Den som taler...

Det stilles forventninger til en forkynner. Ikke først og fremst veltalenhet, men en riktig utleggelse av Skriften. Ikke noe skal trekkes fra eller legges til.

Apostelen Peter ansvarliggjør taleren i forhold til det budskapet han formidler. Han skal personlig passe på at det han sier stemmer overens med Skriften. Ikke bare omtrent, men helt og fullt.

En nyttig påminnelse både for nybegynnere og de mer erfarne. Men en korrigering kan lett bli oppfattet som kritikk, og vi vil helst være snille og overbærende. Bære over i det lengste, for å si det på den måten.

Vi kan ikke lage våre egne varianter. Eller som det spøkefullt heter: «Taleren gikk ut fra teksten – og vendte aldri mer tilbake!» Eller ungkaren som hadde fått et spesielt lys over brødunderet som er omtalt i Matteus 14.

«Der skulle vi ha vært», utbasunerte han, «for der var det bare ungkarer. Det står i min bibel at det var omkring fem tusen menn foruten kvinner og barn». Kunnskap og åpenbaring i skjønn forening må til for å mette «sultne» tilhørere. Profeten Jeremia sier det slik: «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte».

Nettopp derfor er det nødvendig at enhver taler er grundig i sine forberedelser. Eller som en sa: «Jeg bruker mye tid på en bibeltekst. Hele tiden trenger jeg Åndens inspirasjon og veiledning – og aller mest på talerstolen».

Ydmykhet og avhengighet hører med. En ung taler begynte sin preken med stor selvsikkerhet, men endte opp med «halen mellom beina». Da fikk han følgende kommentar fra en eldre kollega: «Hadde du gått opp som du gikk ned, så hadde du gått ned som du gikk opp!»

Åndelig hunger tilfredsstilles ikke med prat eller historier. Heller ikke egne tanker og refleksjoner, mer eller mindre løsrevet fra Skriften. Bare den kan rydde opp i hjertets tanker og planer. Guds ord er og blir levende og virkekraftig.

Markus forteller at Jesus igjen kom til Kapernaum, og at det ble kjent at han var hjemme. Da samlet det seg så mange mennesker at de ikke fikk plass, heller ikke utenfor døren.

Og neste setningen lyder som vakker musikk i mine ører: «Han forkynte Ordet for dem». Aldri har noen talt som ham. Livsalige ord som utrettet det de skulle. Dette budskapet har ikke tapt sin kraft, det lever og blir.

Paulus var en god veileder for sin medarbeider Timoteus: «Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, overbevis, tal strengt, tal trøst! Gi ikke opp når du lærer dem».

Og til Titus, som han omtaler som «min egen sønn i den tro vi har felles», gir Paulus dette rådet: «Men du skal tale i samsvar med den sunne lære».

Nye bibeloversettelser har sin berettigelse og bidrar til å gjøre gamle sannheter mer forståelig. Svakheten er at stadig færre blir i stand til å sitere bibelvers utenat. Ofte får vi høre at «det står noe sånn som …». Omtrentligheter svekker Skriftens autoritet. Det er et stort tap.

Den norske kirke har tre skriftlesninger i hver gudstjeneste. Det har jeg stor sans for. Ordet får tale. Men jeg har også vært på kristne møter med få bibelsitater. Mennesket trenger hvert ord som er nedskrevet. Drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud.

Den som taler må bidra til å styrke tilhørernes bibelkunnskap. Mindre direkte bruk av Bibelen på talerstolen, til fordel for lesebrett og mobiltelefoner, gjør at evnen til å orientere seg i Skriften avtar.

Min farfar kunne på sine eldre dager sitere lange bibelavsnitt utenat, takket være daglig bruk av Bibelen mens syn og læreevne var på topp. Det hadde han nå stor nytte og glede av.

Det samme var tilfelle med salmer og sanger. Det var nok å nevne et nummer i sangboken, så stemte han i å synge. Hvilken verdifull ballast å ha med seg inn i alderdommen.

Som svært ung forkynner snakket jeg kav trøndersk. Det fungerte bra i Midt-Norge, men ikke på Østlandet. Etter møtet kom folk og takket for en «morsom dialekt, men vi skjønte lite av det du sa».

Da hjelper det lite å være stolt av dialekten, så jeg la om til en moderat bokmålsform. Men dialekten hentes fram når jeg besøker barndommens bygd.

Den som taler må også se til at tilhørerne får med seg det som blir sagt. Hørselen er heller ikke det den en gang var, og det gjelder ikke bare eldre mennesker.

På gruppereiser med deltagere fra ulike deler av landet, er jeg blitt stilt overfor mange utfordringer i forhold til dialekter og hørsel. Det fikk meg tidlig til å stille tre spørsmål: Hører dere det jeg sier? Forstår dere det jeg sier? Får dere noe ut av det jeg sier?

Særlig det siste var risikabelt, men velvillige turdeltagere nikket bekreftende på alle tre spørsmålene. Det ville ha vært tragisk om flere kom hjem uten å ha fått med seg noe av det reiselederen sa.

Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet. Amen.

1. Peter 4,11

Her finner du flere andakter