Kjæresten er tvangsforlovet til fetteren. Nå ber Jacob (24) norske myndigheter om hjelp

– Sara er kanskje en av de mest spesielle kvinnene i verden, sier Jacob.

– Hun minner meg om Michelle Obama.

Det er ikke hvilken som helst livsledsager den tidligere direktøren, Jacob, har funnet seg.

Verken svigerfamilie eller krig eller drapstrusler har klart å skille ham fra drømmedama. Nå er det bare norske myndigheter som kan stoppe dem.

Den mystiske tannlegestudenten

Kyiv, februar 2018:

Jacob har nettopp kommet fra den avsidesliggende byen, Ahvaz i Iran til det som skal bli hans nye hjemsted, Kyiv. Han nileser lærebøker i russisk språk og klarer så vidt å livnære seg på å formidle leiligheter til utvekslingsstudenter. En av dem er tannlegestudenten, Sara.

Jacob gransker den mystiske jenta i smug. Med første øyekast ser hun ut som en vanlig 22-åring, men øynene røper henne. Det er et eller annet som ikke stemmer. Noe er alvorlig galt. Han fornemmer han burde holde seg unna henne, men klarer ikke. Han må vite mer.

Han legger seg virkelig i selen for finne perfekte boligen til Sara og presenterer en rekke ulike alternativer til henne, men reaksjonen hennes er ikke som forventet. Hvorfor er hun så kald og avvisende etter alt han har gjort for henne?

Tilståelsen

Når Sara endelig går med på å møte Jacob legger hun alle kortene på bordet.

– Jeg er ikke en normal person, begynner hun.

Så kommer tilståelsen som forklarer uroen i Saras blikk.

Hun er forlovet. Med sin egen fetter. Mot sin vilje.

Første gang foreldrene fortalte henne om det fremtidige ekteskapet var hun seks år.

16 år gammel begynte slektningene de første bryllupsforberedelsene,

– Jeg skulle vært hjemme hos familien min og gift for lenge siden, sier hun til Jacob.

For Jacob er det som at alle brikkene faller på plass. Sinnet koker inni ham. Han kjenner historien altfor godt.

Fra storesøsteren, Talat (28), sin erfaring vet han at mange unge kvinner risikerer å miste alt, til og med livet, hvis de går imot familiens og lokalsamfunnets forventninger.

Når Sara forteller er det som han gjenopplever farens slag og spark mot storesøsteren, de gangene hun har kritisert islam eller nektet å bruke islamsk bekledning.

Som liten pleide han å gjemme seg under dyna på rommet mens faren slo storesøsteren. Nå vil han ta ansvar. Han skal redde Sara fra tvangsekteskapet og sikre henne friheten, om det så koster ham livet.

Et livsfarlig besøk

Jacon og Sara blir raskt en støtte for hverandre. Ved siden av tannlegestudiene hjelper hun ham å bygge opp en utleievirksomheten han har startet. Hun tar seg av markedsføring og sosiale medier. Han tar seg av kontakten mellom eier og leier.

Virksomheten vokser. Det begynner å ligne et liv, tilværelsen de to har bygget opp sammen i Kyiv.

Men hjemme i Iran begynner Saras familie å ane ugler i mosen. Fetteren har vært gifteklar lenge og Sara har ikke kommet hjem etter første året på studiene, slik betingelsen var for at hun fikk dra.

Først bruker hun tidkrevende eksamener og innleveringer som unnskyldning for å bli værende i Ukraina. Så kommer pandemien. Men sommeren 2021 går det ikke lenger. Saras mor har fått påvist en alvorlig hjertefeil, og nå vil Sara hjem til landsbyen og besøke henne.

Jacob er skeptisk. Redd. Livredd, faktisk. Han trygler kjæresten om ikke å dra.

– Du kommer aldri ut igjen levende fra Iran hvis du drar nå, sier han.

Men Sara er ikke til å rikke. Hun må hjem.

Når Jacob ser henne forsvinne inn i sikkerhetskontrollen på flyplassen i Kyiv vet han det kanskje er siste gang han ser henne.

Brudekjolen henger i skapet

Hassanabad, Iran, august 2021: Vielsen med fetteren går av stabelen neste uke. Sara sitter alene på pikerommet. Døren er låst. Faren har nøkkelen i påvente av at skal vise ham en jomfruattest, som bevis på at hun ikke har noen andre i Ukraina.

Men Sara verken kan eller vil vise noe så privat til faren, onklene og fetteren.

Jacob fikk rett.

Hun kommer seg ikke ut av Iran.

Tiden renner ut.

Returbilletten tilbake til Kyiv er morgenen før hennes eget bryllup.

