Der kirkene er nødhavn for flyktninger

– Det var en suksesshistorie, sier Serop Ohanian. Han er direktør ved et armensk helsesenter i Beirut.

Han forklarer at det finnes tre armenske kirkesamfunn i Libanon. Det ortodokse, det katolske og det evangeliske. Alle har sine egne nettverk med skoler og sykehus. Det godt organiserte armenske samfunnet tok vare på medlemmene sine i alle livets faser.

– Ingen armenere sultet. Alle fikk gå på skole. Ingen døde fordi de ikke fikk helsehjelp.

Også The Howard Karagheusian Center, det uavhengige helsesenteret som Ohanian leder, så til at armenere i Libanon fikk den hjelpen de trengte.

Så begynte flyktningene fra Syria å banke på døren. Etter hvert økte de 200 familiene som senteret betjente til over 2200.

– Vi var dimensjonert for å hjelpe folk i det armenske miljøet. Senteret fikk raskt problemer med kapasiteten, forteller direktøren. Å lukke døren for mennesker i nød, var likevel ikke noe alternativ.

– Vi er glade for å kunne være en del av hjelpearbeidet, sier han.

På flukt

Dagen har de siste ukene belyst flyktningkrisen fra ulike vinkler. For to uker siden skrev vi om det langsomme livet på et flyktningmottak i Arna. Awet Tesfay fra Eritrea har ventet i ti år. Fremdeles klamrer han seg til håpet om å få bli i Norge.

Sist lørdag besøkte vi ekteparet Ottar og Gudrun Tonheim som har vært far og mor for flyktninger i Florø gjennom 20 år. Vi skrev også om europeiske kirker som mobiliserer for å nå ut til flyktninger med praktisk hjelp og de gode nyhetene om Jesus. I dag tar vi leserne med til kristne kirker og organisasjoner i Libanon som har strukket seg lenger enn de noen gang hadde trodd var mulig, for å hjelpe flyktninger fra Syria og Irak.

Kjærkommen hjelp

The Howard Karagheusian Center ble opprettet i 1941 til minne om et velstående amerikansk-armensk ektepars eneste sønn, som døde så altfor tidlig. Senteret har i alle år hatt fokus på barnas beste, fra barselsomsorg og vaksinering til ernæring, tannpleie og skole. Men et friskt barn er avhengig av en frisk familie, derfor tar senteret imot folk i alle aldrer.

Helseklinikken er enkelt innredet, men er godt utstyrt. På de lysegule veggene henger bilder av små barn som strutter av sunnhet. Kvinnen som venter på tur ute på forværelset er derimot godt voksen. Siroun Bakhchedjian er armener fra Aleppo og kom til Beirut i 2013. Siden har hun og ektemannen oppsøkt Karagheusian-senteret jevnlig.

– Jeg er så takknemlig for dette senteret. Da min mann var syk med hjerteproblemer, tok de ham til sykehus og dekket kostnadene, sier Siroun og forteller at hun selv har fått behandling for høyt blodtrykk og skjoldbruskproblemer.

Uten senterets hjelp vet hun ikke hvordan familien skulle klart seg som flyktninger i Libanon.

– Vi har en sønn og en datter som arbeider, men inntektene er ikke nok til å dekke hus, mat og medisiner for oss alle sammen.

Mange av flyktningene som kommer til senteret er som Siroun, de har store behov, men ikke så mye å betale med. Karagheusian-senteret søkte støtte hos FN, Leger uten grenser og andre hjelpeorganisasjoner. De siste årene har støtten minket.

– Flyktningkrisen i Libanon blir ikke definert som akutt lenger, sier direktøren. Han bruker nå mye av sin tid til pengeinnsamling. Da vi besøkte ham hadde han nettopp fått en tannlegestol fra den japanske ambassaden i Beirut.

LES OGSÅ: Får hjelp til å leve videre

Overveldet

– Libanon har alltid vært en transitthavn for kristne i Midtøsten. De har kommet fra Irak, Syria, Iran, Sudan og Egypt til Libanon mens de venter på å komme seg videre til et tredjeland, sier George Khoury, medhjelper i den kaldeiske (katolske) kirken.

Hvis det armenske miljøet i Libanon ble overveldet av flyktningstrømmen, gjelder det i enda større grad kaldeerne. Den kaldeiske kirken er stor i Irak. Der omfatter den nær 80 prosent av de kristne. I Libanon derimot, er den liten. Her teller den knapt 10.000 medlemmer. Likevel er det hit mange kaldeiske flyktninger fra Irak har kommet de siste årene. Det toppet seg etter at IS angrep Mosul i 2014.

– Nå er rundt 30.000 irakiske kaldeere og 3000 syriske flyktninger i Libanon. Altså tre ganger flere enn de som opprinnelig bodde her.

Vi møter George Khoury og kirkens diakon, Rafael Koupaly, i et enkelt innredet kontor i kirkens nye senter i en av Beiruts østlige bydeler. Senteret åpnet i 2015, etter at biskopens residens ble for liten til å takle den voldsomme pågangen av flyktninger.

Det første flyktningene gjorde da de kom, var nemlig å ta kontakt med den lokale kaldeiske kirken. Det var her de regnet med å få hjelp, i et land der staten ikke har stort å tilby. Her kunne de gå til messe, og her møtte de sine egne.

Kirken var dessuten en garantist for de kaldeiske flyktningene, på grunn av en felles forståelse mellom kirken og libanesiske myndigheter.

– Flyktningene kom til Libanon med turistvisum. De har ikke lovlig opphold, men blir behandlet med en viss overbærenhet. Hvis de blir tatt i kontroll og arrestert, blir de løslatt innen et døgn - etter en telefon fra kirken. Det er en gentleman´s agreement om at kirken sørger for flyktningene, sier George.

