Derfor sammenliknet en biskop Hauge med islamismens far
Første opplag av ny murstein om Hans Nielsen Hauge er revet bort på to uker. Forfatteren vil vise hvorfor vekkelsespredikanten skremte kirkeledere og statsmakt.
Begeistrede anmeldere har stått i kø etter at «Haugianerne. Enevelde og undergrunn» kom på Cappelen Damm midt i august.
«Oppsiktsvekkende thriller» konkluderer Dagbladet og kaster sekser på terningen. Det samme gjør Adresseavisen.
«En snedig fortalt historie og en intellektuell kraftprestasjon», er attesten fra NRK. «Demonterer norsk standardfortelling» oppsummerer Morgenbladets anmelder, en dansk professor. Klassekampen kaller boken «ei overveldande leseoppleving».
Og det dreier seg altså om 704 sider der hovedpersonen er bondesønn og omreisende forkynner.
Fordommer forsvant
Begeistring var ikke det som preget Trygve Riiser Gundersen da han ga seg i kast med Hans Nielsen Hauge som hovedfagsstudent for 25 år siden.
– Jeg var full av fordommer, sier forfatteren til Dagen.
På begge sider av familien har han røtter i den lutherske lekmannsbevegelsen. Der har Hauge hatt status som selve pioneren.
Dempet radikalitet
Den rådende fortellingen, slik Riiser Gundersen oppfattet den, kan oppsummeres omtrent slik: Etter sin sterke kallsopplevelse i 1796 trosset Hauge sterk motstand fra øvrigheten og forkynte for folk flest landet rundt.
Samtidig var han en moderat og tradisjonsbevisst skikkelse, med dyp lojalitet overfor det kirkelige. Slik kunne han så frøene som vokste og slo ut i blomst med bedehus og misjonsorganisasjoner utover på 1800-tallet, med et harmonisk forhold til statskirken. Dessuten startet han bedrifter for å skaffe folk et levebrød.
For de som ser seg som åndelig arvinger, kan dette høres bra ut. Men:
– Vi har oversett hvilken radikal og kontroversiell forandringskraft bevegelsen var når den oppsto. Og vi har påstått at det finnes en direkte forbindelse mellom den tidlige Hauge og den senere indremisjonsbevegelsen som egentlig ikke er der.
From innpakning
Det dirrende dramaet rundt Hauge i datidens autoritære Danmark-Norge slutter ikke å fengsle forfatteren.
– Det meste som har vært skrevet om Hauge, har hatt en mer eller mindre from innpakning, sier han.
Han understreker at det ikke er noe galt med fromhet, men mener en slik lesning kan legge et filter over både Hauge og bevegelsen som oppsto rundt ham.
Fascinert, forbløffet og skremt
Et av problemene er ifølge Riiser Gundersen at Hauge blir forstått i lys av historien som fulgte. I boken forsøker han å forstå Hauge forfra – som et barn av sin egen tid.
– Jeg har gått til kildene for å se hva det er som skjer i begynnelsen. Det er veldig fascinerende og forbløffende, men også litt skremmende, når vi tenker på hvor mye av dette som har blitt borte i den senere fortellingen, sier han.
Fortsatt lar han seg stadig overraske over Hauges spontanitet og dristighet. Og han er blitt nødt til å justere kraftig på bildet han har hatt av den omstreifende forkynneren og gründeren.
Pietistisk boomerang
En grunnforutsetning er at religion og politikk var uløselig knyttet sammen i Danmark-Norge på Hauges tid. Eneveldet hadde et religiøst fundament, men kristendommen var også luften som norske borgere, bønder og fiskere pustet i.
– Med pietismen fikk eneveldet dette i retur, forklarer Riiser Gundersen.
Vekten på et personlig og inderlig trosliv ble utgangspunktet for at staten innførte konfirmasjon og skole for allmuen på starten av 1700-tallet. Men det førte også til at folk kunne lese, kom sammen og stimulerte en boblende kritikk av det undertrykkende regimet.
