Den treenige Gud

Treen ighetssøndagen avslutter festhalvåret og innleder «den festløse delen» av kirkeåret, «treenighetstiden». Søndagen er 1. søndag etter pinse. I 1334 ble det i kirken i vest fastsatt at Den hellige treenighet skulle feires i en særskilt høytid. Dagen knytter seg ikke til en bestemt hendelse i Bibelen, men er kristenhetens fest for treenighetens Gud – Faderen, Sønnen og Ånden. Nå følger en lang rekke søndager «i treenighetstiden» (og ikke «etter pinse», som i den forrige tekstordningen). Kirkens liv holdes oppe og ekspanderer som frukt av den treenige Guds gjerning. Den liturgiske fargen er grønn og symboliserer det voksende livet.

Søndagene i treenighetstiden har hver sin særskilte karakter. Hver søndag speiler kirkens og den enkelte kristnes liv, med dets ulike gleder, ansvar og utfordringer. Den kristne lære om treenigheten er kirkens tankemessige svar på det mektige inntrykket av Gud, både slik Bibelen vitner om ham og slik kirkens erfaringer er med Den treenige. Begrepet «den treenige Gud» er logisk sett ikke så enkelt å klare opp i. Begrepet har da også gjennom historien blitt problematisert, ja endog latterliggjort. Men treenighetslæren vever sammen den kristne kunnskapen om Gud, som skaper, forsoner og helliggjører. Det sedvanlige språket om treenigheten – Faderen, Sønnen og Ånden – er tatt fra Det nye testamentet og betoner den personlige forståelsen av Gud. I teologien snakker man gjerne om ett vesen og tre personer, for å uttrykke at kirken lovpriser og forkynner én Gud, men at denne Gud er åpenbart som Fader, Sønn og Hellig Ånd. I Athanasianum (ca. 480), det siste av de oldkirkelige symbolene («symbol» betegner her en bekjennelsesformel), er bekjennelsen til treenigheten uttrykt slik: «Dette er den katolske (dvs. den felles kristne) tro, at vi ærer Gud i treenigheten og treenigheten i enheten, idet vi hverken sammenblander personene eller oppdeler guddommens vesen.»

Vår tekst er en tidligere tilleggstekst på den daværende 22. søndag etter pinse. Den faller innenfor tredje hoveddel i Lukasevangeliet (9,51–13,30), om begynnelsen på Jesu vandring til Jerusalem, og er dermed en tekst i rammen av Lukas’ «reiseberetning» (9,51–18,14). Teksten er gjennom tidsangivelsen i vers 21 knyttet sammen med rapporten fra de sytti(to) som vendte oppglødd tilbake til Jesus etter endt prekenferd: «Herre, til og med de onde

åndene er lydige» (10,17). Vår tekst består av to små enheter: vers 21f, hvor Jesus lovpriser Gud fordi han har åpenbart seg for de umyndige små (jf. Matt 11,25–27), ikke for de vise og forstandige, som ikke har fått tilsvarende innsikt – og vers 23f, hvor Jesus velsigner disiplene fordi de har fått det privilegium å leve i en tid da guddommelig åpenbaring skjer.

Dypere inn:

Vers 21. I samme stund som han får høre rapporten fra prekenferden til de sytti(to), jubler Jesus i Den hellige ånd. Dette trekket samsvarer med at Lukas i flere sammenhenger viser at han er spesielt opptatt av Den hellige ånd. At Jesus jubler i Ånden, reflekterer

derfor et særtrekk ved den tredje evangelisten. Han betoner sterkt Åndens nærvær og støtte i Jesu virksomhet og i disiplenes liv, se 1,41ff. 67ff; 2,25; 4,16ff.

De «vise og forstandige» er i Jesu forkynnelse en polemisk betegnelse på de skriftlærde og fariseerne. De burde ha innsett hvilken situasjon Jesus skapte, og forstått den, men de gjør det ikke! Det er mulig at Jesus vil avvise all menneskelig arroganse ved å si at Gud har «skjult dette» for vise og forstandige. Det er de umyndige (Salme 19,8) som får «dette» åpenbart. Og dermed gjør Gud det klart at det er ved troen og ikke ved forstanden dette skjer, jf. 1 Kor 1,26ff. Gud åpenbarer seg for fattige som er rede til å høre og ta imot, fordi de ikke er opptatt av egen visdom.

Jesus takker vel ikke Gud fordi «dette» er reservert kun for en del mennesker, men fordi det er åpenbart for dem som menneskelig vurdert ikke hadde ventet det, slik det for eksempel var gjetere som først får høre om Jesu fødsel (Luk 2,8f). Man kan for øvrig også lese vers 21 slik: «Jeg takker deg […], selv om du har skjult dette for vise […], har du ikke desto mindre åpenbart det for umyndige.» Hva er da «dette»? Vi finner ingen entydig referanse i konteksten, men det ligger nær å anta at det siktes til Guds rikes hemmelighet, at nå – i Jesu ord og handlinger – er Guds rikes krefter på ferde for å gjenopprette og rydde ut ondskapen, jf 10,18.

