Den norske legen i Auschwitz

For å overleve Auschwitz måtte norske Leo Eitinger slå av følelsene sine. Han kunne ikke tenke på hva som skjedde i går. Han kunne ikke sørge over venner som nettopp hadde blitt drept. Kjente han redsel, sinne eller sorg, betydde det døden.

– Da gikk det ikke an å holde ut, sa han senere til en av sine studenter.

Da Eitinger ankom dødsleiren i Polen i 1943 var gjennomsnittlig levetid for en jøde tre måneder. Da de store godstogene rullet inn i leiren, ble flertallet sendt rett i gasskamrene.

– Skulle jeg hatt forestillingsevne til å se dette for meg i Norge, så skulle jeg vært sinnssyk, sa Eitinger om sitt første møte med Auschwitz.

Nazilegen Josef Mengele sto på jernbanerampen og sa enten «høyre» eller «venstre». På grunn av sin medisinutdannelse ble Eitinger sendt til høyre, og satt til å arbeide i sykebrakken. Dette var med på å redde livet hans.

Holocaustdagen

I dag er Den internasjonale holocaustdagen, og 75 år siden dødsleiren Auschwitz-Birkenau ble befridd. Statsminister Erna Solberg (H) og kronprins Haakon er til stede i Polen for å delta på minnemarkeringen.

Auschwitz besto av flere leire, og en av dem var Auschwitz-Birkenau. Den var nazistenes største utryddelsesleir under krigen og er i dag et museum. Her ble over en million mennesker drept. Krematoriene, som produserte et konstant lag av røyk over de gjenlevende fangene, ligger i dag i ruiner, men mange av de andre bygningene står fortsatt.

Av de 772 norske jødene som ble deportert hit under krigen, overlevde bare 34. En av disse var Leo Eitinger. 29-åringen som ble satt til å jobbe i sykebrakken skulle senere bli en prisbelønt psykiater ved Universitet i Oslo, og vie livet sitt til å hjelpe andre overlevende.

– Han var læreren vår i psykiatri og gjorde sterkt inntrykk, sier de norske psykiatriveteranene Ulrik Fredrik Malt og Lars Weisæth.

De er i dag i 70-årene, men møtte Eitinger da de var unge medisinstudenter på universitetet. De visste at den hvite frakken skjulte professorens fangenummer fra Auschwitz.

– Vi forsto ikke hvordan en med hans bakgrunn kunne være opptatt av pasientenes hverdagsproblemer i fredelige Norge. Ikke når du har opplevd det verste miljøet menneskeheten har skapt, sier Weisæth.

Våknet av mareritt

Eitinger ble Malt og Weisæths mentor da de spesialiserte seg i psykiatri. Med årene kom de tettere inn på ham enn de fleste.

– Han var en veldig varm, vennlig og omsorgsfull person. Du følte deg veldig støttet. Han brydde seg om deg og det du drev med, sier Malt.

Eitinger hadde ingen barn. Da han ble syk mot slutten av livet fortalte han sine to studenter mer og mer om sin barndom, sin fortid som flyktning til Norge, og sine opplevelser i utryddelsesleiren. Traumene av det han hadde vært gjennom forlot ham aldri.

– Han hadde øyne som har sett mye mer enn noen andre øyne har sett. I blant hadde han mareritt hvor han gjenopplevde hendelser fra leiren. Hadde han en sånn natt, var han preget av det på jobb dagen etter, sier Weisæth.

Han og Eitinger snakket om marerittene. Eitinger våknet våt og svett midt på natten. I drømmene så han sine medfanger i Auschwitz.

– Men han hadde en annen holdning til marerittene enn å tenke på dem som plagsomme. Jeg husker han sa til meg: «Så lenge jeg drømmer om mine medfanger, så minnes jeg dem». Dette rådet har jeg senere gitt til Utøya-ofre, sier han.

