Der politiske partier styrer kirken

For tre år siden uttalte statsminister Stefan Löfven at alle prester i Svenska kyrkan bør pålegges å vie likekjønnede par. Samme år fikk Socialdemokraterna 30 prosent oppslutning i kirkevalget.

Sverigedemokraterna, mest kjent for kraftig innstramming i innvandringspolitikken, gjorde det også godt og fikk over ni prosents oppslutning.

Ja, du leste riktig: I kirkevalget. «Svenske tilstander» er litt av bakteppet når Den norske kirke skal meisle ut sine framtidige valgordninger. Noen bruker Sverige som skrekkeksempel på et politisert kirkestyre. De fleste tviler på at vi får en slik situasjon i Norge.

Fredag kunne du lese i Dagen om et utkast som nå er ute på høring i Den norske kirke. Her blir det tatt til orde for å videreføre dagens ordning med flere lister ved kirkevalget, men med én viktig forskjell: Dersom det i et bispedømme kun foreligger ett godkjent listeforslag, blir det kun den ene listen ved valget.

Dersom ingen har stilt godkjent liste, oppnevnes en nominasjonskomité, som utarbeider en bred kandidatliste.

Tidligere var det bare slike komiteér som foreslo kandidater til bispedømmerådsvalget. Som kjent består Kirkemøtet, Den norske kirkes høyestes organ, for en stor del av medlemmene i landets bispedømmeråd.

Hensikten med ordningen, som av mange ble kritisert for å være udemokratisk, var å sikre et mangfold av teologiske og kirkepolitiske synspunkter i kirkens styrende organer.

Ønske om større oppslutning om kirkevalget er anført som hovedgrunn til å ha flere lister. Valgfrihet kan gi større interesse for valgene og øke trafikken ved urnene. Mediedekningen kan bli større når det er konkurranse om velgerne og uenighet kommer til overflaten. Journalister liker å skrive om kamp og strid.

Da Åpen folkekirke utfordret de tradisjonelle listene i 2015, endte det med brakseier, rekordstor valgoppslutning og en rask innføring av likekjønnede ekteskap. Før den tid

I Sverige var deltakelsen i kirkevalget i 2017 på hele 19 prosent, den høyeste siden mellomkrigstiden. I forkant av valget var ekteskapssaken spritet opp, blant annet av landets statsminister.

Ordningen i Sverige er en overlevning fra en tid da den svenske folkekirken var en ren statskirke. På den bakgrunn er det mulig å forstå logikken bak sammensetningen av kirkens høyeste organ: Staten styres av politikere, det samme gjør en statskirke.

Også i Sverige er båndene mellom stat og kirke løst opp, men ordningen med partipolitiske - og en rekke andre lister - lever foreløpig i beste velgående.

Ved sist kirkevalg ble Arbetarepartiet Socialdemokraterna største parti. Borgerligt alternativ, som er kirkevalgets utgave av Moderaterna eller det svenske Høyre, måtte nøye seg med litt under ni prosents oppslutning.

Centerpartiet har kontroll på 13 prosent av delegatene. Kristdemokratar i Svenska Kyrkan, den kirkepolitiske avdelingen av KrFs svenske søsterparti, fikk litt under tre prosent og sju av 251 mandater.

Nå hører det med til historien at listene med partipolitisk profil ikke er så tett knyttet til partiene som man ved første øyekast kan få inntrykk av. Båndene er blitt løsere med årene. Men lister med tydelig partifarge preger forsamlingen. Ved sist valg var det 17 lister.

To av totalt elleve grupperinger i Kirkemøtet, Partipolitiskt obundna i Svenska kyrkan (POSK) og Frimodig kyrka, vil på prinsipielt grunnlag omstøte ordningen. Debatten har til en viss grad skutt fart ettersom Sverigedemokraterna gjør seg så sterkt gjeldende også i det kirkelige demokratiet.

Dette har forsterket frykten for polarisering og en fokusforskyvning fra kirkens oppdrag. Sverigedemokraterna mener kirken er for venstrevridd og er kritisk til deler av kirkens arbeid blant flyktninger.

Noe av disse mekanismene kjenner vi igjen fra den norske debatten. Sylvi Listhaug har i tydelige ordelag omtalt kirken som politisert og venstreorientert. Ikke sjelden gir politikere på venstresiden uttrykk for mørkemannsfrykt.

Her til lands må politikerne nøye seg med å si sin mening om kirken. Men noen ganger viser norske politikere en sterk interesse for kirken. Kan dette i neste omgang føre til «svenske tilstander» også når det kommer til kirkevalg?

SVs nestleder Kirsti Bergstø var ikke fremmed for tanken da Vårt Land for to år siden tok en telefonrunde til et knippe norske partipolitikere.

Fremskrittspartiets Morten Wold hadde innvendinger, men trodde det ville være lettere for mange å stemme på politiske partier som de kjenner. Og han uttrykte tro på at Frp - med sin kritikk av kirken som venstrevridd - kunne gjort det godt i et kirkevalg.

Representanter for Partiet De Kristne og KrF uttrykte motstand mot partipolitiske lister i kirken.

Andre antyder at vi kan få lister som har et politisk program, selv om de ikke er partipolitiske. I stedet for at SV og Rødt stiller opp i kirkevalgene, kan det komme en liste med et program som ønsker å flytte kirken til venstre i det politiske landskapet?

Foreløpig har Åpen folkekirke fanget opp mye av det som viste seg å være et betydelig folkelig engasjement for en endring av kirken.

Selv om organisasjonen har et bredt kirkelig anliggende, blir de av folk flest assosiert med ett sakskompleks, nemlig vigselsrett for homofile og lesbiske og en tydelig LHBT-agenda.

Enn så lenge kan dette «partiet» fange opp en betydelig bredde av kirkemedlemmer, og en god stund framover kan de true med krefter som vil ha omkamp i samlivsspørsmålene.

Trer det flere aktører inn på arenaen når det ikke lenger er krutt igjen i denne saken?