Denne norsk-israelske familien spiser alle måltider i løvhytten

(Denne artikkelen er fem år gammel. Vi publiserer den på ny i forbindelse med feiringen av løvhyttefesten)

På lunsjbordet er det satt frem både brødskiver, brunost, kremoster og kaviar.

– Vi har tilpasset oss et nytt liv i Israel, men når det gjelder pålegg, så er vi fortsatt norske, sier Espen Mendelsohn.

Ekteparet har fire barn, og det betyr at de har mange kofferter de kan fylle med norske matvarer når de fra tid til annen besøker gamlelandet.

Med under måltidet er de tre yngste barna, mens eldstemann er på tur med den lokale speidergruppen.

Religiøs forpliktelse

Familien har bosatt seg i en tremannsbolig i det sørlige Jerusalem, ikke langt fra den amerikanske ambassaden. Begge foreldrene er i jobb, far er lege på en barneklinikk, mens mor er allmenlege på et legesenter.

I bakhagen har de satt opp en såkalt løvhytte, en sukka, og her både sover og spiser familien i løpet av den uken løvhyttefesten varer.

– Det er en religiøs forpliktelse å bo i en sukka i løpet av høytiden, men det holder egentlig at vi spiser her, sier Espen.

Måltider spiller en viktig rolle i jødedommen, og har en spist i hytten, har en bodd der. I Jerusalem er det imidlertid fortsatt relativt varmt om natten, så hytten kan være et bekvemt overnattingssted også.

– Under oppveksten min ble høytiden feiret i norsk høstvær, så da var det ikke like fristende å sove ute i en enkel hytte uten skikkelige vegger og tak, sier Espen.

Utgangen fra Egypt

Under sukkot minnes en at israelittene, med Guds hjelp, klarte å flykte fra slavetilværelsen i Egypt. En minnes også at de bodde i midlertidige hytter under den lange vandringen fra Egypt til til Kanaans land.

Påbudet om å bo i en løvhytte under festen er gitt i 3. Mosebok, 23, der det står: «Da skal dere bo i løvhytter (sukkot) i syv dager.»

Teksten gjør det klart at dette er en fest det er påbudt å holde, i alle tider.

Sårbarhet

– Mens vi oppholder oss i sukkaen, føler vi på litt av den sårbarheten og avhengigheten av Gud som israelittene opplevde i ørkenen. Vi er utsatt for vær og vind, uten faste strukturer rundet oss, sier Helene.

Vanligvis er været bra i Israel under sukkot, men for noen år siden blåste det kraftig, og nesten samtlige av sukkaene i nabolaget ble revet ned av vinden.

– Et annet år startet det å regne akkurat i det måltidet skulle begynne, og tallerkenene ble fylt av vann. Mer vanlig er det med skoldende sol, sier Espen.

En sukka må stå under åpen himmel. I boligområder der det bor mange ortodokse jøder, vil husenes balkonger ofte være plassert slik at ingen er under tak. Sukka-balkonger er ettertraktede og kan øke prisen betraktelig ved eiendomssalg.

Veggene i løvhytten kan lages av tepper, planker, presenninger og ulike stoffer, mens taket lages av palmegrener eller kvister. Det er et krav at taket skal være glissent nok til at man kan se stjernene gjennom taket når man sitter i hytten om kvelden.

– Men det er ikke meningen at vi skal ha det ubehagelig. Taket skal være tett nok til at det gir skygge på dagtid, sier Espen.

Midlertidig skjul

Helene forteller at man under oppholdet i sukkaen tenker på hvordan forfedrene i ørkenen måtte bo i midlertidige boliger.

– Dette minner oss samtidig på at vi er på jorden midlertidig, at vi må sette vår lit til Gud og ikke til rikdom og eiendommer, sier hun.

Espen viser til at religiøse jøder gjennom hele den høstlige «festsesongen» føler at de kommer nærmere Gud.

– I forbindelse med jødisk nyttår og forsoningsdagen Yom Kippur, gjør vi bot og ber Gud og mennesker om tilgivelse. Under sukkot bor vi så i hytten sammen med Gud i en uke, sier han.

Glad høytid

Sukkot dreier seg imidlertid ikke bare om ransaking og dype tanker omkring israelittenes vandring i ørkenen. Det er også en gledesfest der en feirer at innhøstningen har funnet sted, og at fruktene av sommerens strev er i hus.

De fleste av israelittene som kom til Kanaaen var bønder som var avhengige av maten de dyrket. I løpet av den regnfrie sommeren måtte vann bæres fra brønner, ofte langt unna, for å hindre at frukttrær og grønnsaksåkrer skulle tørke ut.

Gjennom hele denne perioden så bøndene frem til høsten, og den avsluttende høstfesten ble dermed den gladeste høytiden i løpet av året. Et annet navn på sukkot er hag ha'Asif, innhøstningsfesten, høytiden der en feirer at avlingen er kommet i hus.

– Det er vanlig at folk går på besøk til hverandre i løvhyttene, spiser god mat og synger glade sanger. Det er en sosial høytid, sier Espen.

Rituale

Innhøstningsfesten har også sine egne skikker og ritualer. Hver morgen, unntatt sabbaten, lager man en bukett av palmegren, pilegren og myrtegren, samt sitrusfrukten etrog.

Espen viser Dagens korrespondent hvordan ritualet utføres. Han holder grenene i høyre hånd og sitrusfrukten i venstre. Etter en kort bønn, rister han de fire planteslagene til høyre, bakover, til venstre og fremover – mot de fire verdensretningene. Deretter rister han de opp og ned - mot himmel og mot jord.

Lettere i Israel

Mendelsohns sier at de har mange gode minner fra norsk sukkot-feiring, selv om dette er den høytiden som er minst praktisk å feire langt mot nord. Mange norske jøder har ikke egne løvhytter, men i Oslo er det er vanlig å samles til «synagogekaffe» i en felleshytte.

– Jeg har mange minner fra sukotter der vi står tett i tett i sukkaen mens det blåser og regnet pøser ned, sier Espen.

Helene viser til at både de ulike grenene og etrogen må importeres fra Israel, og at en i Norge derfor ofte har hatt kun én fellesbukett for hele menigheten.

– Her i Jerusalem selges disse tingene nærmest overalt i dagene før sukkot, sier hun.

Espen viser til at en i Israel slipper å hele tiden måtte forklare hvorfor barna er hjemme på høytidsdager.

– Det var en berikelse å vokse opp som del av en minoritet, men det er også en belastning at du hele tiden er spesiell, sier han.

Naturlig og praktisk

Helene og Espen Mendelsohn mener jøder emigrerer til Israel av to grunner:

– De flykter fra noe eller de kommer til noe. Vi tilhører den siste gruppen. For oss handlet flyttingen først og fremst om at vi lengtet etter å leve et sted der det å være en religiøs jøde føles naturlig og praktisk.

Espen er takknemlig for at barna på skolen lærer om jødiske tradisjoner, helligdager og livssyklus.

– Jeg vil at barna skal vokse opp med en jødisk utdannelse. Mine foreldre måtte gjøre en veldig innsats for at jeg skulle få dette, og jeg har også måttet tilegne meg kunnskap om jødiske tradisjoner etter at jeg ble voksen, sier han.

I et par tusen år har jøder lengtet etter Jerusalem. Ekteparet mener de er priviligerte som får være med på å bygge opp den israelske hovedstaden.