«Ikke vær redd, gutt»

Leo Eitinger var i Auschwitz i over to år. I utryddelsesleiren døde flere tusen hver dag. Fangene som nazistene mente kunne tåle mer tvangsarbeid ble sendt til sykebrakken.

– Var du bare delvis syk, så kunne du komme deg på beina igjen. Det var ikke av humanitære grunner de fikk fortsette, men for å pine de siste kreftene ut av folk, sier Malt.

En dag opererte Eitinger en ung mann som hadde skadet beinet. Han lovet den redde 17-åringen at det kom til å gå bra, men visste ikke at han snakket til en fremtidig venn og fredsprisvinner.

Elie Wiesel beskriver møte med Eitinger i sin selvbiografi fra 1994: «En av legene, stor av vekst og med et hjertelig uttrykk, forsøker å berolige meg: «Det vil ikke gjøre vondt, bare litt, ikke vær redd, gutt, du kommer til å overleve».

Kampen mot håpløsheten

12. desember 1944 fylte Eitinger 32 år i Auschwitz.

– Den dagen regnet han ut at han hadde to prosent mulighet for å overleve, sier Weisæth.

Tortur. Dødsattester. Gass. Injeksjon. Mord og grusomme eksperimenter. Døden preget hver time av hver dag. Det var en konstant kamp mot håpløsheten.

– De som sluttet å tro på at de var mennesker var fortapt, sa Eitinger i et NRK intervju i 1987.

Han forsøkte å finne måter å ivareta sitt menneskeverd.

– Han fortalte meg en gang om brødbiten de fikk, og at det var tre måter å forholde seg til den på, sier Weisæth.

– Enten kunne man spise opp hele for å ikke dø med mat i lommen. Eller så kunne man fordele brødet utover dagen. Siste alternativ var å spare det helt til slutt for å ha noe å se frem til, sier han.

Da Weisæth spurte Eitinger hvilket alternativ som var best, ble han overrasket over svaret.

– Det spilte ingen rolle, sa han. Det viktigste var at man hadde et valg. Et lite glimt av frihet og kontroll selv i et helvete. Det var viktig for å kjempe mot trangen til å gi opp, sier han.

Vitnet mot Quisling

Synagogen på St. Hanshaugen er den samme i dag som de overlevende jødene, inkludert Eitinger, kom tilbake til etter krigen. Ervin Kohn, forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, husker godt Eitinger, eller «Sjoa» som hans nærmeste kalte ham.

– Han regnes som traumepsykiatriens far og var en pioner innenfor det fagfeltet i Norge. Han var en aktiv samfunnsdebattant, både når det gjaldt antisemittisme og Israel, og en aktiv bidragsyter i livet i synagogen, sier Kohn.

Bare tre måneder etter han var kommet tilbake til Norge, vitnet Eitinger i rettssaken mot Vidkun Quisling, leder av nazistspartiet Nasjonal Samling. Der skal han blant annet ha beskrevet eksperimentene som han fikk kunnskap om i Auschwitz.

Kohn mener rettsoppgjøret etter krigen er et lavpunkt i norsk rettshistorie.

– Ingen ble dømt for det de gjorde med jødene. Regjeringen har beklaget. Det har også Stortinget, politiet og kirken. Men ikke det norske rettsvesenet, sier han.

Nå, som nesten alle norske Holocaust-overlevende er døde, sier han det er viktig å huske det som fredsprisvinner Elie Wiesel sa da han tok imot fredsprisen i 1987.

– Han sa: «Den som har snakket med et tidsvitne, eller truffet et tidsvitne, blir selv et tidsvitne». Dermed blir minnet om det som skjedde videreført fra generasjon til generasjon. Malt og Weisæth som kjente Eitinger, de er nå tidsvitner, sier han.

Kohn beskriver Eitinger som en lavmælt mann, som viet dem han snakket med sin fulle oppmerksomhet. Han var også legen til Kohns mor, som også overlevde Auschwitz.

