– Det har vært en utrolig sår konflikt

En rapport om bruddet med den såkalte Kinkikirken i Japan ble lagt frem under synodemøte i Frikirken i oktober.

Rapporten beskriver ulike sider ved konflikten som fant sted for nøyaktig tre år siden.

Siden 1950-tallet har Frikirken drevet misjon i fylket Mie, hvor samarbeidet med Kinkikirken har vært svært sentralt.

Men i 2014 ble det valgt et nytt styre i den japanske kirken. Misjonsleder Terje Bjørkås mener at dette medvirket til konflikten som skulle føre til et fullstendig brudd med kirken.

Møtt med reservasjon

– Det nye kirkestyret som ble valgt i 2014, møtte oss med en tydelig reservasjon, skriver Bjørkås i rapporten.

Det springende punktet var at Frikirken hadde brukt en forkynner som Kinkikirken (KELC) ikke kunne gå god for.

– Vi ble møtt med et ultimatum fra Fukui (formann i kirkestyret, journ.anm.) om at dersom ikke misjonsleder kunne garantere for at Frikirkens menigheter i Norge ble pålagt forbud mot noen form for kontakt med Dr. Kanayama, så kunne ikke KELC fortsette samarbeidet. I over en time gjorde vi forsøk på å forklare at slik myndighet har hverken misjonsleder eller synodeformann. Etter som vi ikke kunne imøtekomme kravet fra Fukui, konkluderte han til slutt med at KELC i sitt styremøte ville vedta å bryte alt samarbeid med Frikirken.

Dr. Kanayama er en forkynner som representerer en mer karismatisk retning, både i form og innhold, enn det Kinkikirken er fortrolig med. Han bor i USA, men har besøkt Japan med profetier om vekkelse, ifølge Budbæreren, som er Frikirkens eget blad.

Beklager

Jarle Skullerud er synodeformann i Frikirken i Norge. Han hadde på dette tidspunktet bare sittet som formann i tre uker. Nå måtte Skullerud engasjere seg i konflikten.

– Det var svært utfordrende og det tok mye tid og krefter.

I ettertid innser Skullerud at Frikirken konkluderte for raskt med at var skjedd et brudd.

– Vi konkluderte for raskt med et reelt brudd mellom Kinkikirken og Frikirken. Det har jeg beklaget i direkte korrespondanse med kirkeledelsen der ute og det har stått på trykk i Vårt Land ved to anledninger. Jeg har også beklaget at grunnen til at vi ikke skjønte det tidligere, handler om litt ulikt syn på Kinkikirkens krav om hvordan vi skulle relatere til Dr. Kanayama, sier Skullerud.

Under synodemøtet i oktober konkluderte synoden med at de anerkjenner Frikirkens forsøk på å gjenopprette forholdet til Kinkikirken.

På spørsmålet om hvem som sitter med ansvaret for bruddet med Kinkikirken, svarer Skullerud:

– Vi har tatt ansvar for at vi ikke lyttet godt nok til ledelsen i KELC i november 2014. Utover det, ønsker jeg ikke å spekulere noe mer i hvem som har ansvar for hva. Synoden har satt sluttstrek for behandling av saken. Det betyr at det ikke er rom for flere spekulasjoner.

Ulikt syn i rapporten

Et internt utvalg i Frikirken mener at Frikirkens misjonsledelse (synodestyret og misjonslederen) ikke behandlet de problemene som oppsto med den nødvendige respekt og alvor.

Utvalget mener også at enkelte av Frikirkens misjonærer og misjonslederen har opptrådt uviselig og konfliktskapende, heter det i rapporten.

Tidligere synodeformann, Arnfinn Løyning, støtter derimot misjonsleder Terje Bjørkås sin versjon. At det nye styret i Kinkikirken bidro til å skape en konflikt.

– Det har vært et usedvanlig godt og nært forhold mellom Kinkikirken og Frikirken... Noen ganger opplevdes det nesten i overkant rosende og positivt. Den siste av kirkepresidentene som jeg hadde flere møter med, Sueoka, opplevde jeg som en nær medarbeider som viste Frikirken og meg stor fortrolighet og tillit. Jeg registrerer den endring som ser ut til å ha skjedd i både lederstil og kommunikasjonsform da ny kirkeledelse overtok i Kinki våren 2014. Dette tror jeg har vært medvirkende til at konflikten ble så dramatisk og fortsatt virker fastlåst, skriver Løyning.

Identitetskrise

En av dem som er direkte berørt av konflikten er misjonær Knut Ola Topland. Nå snakker han for første gang ut offentlig om den smertefulle prosessen.

– Det kom plutselig, og det var veldig trist. Alle som er i Kinki er mine venner. Å si farvel har vært utrolig tøft, sier Topland.

Han kom som misjonær til Japan i 2011. Sammen med sin kone og tre døtre, et annet ektepar og en enkeltperson, drev de Frikirkens misjonsarbeid ved basen i Mie. Her har Frikirken drevet misjon i 60 år. Da bruddet med Kinkikirken var et faktum, måtte arbeidet flyttes.

– Det oppstod en identitetskrise, ikke bare hos oss, men for mange av dem som hadde kjent misjonærene våre her siden vi startet arbeidet, sier Topland.

Frikirken kunne ikke lenger drive misjon i Mie. Nå måtte arbeidet flyttes til Nagoya, halvannen times kjøring nordøst for Mie.

Topland aner ikke hvordan det går med de menneskene som er igjen i Mie.

– Vi har ikke lov til å dra inn i fylket. Vi kan ikke gjøre noe mer der. Vi stoler på Gud og Kinkikirken, sier misjonæren.

Han har hørt at noen har blitt passive og at noen også har forlatt menigheten. Det er også dem som gikk ut som nå har kommet tilbake til Kinkikirken.

– Men jeg har ikke hørt at noen har mistet troen. Selv om vi mennesker gjør dumme ting og konflikter oppstår, må vi stole på at Gud har kontroll, sier Topland.

Ny vekst

Da misjonærfamiliene flyttet til Nagoya, måtte de begynne helt på nytt.

– Vi startet med å be sammen. Så begynte vi å evangelisere. Flere kom til tro, ble døpt og engasjerte seg i lokale menigheter. Nå har vi startet husgrupper og vi arrangerer friluftsmøter i parken hvor vi deler mat til fattige, forteller Topland.

Her kommer 50-70 japanere annen hver uke.

Misjonæren opplever en ny tid i Japan. Det er lettere å misjonere nå enn før. Vendepunktet kom etter det voldsomme jordskjelvet i 2011 da over 15.000 japanere mistet livet.

– Etter tsunamien opplever vi at japanere er mer åpne for det åndelige. Vi opplever at det er lettere å drive misjon nå enn før, sier Topland.

Gjennom krisen opplever misjonæren tross alt at troen har blitt styrket.

– Jeg kunne velge om jeg ville bli bitter eller komme nærmere Jesus. Nå følger jeg at krisen har brakt meg nærmere Jesus, sier Topland.

Lei seg

Misjonslederen Terje Bjørkås er lei seg for bruddet.

– Ingen av oss, hverken misjonærer eller misjonsledelse, på noe tidspunkt har hatt et ønske om å bryte samarbeidet med KELC, og vi vil strekke oss langt for å få til en forsoning, slik at våre to kirkesamfunn kan stå sammen i oppgaven om å nå det japanske folk med evangeliet.