– Det er fantastisk å kunne bringe fremtid og håp

Som plastikk-kirurg kunne Eriksen hatt millioninntekt i Norge og levd et trygt og etablert liv. Han kunne levd tett på barn og barnebarn og nytt sitt privilegium som bestefar. I stedet har han og kona, Lillian- Rose, valgt å bosette seg i Etiopia, i en forurenset storby med rundt fem millioner innbyggere.

Liv og verdighet

Dagen treffer Eriksen på Myungsung Christian Medical Center (MCM), også kalt det koreanske sykehuset i hovedstaden Addis Abeba. I byen fins det også to andre avdelinger for brannskadde, begge ved offentlige sykehus. Ifølge kirurgen er det ganske unikt at brannskadde kan motta hjelp på tre ulike sykehus i en og samme by, for i de fleste afrikanske land er det svært lite kompetanse på behandling av brannskader.

Video: Se video fra Etiopia her

Det er tidlig søndag morgen og Eriksen tar en visittrunde før han og Lillian-Rose skal på gudstjeneste i den internasjonale menigheten. To sykepleiere tar imot oss og gir en kort oppdatering om pasientene, som består av kvinner og barn. Barn og voksne er plassert på samme rom, gjerne tre og fire sammen. I tillegg kommer de pårørende som sover på en brisk.

– Men det skjer også at sykepleierne finner både pasient og pårørende i en og samme seng, opplyser Eriksen.

Det pågår utbedring av sykehuset når vi er der. Det bankes og borres. Lydnivået er tidvis svært høyt, men det ser ikke ut til at pasientene går like mye til bråket.

En kvinne i 30-årsalderen stråler når hun ser oss. Hun er 32 år gammel og skadet seg i fjor vår da hun fikk et epileptisk anfall ved ildstedet i hytta. Siden har hun vært gjennom nærmere ti operasjoner. Hun viser stolt fram «håndtverket» fra dyktige plastikk-kirurger. I det vi går fra henne kysser hun oss på armen.

Alvorlige skavanker

På et annet rom ligger en kvinne som skal opereres dagen etter. Nedre del av ansiktet er fullstendig vansiret etter en brannskade for drøyt et år siden. Hun tar seg automatisk til ansiktet idet hun reiser seg opp i sengen. En innøvd refleks for å skjule hvordan hun ser ut. Under haken har hun store arrvev som gjør det vanskelig å løfte opp haken. Det byr på utfordringer for de som skal operere henne neste dag.

– Slike mennesker ser vi ofte, opplyser Eriksen.

– Hva betyr det for deg å kunne hjelpe slike som henne?

– Det betyr utrolig mye. De fleste vi opererer har alvorlige skavanker. Det er fantastisk å kunne bringe fremtid og håp til disse. Med små inngrep kan vi gi dem et nytt liv og verdigheten tilbake. Det er utrolig givende, sier han.

Misjonærbarn

Einar Eriksen har bakgrunn som misjonærbarn og senere misjonær. Ti av de første 11 årene tilbrakte han i Etiopia. De var en familie på ti, og han husker godt at de kjøpte en Saab med plass til sju og kjørte den fra Athen til Norge sommeren 1967. 20 år senere reiste han og kona ut igjen som misjonærer for Norsk Luthersk Misjonssamband. Mens han kom hjem, var det et stort kultursjokk for henne å komme ut. Ikke minst fordi den mannen hun kjente forandret seg i møte med sitt barndoms Etiopia.

Det var i disse årene han så behovet for å videreutdanne seg innen plastikk-kirurgi. Svært mange etiopiere lager mat over åpen ild, og kvinner og barn er ekstra utsatt. De faller over bålet og pådrar seg store brannskader, som i neste omgang utvikler seg til kraftige arrvev.

– Hvis ikke man får hjelp, blir man en byrde for familien og for samfunnet rundt. Det skjer ikke så rent sjelden at mannen ikke ser verdien i å beholde kona og kaster henne ut, forteller han.

