Det ny bønneglød i indremisjonsland kan utrette
Et høydepunkt er videoen hvor Irene Krokeide Alnes snakker om bønn. «Hver vekkelse kan spores tilbake til bønn», konstater hun, og ber om ny bønneglød i indremisjonsland.
Denne helgen skulle det vært lederkonferanse i regi av Indremisjonsforbundet. De siste årene har denne samlingen bygget seg opp til å bli en viktig arena for inspirasjon og kulturbygging i ImF. I september ble det kjent at det fysiske arrangementet i år ble avlyst som følge av smittesituasjonen i samfunnet.
I stedet har ImF sentralt fått utarbeidet undervisningsmateriell som er gjort tilgjengelig digitalt. De oppfordrer bedehusene lokalt til å se på videoene og samtale om hvordan de vil ta med seg impulsene derfra i det videre arbeidet. Videoene er åpent tilgjengelig, så alle som vil kan se på dem.
Annonse
ImF oppfordrer til å samles førstkommende lørdag, men dato og tid kan det enkelte bedehus ordne som de vil. Temaene spenner fra det oppbyggelige, via det relasjonelle og til det strategiske og prinsipielle. Kristne i mange ulike sammenhenger vil kunne ha utbytte av dette.
Generalsekretær Erik Furnes sier innledningsvis at han ønsker seg «et sunt og godt indremisjonsarbeid på ditt bedehus». Det kan høres tilforlatelig ut, men det er likevel talende. ImF er bygget opp nedenfra, derfor er myndiggjøringen av det lokale misjonsfolket avgjørende.
I tillegg er det sentralt at arbeidet er både sunt og godt. Det kommer blant annet frem i samtalen Furnes selv har med Arne Tord Sveinall fra Institutt for Sjelesorg.
De snakker om spenningen mellom ideal og realisme, og Sveinall spør retorisk om når de to aksene sant-usant og sunt-usunt krysser hverandre. Det er i seg selv en problemstilling som det er god grunn til å reflektere over. Hvis fastholdelsen av det vi tror er sant blir så krampaktig at den blir usunn, blant annet i form av at menneskers oppriktige spørsmål blir forsøkt ignorert eller holdt nede, er ikke fellesskapet uten videre et godt sted å være.
Sveinall forteller fra sin egen oppvekst på bedehuset, en oppvekst han har gode minner fra, om hvordan man kunne snakke om å ha «fått fred for noe». Selv lurte han på om personene som sa dette hadde en slags «hotline» til himmelen. Denne illustrasjonen peker på et viktig poeng.
For det er slett ikke gitt at de personene som har fortalt at de har fått fred for noe, eller at de har blitt rolige for noe, mente at deres vurdering dermed skulle være hevet over andres. Men for den som måtte ha en annen oppfatning, kan dette likevel bli det etterlatte inntrykket.
Ved å snakke åpent sammen kan terskler bygges ned slik at flere våger å være ærlige med det de faktisk mener eller lurer på. Sveinall spør om det er plass for tvil og usikkerhet, og tar til orde for at det må være lov å ha ulike slags følelser, selv om man ikke uten videre skal handle ut fra disse.
Han kommer også med flere kloke advarsler mot det vi kan kalle en gnostisk utvikling. Han advarer mot å fjerne åndeligheten fra det skapte, noe som kan bli en frukt av et negativt kroppssyn, blant annet. Han sier også: «Vi vet at Jesus gikk på vannet, men stort sett brukte han båt.». Dermed avviser han ikke det overnaturlige, men han advarer mot en usunn dyrking av det.
Annonse
Samtalen mellom journalist Vilhelm Viksøy, kjent blant annet fra ImFs blad Sambåndet og bibelskolelærer Anne Nyvoll Furnes har utgangspunkt i det viktige og aktuelle spørsmålet «Er forsamlingen et godt sted å være når man har det vondt?» Nyvoll Furnes snakker om hvor lett det kan være å holde seg borte fra fellesskapet når noe i livet utvikler seg annerledes enn man skulle ønske.
