Det er vi som er kirken
Nå er spørsmålet om det er noen som vil, og som har kraft til, å innta den rollen Hauge og hans etterfølgere selv tok i sin tid.
Torsdag var det 100 år siden Stortinget vedtok loven som la grunnlaget for menighetsrådene. Dette ble markert med et digitalt frokostseminar i regi av KA - arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter.
Der ble menighetsrådenes viktige bidrag i utviklingen av kirken belyst fra flere sider, både faglig og gjennom hilsener fra menighetsrådsledere rundt i landet.
Annonse
Hver på sin måte la de vekt på samspillet mellom prester og lokale folkevalgte, og hvordan de ut fra hver sine roller kan bidra til at flere får et forhold til kirken og kristen tro.
Men hvem er egentlig kirken? Hvem skal ha definisjonsrett? I forbindelse med kirkeforliket i 2008, hvor alle partiene på Stortinget var med, ble kirkens demokratiske oppbygning understreket.
Det at valgene til menighetsråd sammenfaller med offentlige valg henger sammen med dette. Men det som i dag kan virke selvsagt har vært gjenstand for mange kamper. Og fortsatt er det ikke gitt hvordan det kirkelige demokratiet kan eller bør fungere best mulig.
I boken om kirkerådet i Den norske kirke fra 2019 forteller mangeårig Vårt Land-journalist Jan Arild Holbek om de lange politiske prosessene som førte til at rådsstrukturen, med valgte representanter, fikk en såpass sentral rolle som den har i dag med Kirkemøtet som det øverste organet.
Både politikere og geistlige har imidlertid nølt med å gi fra seg makt. Fra politisk hold fryktet man ikke minst at en konservativ kjerne i Den norske kirke ville utvikle den i en slik retning at mange kunne kjenne seg fremmedgjort.
Fra biskoppelig hold har nok opplevelsen av å skulle forvalte folkekirkeidealet også ført til spenninger i møte med det kirkelige demokratiet.
Når man i inneværende kirkemøteperiode skal drøfte arbeidsgiverlinjer i Den norske kirke spiller den samme maktkampen også inn her. Hvem er det som vet best hva kirken bør stå for, og hva den bør bruke kreftene sine på?
Under frokostseminaret torsdag fortalte teologiprofessor Hallgeir Elstad ved Universitetet i Oslo om hvordan det lavkirkelige vekkelsesfolket var noe skeptiske til innføringen av menighetsråd.
Annonse
Hva slags kriterier skulle legges til grunn for utvelgelsen av medlemmer? Og hvem skulle ha stemmerett? I praksis ble menighetsrådene mange steder dominert av nettopp det lavkirkelige vekkelsesfolket.
Antakelig bidro det til at man fra politisk hold lenge var skeptisk til å gi det kirkelige demokratiet for stor plass. Nå er tyngdepunktet forskjøvet.
30. november gikk høringsfristen ut i saken om overordnede problemstillinger for kirkevalg her i landet. Den norske kirke er ikke formelt forpliktet til å gjennomføre kirkevalg samtidig som offentlige valg.
Og senest på Kirkemøtet i 2018 tok Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug til orde for å skille de to, som en naturlig konsekvens av at kirken skal være «frue i eget hus», som Nordhaug sa det.
Men trenden går i motsatt retning. Og det har sine grunner. For Åpen folkekirke har koblingen mot offentlige valg vært viktig, for ikke å si avgjørende.
På denne måten er det lettere å mobilisere flere kirkemedlemmer som ikke nødvendigvis går til gudstjeneste hver søndag. 6. november skrev teologiprofessor Egil Morland, som selv har lang fartstid i den kirkelige rådsstrukturen, om dette her i avisen.
Han understreket hvor avhengig nettopp Åpen folkekirke etter hans mening er av nettopp denne valgordningen: «Det er berre ei slik ordning som held liv i organisasjonen, og som kan gje den både politisk og kyrkjeleg legitimitet.»
Morland selv tok til orde for å videreføre den ordningen som var vanlig før kirkeforliket, nemlig at kirkevalg ble avholdt i forbindelse med gudstjenester. Dette har sammenheng med at kirken etter luthersk teologi forstår seg «som ei forsamling kring ord og sakrament.»
Annonse
Morland konstaterte nøkternt: «Men valdeltakinga vart låg, det vil seie berre nær 100 prosent av gudstenestedeltakarane, og derfor stempla som «udemokratisk».»
En av menighetsrådslederne som deltok i frokostseminaret, Kari Kvikne fra Balestrand, la vekt på at hun ønsket å tilhøre en «åpen og inkluderende» kirke. Man skal ikke ha fulgt veldig godt med i den kirkelige debatten for å forstå hvilke spørsmål som angivelig avgjør hvorvidt kirken er åpen og inkluderende.
Men det er antakelig ingen i Den norske kirke som ønsker at den skal være lukket og ekskluderende, selv om det finnes ulike teologiske ståsteder. Dermed er vi tilbake til spørsmålet om hvem som skal ha definisjonsrett.
Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum pekte i sin hilsen på at mens man i år markerte menighetsrådenes jubileum, markerer vi til neste år 250-årsdagen for Hans Nielsen Hauges fødsel. Begge deler, påpekte Raaum, handler om «det myndige lekfolk».
Det har hun dypest sett rett i. Samtidig er det ikke uten videre slik at haugianismen og de moderne menighetsrådene drar i samme retning. På den annen side er heller ikke «det myndige lekfolket» uten videre en helt entydig størrelse.
Fra et teologisk ståsted skulle det være naturlig å tenke at gudstjenesten er utgangspunktet for kirkelige valg. Det er der den kristne kirke samles. Fra et folkekirkelig ståsted er ikke dette like opplagt.
Og fra et kirkepolitisk ståsted er det et effektivt grep av Åpen folkekirke å få sementert ordningen med at kirkevalg skjer samtidig som offentlige valg. Men det er ikke opplagt at Hans Nielsen Hauge ville ha applaudert denne ordningen.
Nå er spørsmålet om det er noen som vil, og som har kraft til, å innta den rollen Hauge og hans etterfølgere selv tok i sin tid.
