Der misjonærer oppleves som en trussel
– Misjonærer utnytter yazidienes vanskelige situasjon som en anledning til å omvende dem, mener politiker.
«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler», sa Jesus.
Hva da når stater forbyr misjon, religioner forbyr konvertering og sårbare folkegrupper krever å få være i fred?
Annonse
Finnes det situasjoner der vi som kristne ikke bør drive misjon?
– Utnytter situasjonen
Irak 2015: Vian Dakhil er eneste yazidi i det irakiske parlamentet. Året før ble yazidier drept, kidnappet og fordrevet av terrorgruppen IS. Nå opplever hun at også kristen misjon er en trussel mot yazidienes eksistens.
Hun mener at misjonærer utnytter yazidienes vanskelige situasjon som en anledning til å omvende dem.
– Sammen med den humanitære hjelpen deler de ut bibler og flygeblad med informasjon om kristendom, sier hun til en reporter fra medieselskapet Voice of America.
For yazidiene er tro og etnisitet nært forbundet. Yaziditroen er en tro man fødes inn i.
India 2018: Den amerikanske misjonæren John Allen Chau blir drept av et indisk stammefolk da han går i land på en isolert øy i øygruppa Andamanene. Øyen han reiste til er fullstendig avskåret fra resten av verden, og indiske myndigheter har innført totalforbud mot å gå i land der.
Likevel dro John Chau hit. I ettertid er han blitt rost for sitt mot, men også kritisert for ikke å respektere stammefolket sentilesernes ønske om å være i fred.
Annonse
Trosfrihet
10. desember fyller FNs verdenserklæring om menneskerettigheter 70 år. Den slår fast at alle mennesker har tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne retten omfatter frihet til å skifte tro og retten til å uttrykke sin tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
– FN-erklæringen er ikke juridisk bindende, men konvensjonene som sprang ut av den er, sier Dag Øistein Endsjø, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Han presiserer også at FN-erklæringen ikke direkte nevner misjon, men at dette må sees i sammenheng med den generelle religionsfriheten. I 1993 ble likevel retten til å drive misjon slått fast i en dom ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). I denne saken, som fikk navnet Kokkinakis mot Hellas, mente dommerne at Hellas hadde krenket en fra Jehovas vitner sin rett til å gi uttrykk for sin tro, fordi man ville nekte ham å evangelisere.
– De konkluderte med at «retten til å gi uttrykk for sin tro» ville være uten innhold, hvis man ikke skulle ha lov til misjonere og snakke om troen, sier Endsjø.
Grenser
Professoren minner om at det finnes flust av paradokser i misjonshistorien.
– Norge sendte for eksempel ut misjonærer før vi hadde reell trosfrihet i vårt eget land.
Annonse
– Historisk har man også sett overgrep i misjonens navn der folk er blitt påtvunget religion. Og i mange land er det fremdeles slik at den dominerende religionen har lov til å drive misjon, mens minoritetene ikke har samme rettighet. Dette er menneskerettslig problematisk.
– Hvor vil du trekke grensen for etisk misjon?
– Mange vil nok for eksempel trekke frem tilfeller som yazidiene påpeker, hvor misjon knyttes direkte til hjelp og materielle goder. Dette blir høyst problematisk fordi yazidiene er en liten kultur i en sårbar situasjon.
Endsjø mener hendelsen på Andamanene er svært spesiell.
– Juridisk er saken klar. Denne øya var stengt for alle. Misjonæren brøt loven bare ved å være der. Selv fiskerne som hjalp ham, ble bøtelagt.
– Hva da med stammemedlemmenes individuelle trosfrihet?
– Når det gjelder disse få tradisjonelle folkeslagene som lever avsondret fra resten av verden, lar de ansvarlige statene enisitet og kollektive rettigheter trumfe de individuelle rettighetene. Ingen kan for eksempel reise inn til disse folkeslagene, men selv har enkeltindividene i alle fall i teorien en mulighet til å forlate området. Da kan de gjøre krav på sine individuelle rettigheter. Menneskerettslig er dette nokså kompleks. Også urfolks rettigheter kommer inn her, svarer Endsjø.
