Derfor fortsetter flere i kirken etter konfirmasjonen

Knut Tveitereid er redaktør for den ferske boken «Kommet for å bli? Ledertrening etter konfirmasjon».

– Det er jo en sjelden gang at en kirkelig statistikk peker oppover. Det gjorde oss nysgjerrige. Hva skjer? sier Tveitereid som er førsteamanuensis og praktikumsleder ved MF vitenskapelig høyskole.

Flere kolleger av Tveitereid har bidratt i boken. Det har også forskere fra NLA Høgskolen, VID og Teologisk Fakultet.

Den ferske boken tar for seg satsingen på ledertrening på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå og er et resultat av et forskningsprosjekt som er delfinansiert av Kirkerådet.

Opplever stor interesse

Antallet konfirmanter i Den norske kirke var drøyt 32.000 i 2022. Det er en klar tilbakegang fra 2010, da det var 41.000. Men i den samme perioden har flere blitt med i ledertrening. I 2022 var antallet rett i underkant av 8.000.

– Det er en overraskende stor andel av konfirmantene som svarer ja til å være med videre hvis du har et opplegg, sier Tveitereid.

Tilbudet kalles som regel ledertrening, men han mener det ikke er dekkende. I praksis handler det nemlig om mye mer: Trosopplæring, opplæring i andre ferdigheter og fellesskap.

– Ungdomsarbeid er og blir relasjonelt og fellesskapsorientert, sier Tveitereid.

Boken ble lansert på NLA Høgskolen i Bergen denne uken.

Endrer Trosopplæringsreformen

Trosopplæringsreformen ble vedtatt av Stortinget i 2003. Bakgrunnen var blant annet at det tradisjonelle kristendomsfaget i skolen var fjernet.

Hovedsatsingen i reformen har vært T-dager der alle døpte i hvert kull blir invitert til kirken.

Tveitereid mener det ligger an til å bli gjort viktige justeringer med reformen ut fra trosopplæringsutvalgets rapport fra 2022, blant annet med større vekt på fellesskap. Dette skal til behandling i Kirkemøtet i år.

– Undervurderer kraft i Guds rike

– Hvordan skal man greie å drive et ungdomsarbeid som både har lav terskel og substans?

– Det ubeskyttede svaret er at jeg tror vi overvurderer ungdommers behov for substans. Og med det undervurderer vi kraften som er Guds rike hos hver den som tror, sier Tveitereid.

– I mange kristne sammenhenger bruker man altfor mange kvelder på å holde seg varme og inspirerte i forhold til det man egentlig hadde trengt, tatt i betraktning den kraftige kraften de har med seg overalt hvor de går, legger han til.

Advarer mot isolasjon

Tidligere har han vært ungdomsprest i Storsalen menighet og Uranienborg kirke i Oslo.

– Noe av det spennende er å se hvordan kristne ungdommer lar seg engasjere av vanlige, sekulære konfirmantkull. Det er ikke bare et sted for tjeneste, men faktisk slik kirken er, sier han.

– Jeg håper ikke vi tenker at kulturen er blitt så sekulær at nå må vi holde oss litt unna for å overleve selv. Jeg tror det er en dårlig strategi.

Avgjørende overganger

Professor Bård Eirik Hallesby Norheim ved NLA Høgskolen har også bidratt i boken. Arbeidet med boken ført til at han har reflektert om hva et kall er. Noe av utfordringen er å få det som skjer i kirken til å henge sammen med hverdagen.

– Disse glidende, porøse overgangene er viktige for at kall skal vekkes og feste seg, sier han.

Samtidig mener han det er avgjørende å få med ungdommer over flere år for at troen og tjenesten skal bli slitesterk.

– Det trenger ikke nødvendigvis å være så intenst. Intensiteten kan også bli det man har lyst til å skyve fra seg. Det er mer de langsgående dryppene vi ser tyngden av, sier han.

Behov for slingringsmonn

– Er det noe som ofte går igjen hos dem som lykkes med ungdomsarbeid?

– Det har vi ikke sett på i denne boken, men vi har gjort det i et tidligere forskningsprosjekt. Noe av det mest spennende vi fant da, var blant annet at det var et visst slingringsmonn og ikke en så finmasket teologi. Man var opptatt av det helt sentrale, at Jesus lever og feirer det med brask og bram, sier Tveitereid.

Norheim legger til at det er avgjørende at man ikke bare har en ildsjel, men en ildsjelkultur.

Professoren tror kristent ungdomsarbeid har et potensial som mange ikke nødvendigvis tenker over.

Det ene handler om at det kan ha en fleksibilitet og frihet som man ikke nødvendigvis opplever i organiserte fritidsaktiviteter. Det andre er at man kan få kontakt med andre årskull.

– Ungdommer er mye mer segregert i årskullene enn de var tidligere. I et kristent ungdomsarbeid kommer de plutselig inn i et miljø der det er naturlig å henge med noen som er fire eller to år eldre, sier han.