– Dette rommet for selvbevissthet og organisasjon som pietismen åpnet, var det haugianerne utnyttet. Haugianismen er blitt sett som en muntlig kultur, men var i høy grad en skriftlig kultur. Den sprang ut av en folkelig religiøs lesekultur med lange tradisjoner, og den produserte også enorme mengder ny tekst, konkluderer Riiser Gundersen.
Ikke et bygdefenomen
En annen oppfatning som han går i rette med, er at haugianismen sto sterkest på bygdene.
– De første årene er det en bybevegelse, sier forfatteren.
Han viser for eksempel til at Hauge tidlig etter sin gudserfaring ikke først gikk i gang med å forkynne, men å skrive og få skriveriene publisert.
– Han forlater den lokale vekkelsen i Østfold og reiser til Kristiania for å trykke. Deretter oppsøker han Drammen, Moss, Kongsberg og etter hvert Bergen, påpeker Riiser Gundersen.
Tilsvarende mønster ser han hos de andre predikantene som fulgte Hauge.
Stille om åndsopplevelse
Mens Hauges åndsopplevelse har fått stor oppmerksomhet i ettertid, noterer Riiser Gundersen med undring at det var stille om denne de første tiårene. Først i 1817 skrev Hauge om den selv. Og etterfølgerne omtaler den ikke.
For den senere biskopen Anton Chr. Bang, som i 1874 ble den første til å gi ut en Hauge-biografi, var denne erfaringen en nøtt. Innenfor den lutherske statsreligionens rammer var det ikke lett å finne legitimitet for ekstatisk karismatikk.
– Men Bang fikk en genial idé, sier Riiser Gundersen.
Det var å betrakte opplevelsen som en ordinasjon av Hauge – noe helt ekstraordinært som aldri kunne gjentas. Men det stemmer ikke med det han selv leser ut av Hauge.
– Han var klokkeklar på at dette var en mystisk opplevelse, et direkte møte med Gud, noe som kunne bli alle til del. Hva slags lekmannstradisjon hadde vi fått i Norge hvis Hauges egen fortolkning av opplevelsen sin hadde blitt stående?
I løpende forandring
Her rører vi ved det som etter Riiser Gundersens skjønn er særlig utfordrende ved å forstå Hauge: Han er i så stor grad blitt formet og forstått av ettertiden.
– Hva var Hauges prosjekt?
– Det er vanskelig å si hva Hauges prosjekt var. Vi kan si noe om hva det blir, men det er hele tiden i løpende forandring, sier forfatteren.
Han minner om at boken bare er første bind av to, og strekker seg fra 1795 til 1799. Det innebærer blant annet at næringsvirksomheten ennå ikke er kommet i gang.
Frykt for opprør
Men for å forskuttere litt fra neste bind: Hauge blir endelig fengslet i 1804. Da hadde en rekke prester formidlet alvorlige bekymringer til Kanselliet i København.
Biskop Peder Hansen i Kristiansand er ikke snauere enn at han i sin klage til myndighetene sammenlikner Hauge med Ibn Abd al-Wahab. Med sin strenge fortolkning av islam og forsøk på å rense religionen hadde Vechab, som han ble kalt på Hauges tid, blitt beryktet langt utenfor arabiske ørkenlandskap. Riiser Gundersen synes sammenligningen sier mye om hvor radikal Hauge ble opplevd å være.
– Etter fengslingen var Hauge tuktet og straffet. Staten hadde brukt vold og tvang for å få folk til å gjøre som de ville. Jeg syns ofte vi glemmer den dimensjonen når vi skal fortolke den senere utviklingen av bevegelsen, sier han.
Tuktet på plass
Riiser Gundersen mener den senere kirkelige tradisjonen i stor grad har endt opp med å prise en mer forsiktig og kompromissvillig Hauge enn den som rystet landet. Ofte har det vært vist til at Hauge i sitt testamente til sine venner oppfordret til å bli værende innenfor Den norske kirke.