– Det var historiene jeg vokste opp med. Holocaustmarkeringer er viktige, ikke først og fremst for de overlevende og deres barn, men for samfunnet. De overlevende og deres barn lever med minnene og fortellingene hver dag - og natt. De vil ikke glemme. Men det er viktig at samfunnet husker, for å unngå at det skjer igjen, sier han.

I dag står han igjen ved minnesmerket på Akershuskaia i Oslo for å tale om det som skjedde for nøyaktig 75 år siden.

Auschwitz, 1945

Det er januar og iskaldt. Den røde armé nærmer seg dødsleiren, og nazistene begynner å få panikk. De samler opp alle som fortsatt lever og sender dem ut på veiene. I tillegg til Eitinger er det fire andre norske jøder igjen. Samuel Steinmann, Julius Paltiel og brødrene A.B. og Assor Hirsch.

I flere dager går fangene ute i kulden uten mat, drikke eller ordentlige klær. Bak går SS-soldatene og skyter dem som er for utslitt til å gå lengre. Rundt halvparten dør og blir etterlatt langs veien. Eitinger har vært døden nær flere ganger, men nå kjenner han at han ikke orker mer. Han faller sammen, men Julius Paltiel ser ham tilfeldigvis i mengden.

– I veikanten oppdager jeg plutselig min venn Leo Eitinger. Han ser oppgitt ut, helt ferdig. Jeg trekker ham opp, vi vil ikke han skal bli skutt. Jeg hvisker til ham på norsk: - Hold ut, Sjoa, det kan ikke være langt igjen, sa Paltiel til Dagbladet tilbake i 2001.

Eitinger og de andre norske jødene går videre. Ti dager senere kommer de til konsentrasjonsleiren Buchenwald hvor de er frem til frigjøringen. Da de hvite bussene kommer for å hente norske og danske overlevende blir likevel de fem jødene stående igjen.

– Det var nok veldig tungt for dem. Det å ha håp er farlig. Skuffelsene blir så veldig tunge å håndtere, sier Weisæth.

Eitinger og de andre finner en annen rute hjem til Norge og den tomme synagogen i hjemlandet. Sakte, men sikkert må følelsene skrus på igjen. Det skal ta flere år før han begynner på den forskningen han er mest kjent for.

– Han orket ikke, så han startet helt bevisst å forske på det som lå fjernt fra krigen og hans egne opplevelser, så beveget han seg gradvis nærmere med årene, sier Malt.

Oslo, 2020

For samfunnet var han en kjent Holocaust-overlevende og psykiater, for Weisæth og Malt en fantastisk mentor og forbilde, for pasientene var Eitinger håp.

– De så en mann som hadde gjennomlevd enorme påkjenninger og slet med lignende ting som dem, men likevel hadde livskvalitet, sier Weisæth.

Til tross for alle prisene han fikk, og hvor mange år som gikk, forsvant aldri arrene fra Auschwitz.

– Mitt inntrykk var at han satte veldig pris på at arbeidet hans ble anerkjent, men du kan ikke bli genuint glad gjennom kropp og sjel når du har opplevd det som han har opplevd. Det gir arr i sjelen som aldri blir borte selv om man får tusen priser, sier Malt.

Selv om Eitinger var psykiater for andre overlevende, kjempet for menneskerettigheter, og skrev flere bøker om krisepsykiatri, sier Malt han alltid følte hans traumer var en oppgave som måtte løses.

– Og de ble aldri løst. Han hadde et psykologisk behov for å mestre det han hadde opplevd, selv om han merket godt at det ikke var mulig, sier Malt.

Både han og Weisæth tenker ofte på sin gamle mentor og venn. Ikke bare på Holocaustdagen.

– Det beste man kan gjøre for å minnes Holocaust er å gjøre en innsats i dag for at ikke dette skjer igjen, samt en villighet til å tro på det som er vanskelig å forestille seg, sier Weisæth.

Fordi det kan skje igjen

Nå får flere høre historien om den latviske Schindler