Rett til å utøve
Annonse
Stefanusalliansen er en misjons- og menneskerettighetsorganisasjon. Generalsekretær Ed Brown opplever ikke at det er noen konflikt mellom de to feltene.
– Men vi ser stadig at folk vil ha det til at der er spenninger, sier han.
Brown mener at retten til å drive misjon er solid forankret i menneskerettighetene.
– Trosfriheten er en grunnleggende menneskerettighet som gir bred beskyttelse av retten til å utøve sin tro.
Samtidig understreker han at det finnes kloke og mindre kloke måter å drive misjon på. I verste fall kan det være både ulovlig og uetisk, når det brukes tvang eller manipulering.
– Det finnes ingen konkret, enkel linje, medgir han. – Og at man har lov til noe, betyr ikke nødvendigvis at det er klokt.
Når dét er sagt, understreker han at Stefanusalliansen som misjons- og menneskerettighetsorganisasjon vil arbeide for alles rett til å forkynne sin tro – og alles rett til å takke nei.
– Jeg har selv opplevd evangelisering fra Jehovas vitner, muslimer og tilhengere av Hare Krishna på gaten i Oslo. Dette er greit. De har rett til å dele troen, men de har ikke rett til å følge etter og plage meg, når jeg sier nei.
Annonse
Brown mener at det dobbelte kjærlighetsbudet er en god målestokk for klok misjon.
– Dette budet som ber oss elske vår neste som oss selv, har en naturlig begrensende funksjon overfor misjonerende aktiviteter. Vi må spørre oss selv om vi ville likt at andre gjør mot oss det vi gjør mot dem.
– Finnes det situasjoner der man bør avstå fra misjon?
– Det er ikke godt å si. Det finnes nok tilfeller der man bør se situasjonen an og sondere terrenget litt, sier Brown.
Menneskeverd
Misjon og kristen tro henger uløselig sammen, mener Kjetil Aano, tidligere generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap (NMS). Like fullt finnes situasjoner der han tror det kan være klokt å være forsiktig
– Kristen tro er i sitt vesen formidlende, sier Aano. – Det ligger i kristendommens vesen at alle mennesker, uansett hvem de er og hvor de bor, har samme verdi. Derfor bør de også i prinsippet ha samme mulighet til å ta i mot budskapet om kristen tro og sakramenter som dåp og nattverd.
– Allerede Jesus sa at misjon ville vekke motstand, og det har misjonen alltid gjort i varierende grad.
Annonse
Aano mener at den drepte misjonæren John Allen Chau hadde prinsipielt rett til å forkynne evangeliet på Andamanene.
– Men så glemte han gjerne det vi kaller maktperspektivet. Når vi som vestlige kristne driver misjon overfor små folkegrupper, bærer vi med oss hele vår sivilisasjon og historie. Derfor kom han ikke padlende alene. Han kom med vestlig kolonihistorie som bagasje, sier Aano og understreker at de som driver misjon blant sårbare grupper må ha et kritisk forhold til egen makt.
Agnes Lid, daglig leder i Wycliffe, sa i Dagen mandag at vi må ha respekt for at noen stenger døren. «Som kristne kan vi be, vente og prøve igjen», sa hun. Kjetil Aano har sans for dette perspektivet.
– Når folk sier nei, må vi respektere det. Vi må drive misjon på en slik måte at folk har mulighet til å verne seg mot vår forkynnelse og påvirkning hvis de vil.
Den beleilige tid
Kjetil Aano minner om at Bibelen taler om å ha vett, å kjøpe den beleilige tid og å forstå seg på tidene.
Når yazidiene i dag møter et enormt press og er usikre på fremtiden, da er det nesten uetisk å benytte seg av denne svakheten til å drive misjonsfremstøt. Det betyr ikke at vi sier at yazidier aldri skal få høre evangeliet, men det må skje når forholdene ligger til rette.
– Kanskje må man i en slik situasjon være mer reaktive enn proaktive. Vi kan demonstrere kjærlighet og medmenneskelighet, og når mennesker selv stiller spørsmål om hva vi tror på, skal vi svare.
