Derfor trenger kristne et liberalt demokrati

Normisjons generalsekretær Kjetil Vestel Haga spurte i et innlegg på dagen.no før helgen om hva slags demokrati vi vil ha. Selv legger han til grunn ønsket om et såkalt liberalt demokrati, og spør om vi er i ferd med å miste det. Denne debatten angår konservative kristne mer konkret enn noen gang.

Spørsmålene Haga stiller er aktuelle i den løpende politiske debatten. Der handler det ikke minst om hvem som kan få offentlig støtte. Ønsket om å frata religiøse aktører slik støtte basert på deres teologi om kjønn og samliv sier noe om hvor en del politikere plasserer liberalitetens grense.

Men liberalitet er ikke noe selvsagt honnørord i kristne miljøer. I teologisk debatt har det vært skjellsordet fremfor noe. Hvis noen blir karakterisert som liberale, eller på vei til å bli det, har det tradisjonelt vært en effektiv måte å avskrive dem på. Derfor kan det virke fremmed når kristne med et konservativt teologisk ståsted tar til orde for mer liberalitet.

Hagas tekst vitner likevel om en realitetsorientering som nok har funnet sted hos mange allerede, men som i for liten grad har vært gjenstand for åpen debatt i kristne miljø.

La meg forresten skyte inn at selve begrepet konservativ også har blitt problematisert, men det gjelder i grunnen flere av andre begrepene (klassisk, tradisjonell, bibeltro) som blir brukt om denne gruppen, så vi mangler tydeligvis språk for å beskrive dem presist. For enkelhets skyld og i mangel på tydelige alternativer kaller jeg dem her for konservative, selv om færre og færre ser ut til å foretrekke dette begrepet.

Et lands lovverk kan tjene til både å hindre det onde og å fremme det gode. De politiske avveiningene handler blant annet om hvor mye av det man anser som ondt man ønsker å forby, og i hvor stor grad man vil la det være opp til menneskene selv å velge det gode.

I et homogent samfunn kan lovgivere vurdere at oppslutningen om felles normer er så stor at man vil bruke lovverket aktivt for å fremme det man mener er godt.

For eksempel kan man gjøre det påbudt at de som vil leve sammen i parforhold, må være gift. Men slike lover fungerer ikke nødvendigvis særlig godt. Og i et samfunn som det vi lever i, vil det være utenkelig med en slik lov.

Tilsvarende kan man si at blasfemiparagrafen i det norske lovverket kunne leve lenge fordi det rådet en viss allmenn erkjennelse av at det var et gode for samfunnet å ha en slik paragraf.

I dagens samfunn er det vanskeligere å se for seg hvordan en slik paragraf faktisk kunne fungere.

Både partnerskapsloven og ekteskapsloven ble vedtatt med motstand fra mange kristne miljø. I dag er den uttalte motstanden vanskeligere å få øye på. I samfunnet ser pendelen ut til å ha snudd – nå virker det mer nærliggende at eventuelle restriksjoner kan ramme dem som ikke støtter opp om den gjeldende loven.

Et liberalt demokrati er med andre ord ikke selvsagt for kristne. Fra å forvente at Norge er et kristnet land og at kristen tenkning derfor skal ha et slags hegemoni, står vi overfor en erkjennelse av at kristen tro er en av flere verdensanskuelser som lever side om side. I praksis vet vi at kristen tro i mange – for ikke å si de fleste – situasjoner utgjør et mindretallsstandpunkt.

Da er det ingen grunn til å forvente at dette ståstedet skal være det dominerende. Men det er grunn til å kjempe for at også dette ståstedet skal ha en berettiget plass, både juridisk og etisk.

Det er grunnleggende illiberalt dersom den allmenne friheten i samfunnet også skal innebære friheten til å ikke bli eksponert for det man ikke liker. Og man beveger seg i illiberal retning dersom skattebetalende kristne skal fratas offentlig støtte fordi noen ikke liker at de står for den samlivsteologien som de har stått for i uminnelige tider. Men den moralske nidkjærheten kan blende noen hver.

Fremfor å drømme seg bort ved hjelp av glansbilder fra et samfunn som en gang var, bør ansvarlige kristne ledere nå bidra aktivt til å sikre et liberalt demokrati hvor også deres standpunkter er legitime og blir respektert, selv om de neppe kan regne med å være ukontroversielle.

Kjetil Vestel Haga viser til det regjeringsoppnevnte Stålsettutvalget som i 2013 skrev at «Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.» I dag fremstår dette utsagnet mer kontroversielt enn det gjorde den gangen.

Og noen vil nok oppfatte det som ironisk at konservative kristne tar til orde for mer liberalitet i den offentlige debatten, og i forvaltningen av offentlige støttemidler. Det får så være.

For det bør være et alvorlig tankekors dersom politiske aktører faktisk tror at de ved å ty til statlige maktmidler mer eller mindre kan eliminere et etablert teologisk ståsted fra den offentlige arenaen. I så fall har ikke representantene for dette ståstedet akkurat demonstrert noen sterk overbevisning som samfunnet har fått øye på.

Haga skriver at «I et sunt, liberalt demokrati skal ikke alle bli enige. Et velfungerende demokrati fungerer ved at konflikter og uenighet håndteres gjennom gjensidig respekt og samhandling.» Ikke alle som har vært generalsekretær på organisasjonsplan i Kristen-Norge gjennom 1900- og 2000-tallet ville nok sagt dette.

Men det er på høy tid at flere sier det nå. Og det er på høy tid at man orienterer seg på nytt, før liberaliteten blir ytterligere begrenset. Det innebærer at konservative må finne seg til rette i posisjonen som minoritet. Der må de faktisk ta plassen sin, og vise at de har noe å bidra med.

Omgivelsene må vise at de tåler den dyptgripende uenigheten som kommer til å finnes når det gjelder blant annet synet på samliv. Toleranse blir redusert til abstraksjoner hvis den ikke kommer til uttrykk der det står mye på spill.

Fremfor å kjempe for hegemoniet i samfunnet trenger konservative kristne nå flere ledere som spør hva det vil si å følge Jesus i vår tid, også når det gjelder samfunnsengasjement. Svaret på det vil nok være annerledes enn det var i 1920, 1950, 1980 og 2000. Fordi samfunnet endrer seg.

I teologisk forstand er det fortsatt et godt ideal å være konservativ – i den forstand at man ønsker å ta vare på den overleverte troen, selv om heller ikke teologien har vært uten endring gjennom historien.

Men når det gjelder konservative kristnes forhold til samfunnet rundt, er det behov for at man finner sin plass i det liberale demokratiet.

Hva slags demokrati vil vi ha?

– Jeg er redd for å dytte folk unna ved å si at jeg er kristen