Denne familien har alltid en ekstra stol ved bordet

Det er skolefri, og alle de tre barna på åtte, sju og fem år hilser velkommen til familien Hagstens hjem i et villaområde i svenske Örebro. Etter ti år som gift har mye forandret seg for ekteparet Tommy og Rebecka.

– Da jeg ble frelst kom jeg fra et veldig rotete liv. Jeg lengtet etter struktur og orden, men jeg hadde aldri opplevd det, sier Tommy.

Da han som barn bodde hos sin mor i Uddevalla hadde de riktignok en moderne leilighet, men livet der manglet rammer.

– Jeg visste ikke fra den ene dagen til den neste om jeg ville få mat. Det var ingen som vekket meg om morgenen da jeg skulle på skolen, forteller han.

Da han som tiåring flyttet til sin far, flyttet han inn i et eldre hus med utedo og uten innlagt vann.

– Men jeg husker at jeg likte å bo der. Der fantes det orden, struktur og noen som satte opp grenser for meg, sier Tommy.

Fant et hjem

Idet han forteller kommer han stadig tilbake til at orden var noe som skapte trygghet for ham. Men det var nettopp ryddigheten som falt bort da han havnet i rusmisbruk. Da vente han seg mot alt som het regler og autoriteter. Men da han ble frelst i 2007 ble han introdusert for en kristen familie som åpnet sitt hjem.

– Der fikk jeg se hvordan livet med Jesus fungerte i hverdagen hos en familie, i stedet for å forsøke å luke det ut gjennom å høre på en preken. Jeg er utrolig takknemlig for at det ble slik. Det var viktig for meg å komme videre i troen, sier han.

I familien fikk han noe nytt å speile seg i. Der fikk han se hvordan en far kunne være mot sine barn når det fungerte som det skulle. Han fikk se et hverdagsliv uten misbruk og hat. Selv om han nå var voksen, var det viktig for ham å ha noen som kunne by på motstand.

Rebecka, som var en venn av familien fra før, så forvandlingen i den unge mannens liv.

– Uten at jeg visste at det skulle bli Tommy og meg bestemte jeg meg for at jeg ville leve slik som denne familien, når jeg en gang fikk familie.

Felles beslutning

Da Tommy og Rebecka giftet seg i 2009 var denne levemåten en klar visjon for deres nye liv sammen. Før de giftet seg gikk de gjennom en ekteskapsskole med pastoren som skulle vie dem. Der fikk de spørsmålet: «Hvordan ser livet deres ut om ti år?».

– Den gang sa vi begge at vi ville ha mye ungdommer i hjemmet vårt. Det er litt interessant, for akkurat i år har det gått ti år og vi har veldig mange mennesker her nå, sier Tommy.

– Jeg ble så glad da vi kom på hva vi hadde skrevet. Det er ikke slik at vi har hatt dette som et mantra hver dag, men man se hvilken kraft som ligger i en felles beslutning, forteller Rebecka.

Endrer seg

De understreker at de ikke har hatt en utarbeidet strategi. Det har sett ulikt ut til ulike tider, selv om den grunnleggende innstillingen alltid har vært der.

– Når man tar en beslutning er det som å åpne sitt hjerte for Gud og hverandre. Vi sa at vi vil ha et åpent hjem, men det betyr ikke at hvem som helst kommer inn i vårt hjem. Vi har ansvar for hvordan våre barn påvirkes, og det har vi vært veldig nøye med, sier Rebecka.

Tommy fortsetter :

– Det har ikke sett likt ut hele tiden. Barna er litt større nå, det kan ha noe med saken å gjøre. Personene som er hos oss elsker barna, og barna elsker dem. Å få være med barna er som en del av menneskers gjenopprettelse.

Ber og tenker

Noen ganger har det handlet om å lage større arrangement og invitert inn mange. Som da familien bodde i en leilighet på en gård som hadde veldig mange barnefamilier. Da laget de en fest i foreningslokalet for alle barn og foreldre på gården.

– Alle kom, og det ble en flott fest. Det åpnet opp for mange nye relasjoner, husker Rebecka.

Dagen før julaften kalles «oppesitterkveld» i Sverige, og er en kveld der man gjør de siste forberedelser før julaften. I familien Hagsten har dette særlig blitt en kveld der man i forkant ber og tenker på hvem som kan ha behov for å komme akkurat det året.

– Noen ganger har vi vært to ekstra, andre ganger har vi vært opp mot 14 personer på en slik kveld, forteller Rebecka.

Litt som barn

Først og fremst handler det om innstillingen om å alltid være klar for å dekke på til en person ekstra, på en helt vanlig hverdagskveld.

– Jødene har jo som tradisjon å alltid dekke en ekstra plass til sabbatsmåltidet. Det er vel litt slik vi forsøker å tenke, sier Tommy.

Ofte kan det være slik at de sitter hjemme og snakker om noen som er ny i troen, som er i samme menighetsfellesskap og som av en eller annen grunn trenger «å lande» et sted. Da tar de en felles beslutning om å strekke ut en hånd. Så pleier det å vokse på seg derfra.

– Vi byr kanskje inn til en spillkveld eller kveldsmat, og siden går det ganske raskt. De begynner å føle seg hjemme, tar kontakt og ber om hjelp eller støtte i ulike situasjoner, sier Rebecka.

Tommy tenker på sin egen erfaring.

– Mange er jo akkurat som meg da jeg ble frelst. Man må tenke litt som med barn, der man er beredt til alle døgnets timer. Det er klart at det blir litt oppofring iblant, men akkurat som med barn gir det alltid mer enn det tar, sier han.

Barnas bibel

De er midt i et intensivt småbarnsliv med skole, arbeid og menighet. Likevel opplever de ikke at dette livet stresser dem.

– Vi gjør det enkelt. Vi gjør ikke noe annet enn vi gjør en helt vanlig hverdagskveld. Det er bare det at noen ganger er det en person ekstra her, en person som både vi og barna elsker. Når de kommer hit får de være med og dekke på, pusse tenner på et barn eller hjelpe til med noe annet, sier Rebecka.

På kvelden sitter vi alle i sofaen og leser Barnas bibel sammen, og det kan være veldig undervisende for en som er ny i troen. Ikke minst for de personer som kanskje er nye i Sverige og i språket, sier Tommy.

Litt alenetid

De understreker betydningen av at det er en felles beslutning. Begge to må være med på det. Det er også viktig at så lenge barna er våkne på kvelden, så er de med. De skal ikke stues bort.

– Om vi trenger å ta vanskelige samtaler, så gjør vi det når barna har lagt seg, sier Rebecka.

Tommy og Rebecka har også innsett behovet for å ha en kveld i uken der de bare er for seg selv. Det behøver ikke innebære middag på restaurant og barnevakt, men at de investerer tid i hverandre en kveld når barna har sovnet.

En fødselsdag

Denne sommeren skal en av deres «ekstra» familiemedlemmer gifte seg. Tommy og Rebecka befinner seg plutselig i en situasjon der de er med og planlegger bryllup.

– Da han kom til oss visste han ingenting om Jesus og han hadde ingen i sin omgangskrets som var troende. I dag er han bevart i troen, har vokst og fått røtter. Nå skal han starte sin egen familie, forteller Rebecka mens det lyser av øynene hennes.

Tommy husker at de helt enkelt hadde kjøpt en bursdagskake til den unge gutten, og invitert noen av hans venner til bursdag.

– Han gråt av takknemlighet. Det viste seg nemlig at han aldri noensinne i sin barndom eller ungdomstid hadde feiret sin fødselsdag, forteller Tommy og legger til:

– Det er så enkelt!