterte i at over halvparten av befolkningen i dag, 130 år senere, er kristne.

– Kirken i Uganda kan i sannhet sies å være dannet på martyrenes blod, kommenterer Heitmann.


Forfatteren har et inderlig ønske for boken sin: Han håper at vitnesbyrdene i boken kan føre ufrelste til Jesus, og at de som allerede tror må få en sterkere brann i hjertet sitt.

– De kristne som vi møter gjennom disse historiene har en dybde i troslivet sitt som er annerledes enn det vi møter i Vesten. De har en prøvet tro. De har erfart at troen holder.

Stig Magne forteller at hans egen tro er blitt styrket gjennom arbeidet med boka.

– Det blir så virkelig, sier han og går helt tilbake til forfølgelsen av de første kristne for å forklare hva han mener:

– De ville ikke kunnet ta på seg all den lidelsen de gikk igjennom, hvis de ikke visste at det var sant. Husk at alle apostlene, untatt Johannes, led martyrdøden. De måtte vite at det var sant!

– Jeg er redd for at det høres lettvint ut, men gjennom deres vitnesbyrd er jeg selv blitt mindre redd for forfølgelse som kan komme i fremtiden. Jeg er mer redd for forførelsen som vi ser i økende grad i de vestlige kirkene, og jeg tror det vil komme situasjoner der vi tvinges til å velge mellom forfølgelse og forførelse.

– Hvilken form for forfølgelse tror du er verst?

– Der forfølgelsen og forførelsen går sammen. – I Østeuropa opplevde man at kommunismen i begynnelsen virket så forlokkende. De kristne lederne hyllet kommunismen.

– Både i Kina og Øst-Europa samarbeidet de store offisielle kirkene med myndighetene. Når de kristne blir forfulgt like mye av sine egne ledere som av myndighetene, og aldri vet hvem de virkelig kan stole på, da blir det psykiske presset umenneskelig.


– Hva tenker du om forfølgelse i fremtiden?

Stig Magne Heitmann tenker seg om før han svarer. Så trekker han frem et knippe eksempler på hendelser som har gjort ham bekymret de siste årene. Nylig ble det kjent at Gerard Donald, ansatt hos Hansa Borg Bryggerier, fikk sparken fordi han snakket for mye om Gud på jobben. For ikke lenge siden gikk en lignende nyhet verden rundt da en flyvertinne hos British Airways ikke fikk bære et korssmykke rundt halsen på jobb.

– Vi har hatt også Gimlekollen-saken der Fedrelandsvennen førte et knallkjør mot den kristne skolens ansettelsesreglement. Og vi har hatt Åke Green-saken, der den svenske pastoren etter en tale om homoseksualitet ble tiltalt for hets mot en folkegruppe.

– Jeg tror det vil komme flere slike saker, sier Stig Magne, og tilføyer at han tror at det sterkeste presset vil komme fra sekularismen og humanismen.

– Den gruppen av kristne som vil ta Guds ord på alvor, vil bli tvunget til å bli klarere – til å si hva vi står for.

– Og takk og lov for dèt, tilføyer han med et smil, før han blir alvorlig igjen.

– Vi kan se for oss at deler av Bibelen blir oppfattet som hatlitteratur som blir stemplet som krenkende for menneskers følelser. Kanskje kan det for eksempel bli problematisk å tale om livets to utganger i det offentlige rom.

Heitmann viser til Broder Andreas, grunnleggeren av Åpne Dører,

Han fikk spørsmål fra en rumensk kirkeleder om hvordan forfølgelsen artet seg i Nederland.

«Vi har ingen forfølgelse i Nederland,» svarte Broder Andreas.

«Jeg tror du misforsto spørsmålet,» repliserte rumeneren. «Hvordan opplever dere forfølgelse i Nederland?» gjentok han og siterte 2 Tim. 3,12 der det står at «Alle som vil leve et gudfryktig liv i Jesus Kristus, skal bli forfulgt.»

– Da slo det broder Andreas at det var de rumenske kristne som levde et virkelig radikalt disippelliv, og at man i Nederland ikke var i nærheten av dette.

– Jeg tror at ordene i 2. Tim. 3,12 er sanne. Vi har bare ikke forstått dybden av det som står der, sier Stig Magne Heitmann.