I skapet henger brudekjolen klar og gjestene er invitert. Den eneste som kan hjelpe henne nå er moren, men hun frykter for sitt eget og datterens liv, hvis fluktforsøket mislykkes.

Hver natt, når Sara tror ingen hører, slipper hun følelsene løs. Noen ganger kommer angsten for det som venter i form av lydløs skjelving, men som oftest hulkegråt.

Gjennom de tynne veggene hører moren hører datteren hver natt. Dagen før bryllupet orker hun ikke mer.

Mens faren overnatter på familiegården utenfor landsbyen låser hun opp døren inn til Sara.

– Jeg vil ikke miste datteren min, hvisker hun og stikker til henne penger, pass og gifteringen.

Sara løper alene ut i mørket iført den lange heldekkende kjolen og tøfler.

Tar familiens ære

Imens sitter en nervøs Jacob hjemme i Kyiv. Natten Sara drar røyker han tre pakker med sigaretter. Åtte timer før flyet skal landet drar han til flyplassen for å vente.

Synet av Sara som kommer mot ham, iført heldekkende svart kjole, skal bli skjellsettende. Hun har bekmørke ringer rundt øynene. De er røde av gråt.

De klemmer. Lenge. Hun lukter svette etter den dramatiske flukten.

– Nå er det over. Du er trygg nå. Du blir hos meg, hvisker han.

I sju dager ligge hun i sengen, oppløst i tårer, livredd for å bli forlatt. Jacob tar på seg beskytterinstinktet. I det minste er han blitt en vellykket forretningsmann, med 18 ansatte og fra kontoret i toppetasjen har han lagt Kyiv for sine føtter.

Månedene går og etter hvert tillater de to seg å drømme om fremtiden, som 24-åringer flest. De fantaserer om ekteskap og barn som vokser opp kloke, sterke og selvstendige.

Et sted der fremme i horisonten ser Jacob konturene av friheten han lovet sin Sara i 2017.

Går ned på kne

19. desember 2021 flytter også Jacobs storesøster, Talat til Ukraina.

Onkelen har truet henne på livet etter at hun har ropt til ham, med hele nabolaget som tilskuere, at hun ikke ville ha noe mer med islam og prestestyret å gjøre.

Jacob, Sara og Talat blir uatskillelige. De hverandre, men det er også alt de har. Sara er fortsatt redd for å bli forlatt.

15. februar 2022 viser Jacob at han mener alvor, på en fortauskafé langs en av Venezias kanaler. Han har tatt på seg den hvite kardiganen han vet Sara elsker. Så går han ned på kne. Sara gir ham sitt uforbeholdne ja.

De feirer med en kopp cappuccino. Kafeen spanderer forlovelseskake. Etterpå går de tilbake til sentrum, hånd i hånd med hver sin ring på fingeren. De deler en gigantisk pizza. Nå kan ingen skille dem.

– Vi elsket den dagen, minnes Jacob.

De vender tilbake til den ukrainske hovedstaden som nyforlovede, men gleden blir kortvarig.

Bombealarmen går

10 dager etter forlovelsen, 24. februar 2022 går bombealarmen i Kyiv. De tre iranerne skjønner de må flykte, men tar bare med seg et par klesskift. Laptoper og personlige eiendeler lar de ligge igjen i leiligheten. Det faller dem ikke inn at krigen kan bli langvarig.

En bekjent i Norge anbefaler dem å flykte hit.

– Norge er verdens beste land på menneskerettigheter, forsikrer han.

– Her vil dere være trygge sammen, resten av livet.

Hadde de vært ukrainske statsborgere hadde det kanskje stemt. Men når de ukrainske flyktningene blir trygt innlosjert i vertskapskommuner, må de tre iranerne dra videre til et transittmottak i Vinstra.

De ankommer mottaket en kald februarettermiddag. Jacob begynner straks å se seg om etter arbeid. Takket være en imponerende CV fra årene i Ukraina får den tidligere direktøren jobb som renholder, men under slavelignende vilkår. Han forteller han jobber skift seks netter i uken. Etter 160 timer skal han fortsatt ikke ha fått utbetalt lønn.

De tre iranerne må innse at menneskerettigheter brytes, også i Norge. Fra avstand betrakter de livene til nordmenn.

De skjønner at det finnes en annen virkelighet for disse.

Hvis Norge ikke tror dem

Jacob leser seg opp på vilkårene for å få asyl i Norge. Både forloveden, Sara og storesøsteren, Talat, oppfyller vilkårene.

