Det bibelske jubelårets skjulte mysterier
Som spenningsroman går den til dels Dan Browns bøker en høy gang, men som teologisk kommentarbok har den mange mangler.
Boka er et nytt produkt i sjangeren som ser til vår tids hendelser i Israel og Midtøsten for å tolke Det gamle testamentet og forutsi det som videre skal komme. Som spenningsroman er den ganske god og drivende og går på noen områder Tom Egelands og Dan Browns bøker en høy gang, men som teologisk kommentarbok har den mange mangler. Jeg mener den gir seg ut for, og presenteres som, å være begge deler.
Amerikansk politikk
Forfatteren er amerikansk kirkeleder og presenteres som «vår generasjons profetiske røst». Han hører hjemme i den kristenkonservative delen av det politiske landskapet i USA, og deler av denne boka er et innlegg i den amerikanske samfunnsdebatten og spørsmål knyttet til Donald Trumps presidentskap.
I boka «Paradigmet», som kom i 2017, var Cahn tydelig på at Trump var Guds utvalgte redskap og redningsmann for USA som kristen nasjon. Her er han mer avdempet, men også i denne boka spiller Trump en positiv rolle som den som anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad og bestemte å flytte USAs ambassade dit.
Jubelårets funksjon
Bokas plott
Cahn overfører dette til (gjen-)opprettelsen av staten Israel og tilbakevendingen av jødene til deres historiske landområde, og han poengterer at det skjedde avgjørende og epokegjørende ting med nasjonen og staten Israel med 50 års mellomrom, først og fremst fra 1867 og fram til vår tid. Han får plass til mye interessant informasjon om staten Israels opprettelse og utvikling, både Mark Twains reise til området i 1867, Balfourerklæringen i 1917, seksdagerskrigen i 1967 og Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad i 2017, og dermed er jubelårene plassert i tid og rom.
Mye av dette er fascinerende og interessant å lese, men det er ikke alt som stemmer like godt. Derfor må forfatteren av og til bruke litt uortodokse regnemåter og blande ulike kalendere for å få ting til å gå opp. Men det største problemet for ham er selvsagt at staten Israel ble opprettet i 1948, et år som slett ikke passer inn i syklusen. Her lager han et sidespor med en egen rytme, men det er lite overbevisende.
Fiksjon
Boka er tydelig fiksjon, der hovedpersonen får del i en rekke visjoner, som igjen blir satt i sammenheng med bibelske fortellinger og hendelser fra de siste 2000 årene, tolket av ham som kalles Orakelet. Her boltrer forfatteren seg ganske fritt, og det må være lov innenfor rammen av en spenningsroman. Det blir mer problematisk når disse oppdiktede visjonene og synene skal støtte opp om en spesifikk bibeltolkning. Da må forfatteren holde tunga rett i munnen. Jeg er ikke sikker på at han gjør det over alt her. Ellers er ikke boka den verste jeg har lest når det gjelder spekulativ bibelbruk.
Forfatterens bok «Paradigmet» var verre i så måte, og jeg har lest andre bøker der Tusenårsriket har vært sett som det store (og eneste?) frelsesmålet for Israel og nasjonene. Her er ikke riket nevnt. Boka omtaler endens tid, der målet er en ny himmel og en ny jord. Jødefolkets tilbakevending til fedrenes land og opprettelsen av staten Israel ses på som avgjørende for Jesu gjenkomst og alle tings gjenopprettelse.
«Davids falne hytte»
I et av kapitlene dveler forfatteren litt ved ordene hos Amos om at Gud skal gjenoppbygge Davids falne hytte. Han anvender dette på Israels gjenreisning som nasjon i fedrenes land i 1948, og det er ikke en umulig tolkning av profetien hos Amos. Men i NT er dette avsnittet hos profeten sagt å være oppfylt på den tid apostlene begynte å forkynne evangeliet til ikke-jøder. Det var Jesus bror, Jakob, som talte slik om dette på apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15), og jeg synes det er påfallende at Cahn ikke nevner det når han skriver om oppfyllelsen av Amos-profetien.