Derfor ble Dagen så opptatt av Israel
Tenker du at avisen du leser akkurat nå, alltid har vært breddfull av stoff om Israel og at en stor andel av lederartiklene helt fra tidenes morgen har handlet om å forsvare den israelske staten?
Kanskje tenker du at svaret er et opplagt «ja». En fersk masteroppgave i historie tegner et litt sammensatt bilde.
Livar Apeland står bak et vitenskapelig arbeid, som trolig er unikt i sitt slag. Ved Universitetet i Stavanger har han fått toppkarakter på en masteroppgave om hvordan den legendariske Dagen-redaktøren Arthur Berg ble norsk presses mest lidenskapelige Israel-venn. Denne linjen er som kjent videreført gjennom Bergs etterfølgere, inkludert nåværende sjefredaktør.
Annonse
Apeland trekker de lange linjer i historien om den særegne pressepersonligheten, som styrte Dagen i 28 år, fra 1957 til 1985. Mye av dette er kjent stoff, ikke minst hvordan Bergs forhold til det jødiske folk ble preget av at han som en ung og nygift mann leide en herskapsvilla i Asker der han og kona Eva skjulte og dermed berget en rekke norske jøder ved begynnelsen av andre verdenskrig.
Alt som barn ble han av sin far introdusert for en kjærlighet til det jødiske folk, ispedd en teologi hvor gammeltestamentlige løfter til Israel stod sentralt. Denne delen av Bergs historie er kjent blant annet gjennom Svein Brurås' og Dag Kulleruds bøker fra 1985 og 2019.
Apeland har lest og systematisert mengde og innhold i Bergs lederartikler om Israel. I masteroppgaven forsøker han å svare på to viktige spørsmål: Hvorfor ble Berg og dermed Dagen på et visst tidspunkt mer opptatt av Israel enn tidligere? Hva er innholdet i dette forsvaret, er det politisk og/eller teologisk motivert?
Apeland legger til grunn at Berg og Dagen har hatt en stor innvirkning særlig på det vestlandske bedehusfolkets holdning til Israel og dermed også til konflikten i Midtøsten.
Det er kanskje lett å tenke at seksdagerskrigen i 1967 var startskuddet på en epoke der norske israelvenner blir mer aktive og engasjerte. På denne tiden finner det sted et stemningsskifte også i deler av kristenfolket.
Mange blir mer skeptiske til Israel og får mer sympati med palestinerne. Dette skjer etter at Israel lenge hatt en høy stjerne hos de fleste etter Holocaust på toppen av århundrer med antisemittisme og jødeforfølgelse.
Apeland viser gjennom en opptelling av lederartikler gjengitt i boken «Med Israel i kamp for fred» at engasjementet ser ut til å intensiveres betydelig i 1973 og 1974. Hvorfor kjenner Berg et behov for å heve sin røst på dette tidspunktet? Apeland gir tre svar:
Det ene påvirkningen den arabiske oljeboikotten fikk på vestmaktene. I frykt for å miste araberlandenes gunst, ble flere lands politikk overfor den arabiske verden moderert.
Annonse
Berg fryktet også det han opplevde som en oppblomstring av en global antisemittisme. Frykten ble bekreftet da FN i 1975 stemplet den israelske staten som rasistisk og sammenlignet Israel med apartheid-regimet i Sør-Afrika.
En tredje årsak var ifølge Apeland det han kaller et kulturelt oppbrudd: Berg fryktet at kritikken av Israel og økt sympati med palestinerne skulle villede Dagens lesere til å bli «medskuldige i antisemettiske valdsverk». Et av hans hovedpoeng var at kristne står i et særlig takknemlighetsforhold til et folk som har gitt den kristne kirke dens åndelige arv.
For mange kristne er forholdet til staten Israel et spørsmål av dyp åndelig og teologisk karakter. I sin avhandling skriver Apeland at Bergs tilnærming var mer politisk og etisk enn teologisk. Han var vokst opp med gammeltestamentlige profetier, som mange mente gikk i oppfyllelse da staten Israel ble opprettet i 1948.
Kontakten med den markante teologen og presten Per Faye-Hansen, som gjerne ble plassert i kategorien for dispensasjonalister (de som kort fortalt mener at det går et skille mellom kirken og jødene, at jødene har en spesiell plass i Guds frelsesplan og at den kristne kirke ikke skal drive misjon overfor dem), begynte i studietiden. Apeland skriver at Berg var blant dem som lot seg påvirke av Faye-Hansens teologi, men bildet er sammensatt.
I en til dels opphetet debatt mellom Berg og NLA-professor Leif M. Michelsen i 1982 mener Apeland å påvise at Berg hadde et noe avslappet forhold til israelsteologien som bygger på profetier. Mens motstanderen i debatten avfeide en slik lære, mente Berg på sin side at Michelsens syn ikke var vranglære.
«Derimot meinte Berg at ein kvar kristen, uavhengig av kva tolking av profetiane ein held seg til, er plikta til å kjempa for staten Israel sin eksistens. Berg grunngav dette med at denne staten er jødane sitt einaste alternativ til øydeleggingar og hat retta mot jødane sitt liv og eigedom.»
«Når det gjeld dei gamaltestamentlege profetiane, var Arthur Berg mellom dei som tolka det dit hen at jødane skulle få vende heim til sitt gamle land - der Israel er i dag.»
Apeland skriver samtidig at Bergs sterke betoning av læren om rettferdig krig og Israels rett til å forsvare seg, veide vel så tungt som forståelsen av profetiene:
Annonse
«Sjølve Midtausten-krigen var eit spørsmål om politisk og moralsk folkerett. Denne skulle vurderast utan omsyn til kva fortolking av dei bibelske profetiene ein opererte med.» Teologisk uenighet måtte ikke være til hinder for støtten til Israel.
Berg var ikke blind for at Israel kunne handle feil, men ytterst kritisk til hvordan verdensopinionen etter hvert behandlet den vesle jødiske nasjonen.
Tvisynet beholdt han likevel - særlig i møte med en teologi som har en hang til å tolke dagsaktuelle begivenheter i lys av bibelske profetier: «Berre Gud veit tid og stad for desse hendingane.»
