Det kirken trenger

Anmeldt bok:

Eyvind Skeie

Biskop Thomas

I kjærlighetens sirkel

Luther forlag 2017

Innbundet, 187 sider

Nesten en andaktsbok

Etter å ha lest Eyvind Skeies sterke og flotte bok om Mama Maggie fra 2014, var det med stor glede jeg tok imot nyheten om at han hadde en ny bok på gang om livet i den koptiske kirken. Denne gangen handler det om biskop Thomas, som har besøkt Norge flere ganger. Senest denne høsten.

Sjangermessig er de to bøkene ganske forskjellige. Boken om biskop Thomas er nærmest for en andaktsbok å regne, og består av en samling korte tekster hvor Skeie etter mange samtaler med biskopen går inn i hans sted og skriver i jeg-form.

Åndelig liv

Det har blitt en sjeldent rik samling med gullkorn. En anmeldelse gir ikke rom for noen sakssvarende drøfting av alt det tankevekkende som biskop Thomas formidler. Biskopen deler dyp åndelig visdom, og en åndelig vitalitet som virkelig kan være til inspirasjon for norske kristne. Jeg ønsker ikke å sette opp kunstige motsetningsforhold eller konkurranse mellom ulike kristne miljø. Men jeg tror ærlig talt at kristne som lengter etter vekkelse og fornyet åndskraft i vår tid vil ha mer å lære av biskop Thomas enn av mang en amerikansk pastor. Biskop Thomas’ budskap er mindre pretensiøst, mindre spektakulært og mindre høyrøstet. Men det bærer i seg et åndelig liv, et liv som har vokst frem gjennom smerte og prøvelser i mange hundre år. Den som vil lære om hvordan det er å leve som kristen kirke i en minoritetssituasjon kan med fordel se til kopterne i Egypt.

Tillit til Gud

Selvsagt finnes det viktige forskjeller i det at majoriteten hos oss er sekulær, mens majoriteten i Egypt er muslimer. Men ikke minst ett viktig kjennetegn kan vi likevel ta med oss. I 1. Korinterbrev skriver apostelen Paulus om at Den hellige ånd «utforsker alle ting, også dybdene i Gud». Inspirert av dette skulle det være viktigere for oss å bli del i denne utforskningen av dybdene i Gud enn å utforske dybdene i vår egen samtid. Igjen må vi ikke sette opp kunstige motsetningsforhold, men jeg tror vi trenger å bli minnet om hva det er som gir kirken liv. Hvis frykten for omgivelsene er større enn tilliten til Gud, trenger utgangspunktet å bli korrigert.

Liturgi og liturgi

Da biskop Thomas skulle innvies til bispegjerningen sa han i sin preken at han som biskop skulle være «en hånd som kommer nedenfra for å løfte mennesker opp, ikke en hånd som kommer ovenfra for å herske over mennesker.» Så hadde han i grunnen sagt sitt. På vei ned fra prekestolen ble han stoppet av en eldre prestekollega som bestemt formante ham: «Du må si noe mer!». Det er ikke hver dag predikanter får klar beskjed om å tale lenger.

Thomas forteller vakkert om livet utenom gudstjenesten som en «liturgi etter liturgien». Den kraften man tar med seg fra det kristne fellesskapet og fra det personlige livet med Gud, er den kraften man har å gi til menneskene rundt seg. Dermed blir også livet utenfor gudstjenesten en gudstjeneste. Og dette livet bærer i seg åndelig kraft i den grad vi har fått ta imot denne kraften fra Gud.

«Stenger ikke 
verden ute»

Flere av biskopens betraktninger er av en slik art at våkne lutheranere vil måtte reservere seg noe, blant annet når det gjelder forholdet mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Ikke desto mindre er det verdt å tenke over for eksempel denne definisjonen av synd: «Synden er menneskets ønske om å overta likheten med Gud uten å utføre oppdraget og gå gjennom modningsprosessen.»

Biskopen er opptatt av messens funksjon, av hvordan den skulle engasjere hele mennesket, både «synet, lukten, hørselen, berøringen, det emosjonelle og det intellektuelle, hengivelse og takknemlighet.» Han understreker at «å søke Messias er messens innledende motiv». For «uten hans nærvær blir alt bare tomme ord.» Og han utfordrer vel egentlig noen, kanskje utilsiktede, trekk ved moderne karismatikk når han sier at «vi bruker ikke gudstjenesten og nattverdfeiringen til en form for religiøs nytelse. Vi stenger ikke verden ute, men bærer den med oss frem for tronen.»

Guddommelig blikk

Sammen med den indre veksten i åndelig modenhet er biskop Thomas også opptatt av kirkens vitnesbyrd, i form av disippelgjøring og disippeltjeneste. Han sier det rett ut: «Jeg vil endre samfunnet i Øvre Egypt.» Og tenkningen er hele tiden både dypt fundert og samtidig utadrettet. «Vi er kalt til å se hverandre med det guddommelige blikket, slik Gud ser oss», skriver Skeie. Tilsynelatende opplagt, kanskje, men tenk hvilken forskjell det kunne utgjøre om den kristne kirke virkelig var kjent som et tilgivelsens fellesskap. Ikke på noen måte slik at kirken skulle akseptere urett. Men, som biskopen sier: «Hvis noen kommer til meg om natten og kaster søppel inn i hagen min, har jeg et valg: Jeg kan prøve å finne ut hvem som gjorde det og rette mine anklager mot dem. Men jeg kan også velge å rydde opp i min egen hage.» Bildet kan være nettopp et bilde, men det kan også være en konkret beskrivelse av den urett kristne kan bli utsatt for.

Videre er det ikke så lite tankevekkende å lese hvordan biskop Thomas forholder seg til majoritetsbefolkningen i Egypt. Forholdet mellom kristne og muslimer har på slett ikke bare vært enkelt opp gjennom årene. Thomas oppsøker ikke konfrontasjon, men søker å ta vare på sin kristne integritet i alle slags situasjoner. Også i møte med urett. En av de generelle levereglene synes å være: «Jeg velger åpenhet fremfor vern, tillit foran frykt.» Om han, som faktisk bor i Egypt, kan si dette, skulle vel vi også kunne si det i Norge.

Menneskeverd

Denne boken burde egentlig leses langsomt, ledsaget av både bønn og ettertanke. Biskop Thomas er både mild og klar, han er dypt teologisk og samtidig opptatt av både åndelige og sosiale spørsmål. Han, som representerer en kirke hvor prestetjenesten er forbeholdt menn, snakker varmt om likestilling og om å løfte opp kvinners menneskeverd. Han løfter frem barna, og er opptatt av å bygge broer mellom mennesker på tvers av ulike slags skillelinjer. I alt dette er korset selve kilden til livet.