Besvimte over glørne

Lillian-Rose og Einar Eriksen har tett kontakt med en kvinne som opplevde akkurat dette. Lamrot Awoke kommer fra landsbygda nord i Etiopia. Hun var bare fem år da faren solgte henne som brud til en bonde. Der vokste hun opp sammen med eldste sønn i huset, som etter hvert skulle bli hennes ektemann.

En dag besvimte hun over glørne mens hun laget etiopisk lefse og kokte bønnesaus. Den venstre hånden havnet oppi gryten mens hun landet på knærne. Høyre underarm havnet i glørne. Dette skjedde våren 2009.

Lamrot var mor til ei jente på seks måneder da ulykken skjedde. Etter fire måneder luktet hun så fælt at mannen og broren hans bar henne til legesenteret på en hjemmelaget båre. Der forlot de henne. Legen renset sårene hennes, la på bandasje og sendte henne til et lokalt sykehus.

I 2010 kom hun til Myungsung Christian Medical Center i Addis Abeba. Da Eriksen så henne, tilbød han seg å ta ansvar for behandlingen. Slik ble også Lillian-Rose kjent med Lamrot.

Den høyre hånden ble behandlet først. Venstre hånd var det verre fatt med. Tommelen var borte og resten av fingrene var stive stumper. Hun hadde fortsatt et betydelig handikap, men en professor fra Tyskland visste råd. Andreas Schmidt, som er en god venn av Eriksen, utførte det de kaller «tå til hånd-operasjon» på Lamrot. Med en ny tommel på venstre hånd ble hverdagen dramatisk forbedret.

– En utsatt gruppe

Dagen møter henne hjemme i huset til ekteparet Eriksen, ikke så langt fra flyplassen. To ganger i uken kommer hun hjem til dem for å sy og strikke, og det har vist seg at hun har et stort talent for begge deler. Hun har fått hjelp av Handicapped Women´s Association, som ga henne to år på syskole. De ga henne egen symaskin og en liten startkapital.

Det siste året har hun lært seg å strikke håndklær i lokalt bomullsgarn og sy forklær.

– Handikappede er dessverre en svært utsatt gruppe i Etiopia. De stiller bakerst i køen dersom de ikke får arbeid i spesielle organisasjoner som har tilrettelagt virksomhet. Brannskadde ser ikke ut til å være i noen kategori som kan få arbeid og har i praksis ikke noe vern. Veien videre for Lamrot er fortsatt uviss, men jeg har en drøm om at hun en dag skal greie seg på egen hånd, sier Lillian-Rose.

En bekreftelse

I 1995 opplevde hun og Einar at den yngste av de fem barna deres brant seg inni begge hendene. Hun var da bare 15 måneder gammel. De opplevde hendelsen som en av flere bekreftelser på Einar sitt kall til å utdanne seg innen plastikk-kirurgi.

– Ikke bare for han, men for meg også. Derfor var det ikke så vanskelig å reise ut igjen i 2008. Herren som kalte oss angrer ikke sitt kall og løfte. Han er med alle dager, sier Lillian-Rose.

Ekteparet har fått bety mye for mange mennesker. En av dem er Hans-Petter Shjelderup fra Norge. Han ble kjent med Einar Eriksen etter en alvorlig brannskadeulykke i 2005.

Harstadværingen hadde fått i oppgave å skifte alle gatelysene i byen og var kommet til den siste lyktestolpen. Da gikk det fryktelig galt. Han fikk 25.000 volt gjennom kroppen og ble lam fra hodet og ned. Schjelderup ble Eriksens første pasient da han begynte å arbeide på Brannskadeavdelingen ved Haukeland.

Trakk i trådene

Når jeg møter Shjelderup i Etiopia, omtaler han hendelsen som «meant to be».

– Jeg tror det var noen som trakk i trådene, utdyper han.

Da han ankom brannskadeavdelingen på Haukeland en augustdag i 2005, sto det et team på 25 personer klare til å hjelpe. Om en etiopier hadde fått 25.000 volt gjennom kroppen, ville han etter alle solemerker ikke overlevd.

Schjelderup, som befant seg i et mørke den første tiden etter ulykken, husker Eriksen som et unikt menneske.