Sønnen føyer til en bekreftelse på sin enighet med Faderen: «Ja, Far, dette var din gode vilje.»

Vers 22. Flere kommentatorer har bemerket at dette verset lyder «johanneisk». Her uttrykkes den nære relasjonen mellom Faderen og Sønnen på en måte som minner om den fjerde evangelisten. Denne «johanneiske» klangen har utløst både kritikk og tilslutning blant forskerne hva ordenes ekthet angår. Kritikken som har vært reist, er blant annet at verset ikke kan være «ekte» fordi det må ha sitt utspring i menighetens teologiske refleksjon. På den

andre siden må vers 21 og 22 tidlig vært knyttet sammen i overleveringen, jf. Matt 11,26–27, hvor disse to versene også er forbundet.

Videre viser verset positivt at to tradisjonsstrømmer, både synoptikerne og Johannes, løper sammen i å bekrefte det samme Jesus-bildet: atSønnenåpenbarer Faderen på jorden Utsagnet viser Jesu sterke selvbevissthet: Sønnen er den eneste som Faderen har overgitt (verbet paradidåmi) alt. Ingen kan presse seg inn og rive opp denne relasjonen. Og det er i Den hellige ånd Sønnen sier dette!

I vers 23 beveger vi oss fra bønnespråket til saligprisningen. Disiplene prises salige, det vil si at de er i en misunnelsesverdig situasjon, fordi de får se det de ser. «Øynene» er her omtalt på en personifiserende måte. Vekten ligger både på det å se og på hva de får se! Hva de ser, er Jesu mektige gjerninger som tegn på frelsens epoke, at fullendelsens tider er nær.

Vers 24 understreker enda tydeligere tanken om fullendelsen i endetiden. Her kontrasteres dem som i fortiden har lengtet (jf. 2,25.38) med dem som nå får se oppfyllelsen, jf. 1 Pet 1,10–12. Her handler det ikke bare om å få høre Guds ord, noe som er viktig nok (10,38–42), men om å høre dette som en proklamasjon av at frelsestiden er kommet.

Det er nettopp den treenige Gud som står bak de frelseshendelsene som er realisert og som vi er blitt minnet om gjennom kirkeårets festhalvår. Det er også Den treenige som vil bære fram alt som i treenighetstiden, med alle dens helligdager og markeringer, vil bli bevitnet og bevirket i menighetens og den enkeltes liv. Gud har åpenbart seg som Fader, Sønn og Hellig Ånd. Bare slik kjenner vi Gud. Den norske kirke har treenighetslæren kort uttrykt i Den augsburgske bekjennelse, artikkel 1: «Det er ett guddomsvesen som både kalles og er Gud: evig, ulegemlig, udelelig, av umåtelig makt, visdom og godhet, alle tings, de synliges og usynliges, skaper og oppholder, og at det dog er tre personer av samme vesen og makt og like evige, Fader, Sønn og Hellig Ånd.»

Hvert enkelt av de tre navnene gir uttrykk for noe spesielt ved Guds vesen og kan derfor ikke anvendes vilkårlig. Faderen elsker Sønnen og sender ham til verden. Sønnen elsker Faderen og fullbyrder hans vilje. Og Ånden er båndet som binder Faderen og Sønnen sammen i kjærlighetens enhet. Men tre personer i ett guddomsvesen betyr ikke at det er tre guder.

Den kirkelige treenighetslæren hjelper oss til å holde fast på at Gud er Fader, Sønn og Ånd i ett udelelig guddomsvesen, fra evighet og til evighet. Derfor er det både av teologisk og praktisk-kirkelig betydning at man fastholder alle tre troens artikler i en sunn balanse, slik at man ikke overbetoner en av dem på bekostning av de andre. Teologihistorien og den kristne fromhetshistorien har mange eksempler på hvordan vekten på de ulike artiklene vekslet, med de uheldige følgene for menighetsliv og personlig trosliv som dette fører med seg.

Ut i livet:

Tiltalen som treffer meg etter arbeidet med denne teksten, er om jeg – også i religionsmøtenes tid – bøyer meg for tekstens eksklusive tale om at det kun er Sønnen som vet hvem Faderen er, og at bare han åpenbarer hans råd og vilje. I denne tiltalen hører jeg

også en melding om å opptre respektfullt overfor mennesker av annen tro og annet livssyn.

Troen møter her en kristen treenighetsteologi som understreker enheten mellom Faderen og Sønnen i den glede som Helligånden utløser. I det hele har teologien de siste årene, blant annet gjennom økumeniske samtaler og teologisk påvirkning fra den ortodokse tradisjonen, blitt mer bevisst på at sunt kirkeliv, og trosliv, er forankret i den treenige Guds gjerning.

Takken kommer over at vi får «leve i denne salige tid» da vi får høre Jesu Kristi evangelium, og ved det har fått Guds løfter oppfylt.

Far

Klippen blir snublestein

Løftet om Den hellige ånd

Veigrep