Derfor ble misjonsorganisasjonene frikjent

Kvin­nen i tretti­åre­ne som stev­net Fri­kir­ken og Norsk Lu­thersk Mi­sjons­sam­band for om­sorgs­svikt, over­grep og hånd­te­rin­ger av over­gre­pe­ne tapte på alle punkt i kjen­nel­sen fra Stav­an­ger ting­rett.

Kvin­nen var elev ved den nors­ke sko­len på Tai­wan på åtti­tal­let og bodde på sko­lens in­ter­nat.

Dom­men tror på kvin­nens for­kla­ring om over­grep og kon­sta­te­rer at mi­sjo­nær­barn ble ut­satt for om­sorgs­svikt og kren­kel­ser, men av­vi­ser at mi­sjons­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne er ju­ri­disk an­svar­li­ge.

Tror på kvin­nen

Ret­ten slår fast at det er en ube­stridt kjens­gjer­ning at mange barn av mi­sjo­næ­rer opp­lev­de om­sorgs­svikt og kren­kel­ser som har ført til be­ty­de­lig svek­ket livs­kva­li­tet.

Det var spri­ken­de for­kla­rin­ger mel­lom man­nen som har er­kjent over­grep mot kvin­nen da hun var tid­lig i ten­åre­ne og kvin­nen selv.

Den tid­li­ge­re an­sat­te i Fri­kir­ken som hev­det det var ett en­kelt­stå­en­de over­grep, mens kvin­nen hev­det det var gjen­tat­te hen­del­ser. Ret­ten fin­ner kvin­nens for­kla­ring mest sann­syn­lig og leg­ger hen­nes for­kla­ring til grunn.

Ar­beids­gi­ver ikke an­svar­lig

Men ar­beids­gi­ver er ikke ju­ri­disk an­svar­lig for over­gre­pe­ne, iføl­ge dom­men. Der heter det at over­gre­pe­ne ble ut­ført ute­luk­ken­de i hans egen in­ter­es­se, og ikke på noen måte i ar­beids­gi­vers in­ter­es­se, noe som taler mot at de har et ar­beids­gi­ver­an­svar for hand­lin­ge­ne.

Hva som er ri­me­lig å regne med for en ar­beids­gi­ver må vur­de­res ut fra en tid over­gre­pet fant sted, som var på slut­ten av åtti­tal­let. Den gang var det mind­re fokus på over­grep som en ri­si­ko og hel­ler ikke van­lig med krav om for ek­sem­pel van­dels­at­test. Ar­beids­gi­ver hadde der­for ikke samme for­ut­set­ning for å gjøre noe med ri­si­ko for over­grep, heter det i dom­men.

Ret­ten leg­ger også vekt på at hun har andre å frem­me krav om er­stat­ning mot. Kvin­nen har inn­gått for­lik på 150 000 kro­ner man­nen som for­grep seg på henne. Kra­vet kan også frem­mes til kon­tor for volds­of­fer­er­stat­ning,

Det fin­nes ikke retts­prak­sis på at ar­beids­gi­ve­re er er­stat­nings­an­svar­li­ge for sek­su­el­le over­grep som an­sat­te har be­gått. Ret­ten antar at grun­nen er at slike hand­lin­ger er «så fjer­ne og eks­tra­or­di­næ­re» at man ikke har frem­met krav mot ar­beids­gi­ve­re.

For­eld­re­nes valg

Stav­an­ger ting­rett leg­ger til grunn at mange mi­sjo­nær­barn opp­lev­de om­sorgs­svikt. Ret­ten leg­ger vekt på at det var for­eld­res eget valg å reise ut som mi­sjo­næ­rer, selv om de viss­te at det var en nor­mal­ord­ning å måtte leve mye ad­skilt fra sine barn.

For­eld­re som reis­te ut som mi­sjo­næ­rer var også kjent med for­hol­de­ne ved in­ter­na­tet og der­med livs­be­tin­gel­se­ne som barna levde under, heter det i dom­men.