Det utviklet seg snart et bånd mellom lege og pasient. Schjelderup hadde adoptert en sønn fra Etiopia. Eriksen kommenterte bildet som hang ved sengen. Han fortalte at han nettopp hadde kommet hjem etter fem år som lege i Etiopia. Schjelderup fikk høre om forholdene for brannskadde barn og kvinner. Der og da ble det sådd inn en tanke om at han kanskje kunne hjelpe.

En fantastisk reise

I dag kan han gå ved hjelp av krykker, takket være et lengre opphold på Sunnås sykehus. Han drar seg framover i sakte tempo og følger Eriksen på visittrunden. Samarbeidet mellom de to beskriver han som en fantastisk reise.

– Å møte mennesker som får hjelp etter mange år, gir takknemlighet til min egen skade. Kontrasten er stor til den behandlingen jeg fikk da jeg tilbrakte et år i norsk helsevesen, sier han.

I juni 2008 engasjerte Schjelderup hele næringslivet i Harstad til å bli med på en innsamlingsaksjon til brannskadde i Etiopia. Over 1.000 mennesker syklet til inntekt for aksjonen, som et ledd i Festspillene i Nord Norge. Totalt ble det samlet inn rundt 800.000.

– Da Einar ble informert om beløpet, sa han: «Nå slutter jeg på Haukeland og drar tilbake til Eiopia.» I slutten av oktober samme år var han og Lillian-Rose på plass. Den første operasjonen i regi av Childrens´s Burn and Wound Care Foundation skjedde i november 2008. I 2014 var det første kullet med 18 operasjonssykepleiere i Etiopia ferdig utdannet.

– Om jeg ikke har talt feil, så nærmer vi oss 1.500 operasjoner på barn. I 2015 opererte vi i Tanzania, Senegal og Gambia. I høst var Einar på et sju dagers arbeidsopphold i Sierra Leone, forteller Schjelderup.

Når han ser seg tilbake, har han konkludert med at han ville «kjørt hodet inn i høyspenten» en gang til, hvis han visste at utfallet av ulykken ville blitt den samme.

– Jeg ville ikke vært dette foruten, sier han.

Internasjonal standard

Einar Eriksen sitt høyeste ønske er at Etiopia på sikt skal få en avdeling med internasjonal standard på behandling av brannskader. Ideelt sett skulle han gjerne brukt all tiden på det medisinske arbeidet og på å undervise nasjonalt helsepersonell. Men slik situasjonen er nå, må han bruke en del tid på å finne organisasjoner og enkeltpersoner som kan betale for pasientene han opererer.

– Jeg jobber i en privat sammenheng og behandler bare fattige mennesker. Jeg har tidligere hatt mitt arbeid i det offentlige helsevesen i Etiopia i til sammen 11 år. Nå kjenner jeg det er riktig å behandle den samme pasientgruppen på dette sykehuset, som er et privat foretak. Det gir oss mulighet til å yte enda bedre behandling for våre pasienter.

Den største utfordringen akkurat nå er at stiftelsen må betale for selve sykehusoppholdet. De fleste pasienter med brannskader, barn som voksne, har ingen mulighet til å betale for behandlingen selv, forteller han.

To nye under utdanning

To nye plastikk-kirurger er under utdanning og vil bli viktige ressurser i arbeidet videre. Begge har jobbet sammen med Eriksen på det koreanske sykehuset og kommer til å jobbe for Childrens Burn and Wound Care Foundation når de er ferdig utdannet.

– En av dem, Noah, bor for tiden i Sør-Afrika. Etter å ha jobbet med meg på sykehuset i tre år kom han en dag og sa til meg at han ville bli plastikk-kirurg og hjelpe sitt eget folk. Noah trakk fram at jeg delvis hadde vokst opp i Etiopia og at jeg senere fulgte i mine foreldres fotspor. «Det vil være en ære for meg å kunne videreføre arbeidet,» sa han til meg en dag.

----

Reportasjereisen til Etiopia er i all hovedsak støttet av Digni