– Så det måtte ikke ende med tilslutning til statskirken?
– Min mistanke er at det ikke måtte bli slik. I den tidlige første forkynnelsen spiller kritikk av geistligheten en veldig sterk rolle.
Han viser til at noen av de krasseste kirkekritikerne blant haugianerne senere valgte å emigrere til USA og danne sin egen kirke der. Da teologiprofessor Ole Hallesby senere sa at Hauge hadde «sunn kirkelig sans», er ikke forfatteren sikker på om han er enig.
Motstand fra staten
– Hvorfor ble øvrigheten så skremt av Hauge?
– Dette skjedde i eneveldets verden, og det dansk-norske eneveldet var veldig spesielt også internasjonalt – ikke minst med den totale foreningen av sekulær og religiøs makt, sier forfatteren.
Når Danmark-Norge blir forstått som relativt fredelig på denne tiden – som blant annet var preget av den franske revolusjon – mener han en viktig årsak er at styresettet var svært undertrykkende.
– Det var utrolig vanskelig å organisere seg, sier han.
Samtidig ulmet det under overflaten.
– Det var uro, opptøyer og oppstand flere steder i Norge. Jeg er overbevist om at deler av statsapparatet ser haugianismen i dette perspektivet, sier han.
Nytt liv i døende vekkelser
I ettertid tror han det er lett å undervurdere hvor provoserende haugianismen virket. Med vekkelsene i regi av lekpredikanter mener han det oppstår noe radikalt nytt.
– De som blir med på dette, vet ikke hva de blir med på. De tenkte ikke: Vi skal bygge Indremisjonen om hundre år.
Han noterer også med interesse at Hauge forteller at han på reisene sine treffer en rekke små grupper som praktiserer egen forståelse av kristendommen. De fleste av disse har røtter tilbake til den første pietismen tidlig på 1700-tallet. Haugevekkelsen går på denne måten inn i en bredere trend, men predikanten beskriver samtidig flere av disse bevegelsene som døende.
– Hauge beskriver det nesten som et religiøst ruinlandskap. Men levningene blir en helt avgjørende forutsetning. Her får han venner.
Opptatt av endetiden
– Hvor ortodoks var Hauge som luthersk kristen?
– Han var mindre ortodoks enn vi er vant til å tenke, sier Riiser Gundersen.
Han viser til at Hauge de første årene brukte mye skarp lut mot prestene og ellers var svært opptatt av endetidsdimensjonen, noe som synes å avta senere.
– Han har også en helt åpenbar og uomtvistelig interesse for mystikken, sier forfatteren og viser til Hauges dype fascinasjon for religiøse erfaringer.
Samtidig understreker han at Hauge holdt seg til Bibelen, Luthers lille katekisme og Pontoppidans forklaring til denne.
Formet av ettertiden
Totalt sett mener Riiser Gundersen det er en «forløyet» versjon av Hauge fortsatt preger forståelsen av ham.
– Han er blitt brukt i en kulturell og religiøs mobilisering mot arbeiderbevegelsen, mot moderniseringen og mot byene, hvor han har blitt representantene for det trauste og trofaste norske fra bygdene, sier han.
Skeptisk til nyhaugianisme
Men går man til Hauges egne skrifter og til hendelsene fra de første årene, synes han det er langt fra opplagt at haugianismen måtte bli som den ble.
– Det er en kilde til selvrefleksjon, sier han.
Et lite stikk har han også til nyere fascinasjon av Hauge som gründer.
– Jeg er grunnleggende skeptisk til å se haugianismen som et slags næringslivsprosjekt, kombinert med amerikansk herlighetskristendom, sier han.
Haugianismens næringsvirksomhet startet ifølge forfatteren som et eksplosivt politisk prosjekt, som del av en aktiv motstand mot urett og ulikhet i samfunnet.
– Bruker man haugianismen som et argument for at kristne kan være profittorienterte kapitalister så gode som noen, setter man til side hvordan haugianismen faktisk begynte, sier han.