Denne kirken har 750 frivillige medarbeidere

Musikken fyrer i gang. Jubelen står i taket. Det er kick-off for de frivillige i Salt i Bergen. Pinsekirken har samlet nøkkel-ledere til en siste forberedelse av helgens årlige Salt-konferanse. Forsamlingen blir delt i to og bedt om å heie på hver sin deltaker på scenen. Det er tid for konkurranse, og menigheten er ikke vanskelig å be.

– Vi trenger litt hausing, sier Øystein Gjerme, pastor i Salt.

Det er nemlig ikke slik en gudstjeneste vanligvis begynner.

– Dette har vi lært fra ungdommene våre, forklarer pastoren.

– 10.000 nye frivillige

Gjerme har nettopp lansert boken «Vi vil», som handler om frivillighet i kirken. Og da «hausingen» er over, hopper pastoren opp på scenen for å vise frem den nye boken sin.

– Jeg led meg gjennom skrivingen av denne boken, men jeg har hele tiden trodd at når vi får ut denne boken, skal den resultere i 10.000 nye, frivillige medarbeidere i norsk kristenliv. Det er derfor vi har skrevet denne boken, og vi skal ikke be om noe mindre eller motivere folk for noe mindre, forkynner Gjerme.

Forsamlingen responderer med et sus av «ja» og «amen».

Omfattende nettverk

Siden 2004 har pastoren ledet det som først het Bergenskirken, men nå heter Salt, til å bli et nettverk av menigheter. Bergen, Trondheim, Skien, Levanger, Os, Voss og Nordhordland har alle fått Salt-forsamlinger. I tillegg kommer Salt Ung og Salt International.

– Alt i alt snakker vi om 750 frivillige medarbeidere i familien. Dette er helt vanlige folk; rørleggere, elektrikere, lærere, sykepleiere og ingeniører, sier Gjerme.

Han mener Salt har lyktes med å skape en ja-kultur. Folk stiller rett og slett opp.

Men hva er hemmeligheten? Hvordan få så mange folk til å gjøre så mye uten å brenne lyset i begge ender?

– Jaggu på tide

– Jeg begynte her før jeg var kristen, sier Kristin Monsen.

Hun er daglig leder i en av Bergens største Norli-butikker. For to år siden ble hun motvillig med sin kristne samboer til en gudstjeneste i Salt. Da taleren spurte om noen ville ta imot Jesus, føk hånden hennes i været.

– Jeg hadde ikke tenkt over det i det hele tatt. Da var det gjort, sier Monsen.

Det neste som skjedde var at øynene ble fylt av tårer.

– Jeg sto der og strigren mens jeg ba. Så kom det en setning til meg: Det var jaggu på tide!

Monsen ler.

– Det var jo på tide, sier hun.

Frelst av frivillighet

Etter å ha gått på møter i et år ble Monsen med som frivillig medarbeider i vertskapsteamet. Det var opplagt for henne å bli en del av vertskapet i menigheten.

– Det er jo en del av jobben min til vanlig også.

Å ønske folk velkommen med en kopp kaffe og en kjeks kan bety veldig mye, tror Monsen.

Hun tror dette var en av grunnene til at hun selv rakk opp hånden og ble en kristen.

– Da jeg kom til Salt for første gang ble jeg så godt tatt imot. En som heter Siri snakket med meg, ønsket meg velkommen og viste meg en plass. Der og da skjønte jeg at kristne jo er normale folk, sier hun og ler.

Å bli tatt godt imot i en kirke er ikke nødvendigvis hverdagskost i folkekirken, mener Monsen.

Hennes lidenskap er å være et godt vertskap, og det krever ikke all verden.

– Jeg er med i et team som bidrar hver tredje søndag. Hvis alle bidrar litt blir det mye til sammen, sier Monsen.

Steg i gradene

Etter at pastor Gjerme er ferdig med sin peptalk fra scenen, forklarer Daniel Mathiessen, pastor i Salt Os, hvordan de frivillige skal forberede oppgavene sine til helgens konferanse.

Merete Husebø har sagt ja til å hjelpe til med barna. Til daglig jobber hun i Equinor. I vår takket Husebø ja til å lede søndagsskolearbeidet i Salt Nordhordland.

– Vi er konstant på jakt etter frivillige medarbeidere, erkjenner Husebø.

Menigheten er mye mindre enn hovedkirken i Bergen sentrum. Det er færre folk å ta av.

– Opplever du at innsatsen tapper deg for energi?

– Nei. Hvis den hadde tappet meg, ville jeg ikke ha gjort det, sier hun.

Husebø har, som mange andre i Salt, gått gradene. For to og et halvt år siden ble hun med i Salt Nordhordland. Hun fulgte barna sine til søndagsskolen og ble snart spurt om hun kunne tenke seg å bli medhjelper hver tredje søndag.

