NÅDEGAVER: Her blir altså de karismatiske erfaringene tydelig plassert i sammenheng med det kristne livet som sådan, og nådegavene blir forstått som midler til å virkeliggjøre Den hellige ånds gjerning slik Jesus beskrev den for sine disipler, skriver Tarjei Gilje. Bildet er fra åpningsmøtet i 2013.
Tarjei Gilje
Derfor trenger vi Oase
Denne uken skulle jeg og noen tusen andre ha vært i Fredrikstad i anledning Oases 40-årsjubileum. I stedet for en felles feiring blir det møter rundt i landet. Det begynte helgen som var, og fortsetter i dagene fremover.
Oases opprinnelige målsetting om å fornye Den norske kirke innenfra har ikke lyktes i så stor grad som pionerene nok hadde forventet. Men selve den karismatiske fornyelsen har fått bredt fotfeste i norsk kristenhet. Og Oase har forblitt en viktig møteplass for kristne mennesker fra ulike sammenhenger.
De siste dagene har jeg sett litt på videoopptak fra Oase i 1981, altså det andre sommerstevnet i bevegelsens historie. Det har vært både sterkt og tankevekkende. Sterkt på den måten at jeg blir grepet av både den åndelige lengselen og gudsfrykten som preger forkynnelsen.
Tankevekkende ved at det i dag er vanskelig å forstå at dette skulle være særlig kontroversielt. Hvis man hadde overført prekenene fra dette stevnet til vår tid, ville man antakelig ha forbundet dem med klassiske bedehusmøter heller enn med mer karismatiske sammenhenger. Men tidene skifter.