LES OGSÅ: Muslimer på flukt finner Jesus

– Gud forsørger

Det er et voldsomt ansvar for en liten kirke.

– Biskopen må ta seg av alt. Hus, mat helse, utdanning og sikkerhet, foruten messer og åndelig veiledning, sier George og bruker «biskopen» om hele bispedømmets arbeid.

– Det er en stor byrde. Den kaldeiske kirken i Libanon er fattig, og det blir det stadig vanskeligere å skaffe finansiering, sier diakonen Rafael Koupaly og lyder som et ekko av andre som driver hjelpearbeid.

– Folk er mer generøse når det er krise, enn når det er snakk om langsiktig hjelp, slår han fast.

Like fullt mister de ikke motet. Troen på Gud som forsørger står sterkt blant katolikkene i Libanon.

– Ofte legger vi planer uten helt å vite hvor pengene skal komme fra, men så opplever vi at det løser seg i siste øyeblikk. Gud ser behovene. Vi kan stole på at han tar vare på oss, sier George og forteller om da biskopen nylig trodde de måtte stoppe utdelingen av mat, fordi pengene tok slutt. I siste øyeblikk meldte en velstående giver seg. Eller da en av flyktningene trengte en dyr operasjon og det plutselig kom en mann og sa at han ville betale for det hele.

LES MER: Erkebiskopens dør er alltid åpen

Kan ikke dra, kan ikke bli

– Vi har to hovedproblemer, sier Rafael.

– Det første er at irakerne ikke vil dra tilbake. Selv om landsbyene deres er blitt befridd fra IS, føler de seg ikke trygge. De er redd for et nytt folkemord.

– Det andre problemet er at de ikke kan bli værende her. De blir ikke anerkjent som flyktninger av libanesiske myndigheter og må vente i årevis på kanskje å bli bosatt i andre land.

I mellomtiden forsøker det kaldeiske senteret å gjøre så godt de kan.

– Vi holder messe på søndagene i en leid kirke. Vi har søndagsskole for barna, bibelkurs, konfirmasjonsundervisning, sommerleirer, kvinnegruppe og kor. Men vi mangler plass. Korøvelsen foregår på kontoret som vi nå sitter på. Du kan tenke deg hvordan det er når det er 40 barn her inne, sier diakonen og nikker megetsigende ut i det lille rommet.

Fra scene til skole

Ikke langt unna den kaldeiske kirken ligger lokalene til Triumphant Mercy, en lokal hjelpeorganisasjon som blir drevet av en pinsemenighet. De siste årene har organisasjonen særlig satset på undervisning for flyktningbarn.

Nuna Matar er leder for senteret. Hun er gift med Michel som er prest i pinsemenigheten. Sammen startet de Triumphant Mercy for å drive hjelpearbeid for flyktninger under krigen mellom Israel og Hisbollah i 2006.

Nuna har bakgrunn som sanger og forretningskvinne. Hun hadde aldri sett for seg at hun skulle drive skole, eller hjelpearbeid for den saks skyld.

– Under krisen i 2006 begynte folk å gi penger til hjelpearbeid for flyktninger. Plutselig begynte pengene å strømme inn på vår personlige konto. Vi startet Triumphant Mercy for å få arbeidet inn i mer ordnede former.

LES OGSÅ: En gründer på flukt

Da konflikten i Syria startet i 2011, skjedde det samme. Folk i menighetens nasjonale og internasjonale nettverk begynte å gi, og ekteparet Matar befant seg nok en gang i sentrum for et voksende hjelpearbeid.

– Så var det noen som sa at vi burde starte skole, forteller hun.

To av tre flyktningbarn i Libanon får ikke skikkelig skolegang. De får ikke plass i de offentlige skolene der kapasiteten er sprengt, eller de dropper ut fordi de ikke takler overgangen til libanesiske læreplaner.

Et kall

Det er åpen dag i Triumphant Mercys lokaler i Beirut da Dagen er på besøk. Organisasjonen har invitert hele nabolaget inn for å se hva de driver med. Alle besøkende blir servert kaffe og kaker og plassert i en sofa for å se en kort film om arbeidet. Senere kan de se seg om på egen hånd.

Frivillig medhjelper Nadine Mitti viser frem klasserom, datarom og det store lageret der de deler ut brukte klær og nye sko til flyktninger. På veggene henger fotografier fra hjelpearbeidet i leirene i Bekaadalen, der de har fire små skoler.

– Det er utdanning som er det største behovet nå. Det handler om å redde en tapt generasjon, sier Nuna.

LES MER: Åpner skolen for flyktninger

Barna rekrutteres ved at hun og medhjelperne går på hjemmebesøk i skolenes nabolag. De som ikke får plass i den offentlige skolen, kan få en sjanse i menighetsskolene. Slik klarer barna forhåpentligvis å kvalifisere seg til en plass i offentlig skole senere.

Triumphant Mercy er en av mange hjelpeorganisasjoner som tilbyr det som kalles non-formal education i Libanon. De har ikke eksamensrett, men fungerer som forberedende tilbud.

– Nå samarbeider vi med myndighetene for å få utformet en felles læreplan for alle disse skolene, forteller Nuna, som har både kristne og muslimske elever på skolen.

– Hva er det som driver deg?

– Vi opplever et tydelig kall. Gud har bedt oss om å gjøre dette. Så enkelt er det. Han har sendt meg de rette folkene, finansiering - og til og med en arkiktekt som har hjulpet til med konstruksjon av telt som vi bruker til skole i leirer i Bekaa-dalen, og som fungerer både om sommeren og vinteren.

– Selv har jeg bare takket og tatt imot. Dette var ikke noe jeg planla at jeg skulle drive med, sier Nuna.