– I begynnelsen var jeg medhjelper, så ble jeg spurt om å lede en samling, så ønsket de at jeg skulle ta ansvar for 1-4 årsgruppen, forteller Husebø.

Da lederen for søndagsskolearbeidet sluttet, ble Husebø spurt om å ta over.

– Jeg tenkte, hvorfor ikke? Man vokser jo i tjenesten. Det føltes som en naturlig progresjon for meg.

Husebø bruker cirka to-tre timer i uken som frivillig. Hver tredje søndag har hun samling.

– Men det blir ofte litt mer. Noen ganger må man steppe inn for andre som er syke.

Det som motiverer Husebø er å se barn lære mer om Gud.

– Dessuten lærer jeg mye selv. Jeg må lese bibeltekster jeg kanskje ikke hadde lest hvis det ikke var for ansvaret jeg hadde i kirken, sier hun.

Måtte trappe ned

Å bidra to-tre timer i uken høres kanskje ikke så mye ut. Men hva når dette kommer i tillegg til alt annet som den organiserte hverdagen krever? Og hva med folk som får barn?

– Vi kuttet ned på aktiviteten i kirken da vi fikk barn, sier Irmelin Berge.

Hun begynte aktivt i menigheten som 17-åring. De neste årene var hun svært aktiv sammen med sin kjæreste og etter hvert ektemann.

– Det var helt naturlig å hjelpe­ til. Jeg har vært med i mange ­forskjellige aktiviteter, sier hun.

Men da de fikk sitt første barn for to år siden, skjønte de at de måtte trappe ned.

– Det føltes naturlig å trappe ned for å finne ut av den nye hverdagen vår som familie, forteller hun.

Nå er deres lille to år gammel, og like før sommeren bestemte­ ­ekteparet seg for å trappe opp ­aktiviteten igjen.

– Vi tenkte at i alle fall en av oss kunne bli med i et team. Da fikk jeg muligheten, sier Berge.

Hun har blitt med i produksjonsteamet, som har oversikten over alt som skal skje i løpet av en gudstjeneste. Dette innebærer at hun må sette av hver tredje eller fjerde søndag til tjenesten.

– Det ville være veldig unaturlig å ikke bidra. Det er kjekt, man blir godt kjent med folk og man får mye glede av å gi noe tilbake, sier hun.

– Alt kan kjøpes

– Folk må bestemme hvor mye de skal være med, men normalen er at alle gjør noe, sier Gjerme.

Vi har funnet oss et rolig sted på menighetskjøkkenet til Evangeliekirken. Ungdommene i Salt leier stedet på jevnlig basis.

– Hvordan skaper man en fri­villighetskultur?

– Det har skjedd en endring i frivillighetskulturen i Norge som også påvirker livssynsfellesskapene. Vi lever i et samfunn der alle tjenester kan kjøpes. Og så kommer folk til kirken og vil ha det slik der også. Det lider vi under. Derfor må vi forklare for folk at det å gjøre en oppgave i kirken er en del av disippelgjøringen. Menigheten er et sted for deltagelse. Alle skal med, sier Gjerme.

Han tror også det er betydningsfullt å løfte fram eksempler.

– I dag er det jo høyere status å være fotballtrener enn søndagsskolelærer. Så vi må vise frem gode eksempler på vanlige folk som liker å gjøre en oppgave i kirken, sier han.

Utbrent?

– En ting er å overbevise noen om å hjelpe til, men hvordan tar man vare på de man har over lengre tid?

– En bærekraftig frivillighet krever at man har en tilpasset frivillighet med tanke på de ulike livsfasene. Man har færre timer til rådighet når man har små barn. Så vi trenger å ha fleksible ordninger for frivillighet. Det er viktig for oss at de som kommer med 15 timer i uken ikke dytter vekk den tobarnspappaen som har gått fra 15 til 2 timer. Når folk er litt med som frivillige, blir de helt med som eiere. Men har de ingenting, hender det at de blir borte, sier Gjerme.

I Salt-kirken er det mange unge mennesker. De kjennetegnes ofte av lidenskap.

– Det er veldig risikofylt å forvalte unge menneskers lidenskap. Det gjør også idretten. Hvordan kan vi være ansvarlige forvaltere? Det står ikke en ny frivillig og venter rett bak den vi har brent ut, så vi må ta vare på de vi har. Jeg tror vi har knekt koden på dette i Salt, sier pastoren.

Nå blir dette bygget kirke – prislapp 105 millioner

Dårlig forberedt på studentlivet

– Kristne må slutte å prøve å overbevise alle andre

– En uskreven lov at man må være gift

Leder lovsang - og spiller på Pride