Hvis norske myndigheter tror Sara får hun asyl i Norge, mens Jacob i verste fall kan bli sendt tilbake til Iran. Hvis de ikke tror henne kan de reise tilbake sammen. Ingen vet hva som venter dem på flyplassen i Teheran.

– Jeg er aller mest redd for å se igjen diktatorene i den islamske republikken, og i min egen familie, igjen, sier Sara.

– Hvorfor?

– Fordi jeg har tatt fra dem æren og påført faren min store problemer med onkelen og landsbyen. Eneste måten han kan få æren tilbake er ved å drepe meg. Det vet alle.

Stillhet. Så løfter hun blikket og legger til:

– Men jeg kan aldri gå tilbake til å følge deres regler. Da vil jeg heller dø.

Jacob tenker mye på hva som venter Sara og Talat.

– Mister jeg dem, mister jeg ikke bare en kone og en storesøster. Jeg mister den eneste familien jeg har igjen, sier han

Han griper forlovedens hånd og klemmer til. Knokene hans blir hvite.

Sara tar ordet.

– Vi har bodd i tre land, men har ingen hjemland og ingen familie, sier hun.

– Vi er bare i begynnelsen av 20-årene, men bekymringene har gjort oss gamle.

Jacob tilføyer:

– Ja, men det er når livet er tøft at vi vokser. Når alt er ok stagnerer folk, ikke sant?

Har ikke sluttet å drømme

De tre iranerne har vært nær ved å miste håpet mange ganger, men ikke drømmene.

– Selvfølgelig har jeg drømmer, sier Sara.

– Jeg drømmer alltid. Hvis ikke hadde jeg ikke kjempet i fem år for å beholde livet mitt i Ukraina, sammen med Jacob.

Hun har lyst å jobbe for asylsøkerorganisasjonen NOAS, hvis hun får bli i Norge.

– Frivillige fra den organisasjonen ga meg håpet tilbake, da jeg kom til Norge. Jeg vil jeg gjøre det samme for andre, sier hun.

– Jeg har lært litt om å finne håp i det håpløse, jeg tror jeg har noe å bidra med, legger hun til.

De tre er inspirert av stortingspresident Massoud Garakhani og faren hans, Bijan, som begge har møtt dem og engasjert seg i saken deres og andre iraneres frihetskamp.

– De har hatt stor suksess i Norge, men har ikke glemt det iranske folket og støtter dem i kampen mot regimet. Det føles som å ha en ekte far her i Norge, skryter Jacob.

Han drømmer om å jobbe som saksbehandler i Utlendingsdirektoratet.

– Jeg kjenne mange som har store problemer på asylmottakene mens de venter på å få søknaden sin behandlet. Derfor vil jeg reformere asylsystemet i Norge og se på hva som kan gjøres med organiseringen. Folk må få sakene sine behandlet raskere, så de kan planlegge fremtiden, sier han.

Det er svar underveis

Oslo, desember 2022: Høst er blitt til vinter, og et dramatisk år for de tre iranerne er snart over. Jacob føler seg trygg på at han har vunnet kampen om Saras hjerte, men han har ikke reddet henne fra tvangsekteskap.

– Det er det bare UDI som kan gjøre nå, sier han.

Etter seks måneder i Lom får de tre iranerne nok og satte kursen mot Oslo. Her har Jacob jobbet på en restaurant med gode arbeidsforhold. Attesten fra arbeidsgiver beskriver en «meget dyktig, ansvarsfull og pålitelig medarbeider som er godt likt av alle kollegaene». De siste ukene har han imidlertid sagt opp jobben for å lære seg norsk på egen hånd på biblioteket, sammen med Sara og Talat.

Jacob føler seg privilegert, tross alt:

– Tenk at Norge har gjort all denne kunnskapen tilgjengelig gratis for sine innbyggere, og vi kan kommer her og lære gratis. Det er helt utrolig. Tenk for et privilegium det er å kunne oppdra barna sine i et land som dette.

– Hva skjer med kjærligheten og fremtidsplanene hvis bare en av dere får bli?

– Det eneste jeg vil er at Sara og storesøsteren min får beskyttelsen de trenger. Ingenting er viktigere for meg, sier Jacob.

Han understreker at han vil respektere avgjørelsen fra norske myndigheter uansett. Ender han opp i Iran vil han dra rett ut i de mye omtalte gatedemonstrasjonene for kvinners frihet. Han klamrer seg til håpet om kjærligheten mellom ham og Sara også tåler avstand.

– Jeg kan ikke leve uten kona mi, sier han og får et varmt smil av Sara. Hun legger hånden sin beskyttende over Jacobs.

Kanskje blir det hun som må kjempe for ham neste gang.