Under retts­sa­ken for­tal­te kvin­nen at da hun be­gyn­te på sko­len som seks­åring kom hun til et in­ter­nat med 27 barn og én vok­sen på vakt.

Dom­men leg­ger vekt på at det er for­eld­re­nes valg å reise ut som mi­sjo­næ­rer og leve på denne måten når man viss­te for­hol­de­ne barna hadde på in­ter­na­tet. Dette er et valg for­eld­re gjor­de også på vegne av sine barn, heter det i dom­men.

Styrt av kall

Ting­ret­ten kon­sta­te­rer at etter­ti­den har vist at dette for flere barn har hatt kost­na­der langt ut over det man hadde for­stil­lin­ger om. «Der­som man plas­se­rer an­sva­ret for dette alene hos mi­sjons­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne, fra­tar man også for­eld­re­ne deres an­svar som for­eld­re», heter det i dom­men.

Det blir kon­sta­tert at det ikke var et en­kelt valg for for­eld­re, som var styrt av kall og ikke egen livs­ut­fol­del­se. «Å ikke følge kal­let kunne opp­fat­tes som et svik mot or­ga­ni­sa­sjo­nen og et svik mot Gud», heter det i dom­men.

Ikke al­ter­na­tiv å dra hjem

Selv om or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne hev­der at man kunne velge å reise hjem til Norge ble det for mange ikke opp­fat­tet som et reelt al­ter­na­tiv. Det var en kul­tur i og rundt mi­sjons­or­ga­ni­sa­sjo­nens der kal­let til å mi­sjo­ne­re kunne gå på be­kost­ning av det om­sorgs­an­svar som lig­ger i for­eldre­an­sva­ret, heter det i dom­men.

Til tross for dette har ikke for­eld­re­ne gitt fra seg sin selv­sten­dig­het, heter det i dom­men, som leg­ger vekt på at for­eld­re­nes valg vil være en helt sen­tral og av­gjø­ren­de fak­tor i vur­de­rin­gen av hvem som har an­sva­ret.

Mo­ralsk an­svar

At or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne i etter­tid har be­kla­get smer­ten som mange mi­sjo­nær­barn er på­ført fører ikke til at de er er­stat­nings­plik­ti­ge. Her gir dom­men or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne med­hold i at de har et mo­ralsk an­svar for det som har skjedd, men det gjør dem ikke plik­ti­ge til å be­ta­le er­stat­ning.

Ikke uakt­som hånd­te­ring

Kvin­nen stev­net også de to mi­sjons­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne for hånd­te­rin­gen av over­g­reps­sa­ken da den ble kjent rundt 1992.

Ret­ten er enig med kvin­nen i at hånd­te­rin­gen fra or­ga­ni­sa­sjo­ne­nes side «bærer preg av en fa­mi­liær tone og lite pro­fe­sjo­na­li­tet». Ret­ten viser til at det ikke fan­tes pro­se­dy­rer for hånd­te­ring av denne type saker, men at det hel­ler ikke var kul­tur for det i andre or­ga­ni­sa­sjo­ner.

Hånd­te­rin­gen var li­ke­vel ikke uakt­som, mener ret­ten og viser til at det ble søkt bi­stand både hos eks­tern ad­vo­kat og psy­kia­ter for hvor­dan saken skul­le hånd­te­res.

Kvin­nen var på dette tids­punk­tet under 18 år. Når for­eld­re­ne ikke øns­ket å an­mel­de for­hol­det, kan ikke or­ga­ni­sa­sjo­nen be­brei­des for deres stand­punkt, heter det i dom­men.

Kvin­nen vur­de­rer å anke dom­men.

Kvinnen vurderer å anke

Misjonsorganisasjonene frifunnet i misjonærbarnrettssakMisjonærbarnrettssak