Blant annet etterlyser hun den gode opplevelsen av trygghet i fellesskapet, en trygghet som gjør at flere våger å være åpne og ærlige. De færreste av oss har vel hørt noen si at de ønsker mindre åpenhet eller mindre ærlighet i det kristne fellesskapet. Likevel har mange smertelig fått erfare at rommet for sårbarhet var mindre enn de hadde håpet.
Det er ikke nødvendigvis onde hensikter som står i veien, men kanskje misforståelser. Ingen fellesskap er perfekte, heller ikke på bedehuset. Men ved å snakke åpent sammen kan vi lettere rydde unna det som ødelegger.
Runar Landro er til daglig pastor i ImF-forsamlingen Fredheim i Sandnes. I samtale med kretsleder Torgeir Lauvås snakker han om hvordan vi gjerne setter oss mål for egen helse, for trening, eller på jobben. Da bør det også være naturlig å sette seg mål når det gjelder arbeidet med at flere får møte Jesus.
Dette blir fulgt opp i en annen bolk, hvor John Torjus Eriksen og Nils Jøssang fra Sogndal Indremisjonsforsamling snakker om å strekke seg mot fremtiden. De tar til orde for å ta modige valg, som å legge ned en arbeidsgren som ikke lenger fungerer, for å konsentrere kreftene om de formene eller strukturene som fungerer.
Det kan høres greit ut, men vi er mange som kan kjenne på smerte når leirsteder blir nedlagt eller solgt, når bedehus må legges ned, eller når arbeidsgrener vi selv er takknemlige for ikke lenger fungerer etter sin hensikt. Derfor er det nødvendig å både tenke nøye gjennom og å snakke åpent om hvilke valg man bør ta.
Det konkrete spørsmålet fra begge disse bolkene, men også fra det øvrige programmet, kan være: «Hva skal vi gjøre, hvem skal gjøre det, når skal vi gjøre det?» slik ImF Ung-leder Andreas Evensen formulerer det avslutningsvis.
Et høydepunkt for meg var det også å se videoen hvor Irene Krokeide Alnes snakker om bønn. Sammen med makker Marit Stokken Berland har hun helt siden 1973 reist som sangevangelist i Indremisjonsforbundet. Det er en ganske eventyrlig historie. Svært få i Norge har en erfaringsbakgrunn som dem.
Annonse
Hun forteller om den terskelen hun selv i sin tid måtte krysse for å våge seg inn i bønnens verden, og bidrar med livsnær og nøktern veiledning av typen «Gud trenger ikke et langt foredrag, han trenger å høre hva som er nøden din.» Hun tar utgangspunkt i hvor mye vi snakker om trening og treningsstudio for tiden, og peker på «bønnemuskelen» som den viktigste muskelen i Guds rike.
«Hver vekkelse kan spores tilbake til bønn, det kan jeg si av erfaring fra alle disse årene», konstater hun. Derfor ber hun om ny bønneglød i indremisjonsland, så Guds rike kan - med hennes egne ord - «fosse frem».
Fra ImF har de sett for seg at de cirka 20 minutter lange videoene følges av 30 min samtale rundt på bedehusene. Dermed er det ikke sikkert at alle rekker å se alt i løpet av den tilmålte tiden. Slik er det også på lederkonferansen til vanlig.
Programmet er lagt opp slik at man må velge. På dette punktet kan den digitale løsningen også han en oppside i den forstand at man eventuelt kan spre de lokale samlingene utover flere dager og slik likevel få med seg alt.
Mot slutten utfordrer ImF Ung-leder Andreas Evensen dem som har sett på til å tenke over hva Gud har talt gjennom det man har sett. Selve spørsmålet kan være utfordrende nok, fordi det kan ligge maktspråk i å snakke om hva «Gud har talt».
Men det går også an å møte dette på en ydmyk måte. Den kristne kirke er dypest sett Guds verk. Og det var Jesus som lovet disiplene sine at de skulle få Den hellige ånd. Åndens stemme har ikke stilnet siden den gang. Spørsmålet er vel snarere om vi vil høre.
