– Det er inspirerende å se at uperfekte mennesker kan få en slik visdom

På pinsedag eksploderer kirken med 3.000 nye tilhengere. I tiden som fulgte vokste menigheten så raskt at voksesmertene begynte å vises. Teolog og ledelsesforsker David Aanje tror disiplene fikk guddommelig hjelp til å håndtere det.

– Det er inspirerende å se at uperfekte mennesker kan få en slik visdom i en vanskelig situasjon, sier Aanje. Han er høyskolelektor ved Høyskolen for ledelse og teologi, en høyskole som eies av Filadelfiakirken Oslo og Det Norske Baptistsamfunn

Anvendelig tekst

Krangling mellom ferske menighetsmedlemmer utløste en stor endring i den purunge menigheten i Jerusalem. Aanje lar seg fascinere av at lederne var klare for å takle situasjonen så godt som de gjorde.

– Det er en veldig spennende tekst med mange lag. Det er oppmuntrende at man ser at det faktisk er noen gnisninger også i den første menigheten. Hvis de tolv hadde løst dette feil ville det kunne eskalert og blitt verre. Men de løser det veldig godt, og det fører til fremgang på mange fronter, sier teologen.

Delegerer

Apostlene har åpenbart videreført den jødiske praksisen med å ta ansvar for enker, som ikke kunne forsørge seg selv. Matutdelingen ser faktisk ut til å være utført delvis av dem selv, kanskje etter modell fra Jesus Kristus. Men praksisen blir umulig idet stadig nye strømmer på, og konflikten i menigheten truer dessuten med å stjele oppmerksomheten deres.

– Det minner litt om Moses, kommenterer Aanje og viser til fortellingen i Andre Mosebok 18, der Jetro gir sin svigersønn noen gode råd.

– Moses gjør alt selv, men får råd fra sin svigerfar Jetro om å delegere. Det er et godt prinsipp.

Viktig prinsipp

Aanje, som underviser i lederskap på høyskolenivå, synes det er svært spennende å reflektere over hva det egentlig er som foregår i søndagens tekst.

– De står ved en overgang i kirken, og de oppdager rikdommen i det å delegere, tror han.

Hadde apostlene derimot holdt på sine oppgaver ville de fortsatt kunne vokse, men bare til et visst punkt.

– I stedet for å løse mange småkonflikter, så myndiggjør apostlene disse diakonene og slipper taket. De stoler på at andre mennesker kan gjøre det litt annerledes, men at det blir bedre fordi kirken trenger flere ledere.

Kanskje ble også dette vedtaket starten på løpebanen for evangelisten Filip, som blant annet døper den etiopiske hoffmannen, og Stefanus, kirkens første martyr.

Mye å lære

– Som pinsevenn ser jeg også på Lukas som teolog. I Apostlenes Gjerninger bedriver han det vi betegner som «narrativ teologi». Jeg tror det finnes noen åndelige prinsipper her. Kirken må balansere mellom det praktiske og det åndelige, noe som fort kan føre i den ene eller den andre grøften.

Den ene grøften er at Gud ikke er opptatt av de praktiske aspektene ved livet. Han peker på gnostisismen, en filosofisk retning som tidlig i kirkens historie ble stemplet som vranglære. Dypest sett lærte den at verden ikke var skapt av Gud, men en demiurg, en ond gud. Det førte til en tanke om at det materielle var ondt, mens den åndelige virkeligheten var det ideelle. Det kunne igjen føre til streng askese eller et helt utsvevende liv.

– Kirken ble til en viss grad påvirket av dette og endte opp med en typisk gresk dualisme, eller todeling. En typisk hebraisk tanke er derimot en helhetlig oppfatning av mennesket og det som Gud har skapt, forteller Aanje.

Det er denne helhetlige tilnærmingen til virkeligheten og til praktisk tjeneste som apostlene legger til grunn i denne situasjonen. Det er nemlig ikke hvem som helst de setter til å dele maten rettferdig mellom enkene i menigheten.

– Det er mennesker som er fylt av tro og Den hellige ånd. Dette ser vi også i Paulus’ pastoralbrev der listen med krav for diakoner ligner den som settes for eldste. Forskjellen er at de eldste i enda større grad må vie tiden sin til bønnens og Ordets tjeneste, forklarer han.

Bedriftsledelse

I den andre grøften er de som tvert imot tenker at en menighet kan ledes på samme måte som en bedrift, mener pinseforskeren Aanje. Man setter sammen en ledergruppe ut fra kompetanse eller relasjonelle ferdigheter.

– Da mister man blikket for at det faktisk er Jesu menighet. Den må ledes av mennesker som kjenner overhyrden og som har et kall over livet sitt til å lede. Jesu viktigste spørsmål til Peter da han ble kalt til å være hyrde for menigheten var: «Elsker du meg mer enn disse andre?» Hvis lederne har en kjærlighetsrelasjon til Jesus gjør det at retningen de setter lettere kan bli riktig, fordi man er fokusert på å lære, å lytte til Gud og å være åpen for Den hellige ånd.

– Når man skal velge ut mennesker, i hvert fall til hovedledere i kirker og menigheter, må de ha en tjeneste som løfter og utruster andre. I Efeserbrevet kommer Paulus med en liste med såkalte tjenestegaver bestående av apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Målet med disse tjenestegavene er å utruste kirken til tjeneste, føre til enhet, lede til fellesskap med Jesus og dyrke fram åndelig modenhet. Likevel tror jeg verken på omfattende kartlegging av tjenester eller pompøse titler på visittkort, mener Aanje.

– Det er interessant at kriteriene i pastoralbrevene er noen av de samme kriteriene som brukes for generaler i hellenistisk litteratur. Paulus setter listen høyt, dette skal være mennesker som tør å lede i storm og å gå foran som eksempler, sier han, og legger til:

Jeg tror de åndelige lederne i en menighet er veldig viktig nå i disse tider med alt fra profetiske bevegelser til rare læresetninger. Da er det så viktig at man har noen som kjenner sin bibel og er lydhør for Ånden. Vokterrollen er noe av det viktigste for åndelige ledere i dag. De skal beskytte og sette grenser, noe som bare vil føre til større frihet innad i menigheten, sier David Aanje.