Det rare landet kalt Uganda
Å «ta tak i Uganda», slik utenriksminister Børge Brende uttrykker det, ved å stoppe norske bistandspenger har kanskje en norsk indrepolitisk effekt, men hjelper neppe på de homofiles situasjon i Uganda, skriver Asle Jøssang og Øyvind Økland.
Frank Aarebrot snakket nylig om det rare landet kalt utlandet. I debatten rundt den nye homoloven i Uganda, kan det være fristende å snakke om det rare landet kalt Uganda.
Det kan se ut som om det er det bildet Norge og nordmenn har av landet når man ser på reaksjonene på loven. En slik lov «må ikke tåles av Norge», og man må reagere sterkt med å holde tilbake millioner i bistandsmidler.
Annonse
Bedreviterholdning
Norge er redd for økt fundamentalisme, radikalisme, terrorisme og annen styggedom, men spørsmålet er om bedreviterholdningen vi stadig viser fram overfor verden, snarere er med på å trigge økt frustrasjon og harde motreaksjoner.
Dersom menneskerettighetene var noe selvopplagt som vi har praktisert fra tidenes morgen, hadde vår kritikk av Uganda i homofili-saken hatt økt troverdighet. Nå oppfører vi oss mer som en historieløs og ufordragelig storebror som skal sette en lillebror på plass.
Homofili-forbud
For 40 år siden var homofili forbudt i Norge. Det er ikke fryktelig lenge siden, så kanskje vi skal være litt mer ydmyke?
Homokampen blir ofte sett på som et ledd i en utviklingsprosess som fører hen til et stadig bedre samfunn. Så kan man spørre seg hvorfor man ikke reagerer på manglende likestilling og andre saker som ikke er på stell.
Og er det slik at av alle samfunn er Vesten (les Norge) kommet lengst på veien mot dette ultimate samfunnet? Og de som ikke er kommet så langt må hjelpes, utvikles og snakkes til rette?
Menneskerettigheter
Annonse
Forståelsen av menneskerettighetene er et relativt spørsmål der prinsipper og konkrete utmyntinger påvirkes av samfunnsutviklingen. Debatter om hva som er bestandig og hva som er bevegelig går i vårt eget samfunn, - og endrer seg.
Det er ikke med dette sagt at pressmidler som handelsboikott og kutt i bistand aldri har noe for seg. Et eksempel kan være kampen mot apartheid-regimet i Sør-Afrika.
Poenget er at saker som altfor lett blir sugd inn i en sår kolonihistorisk kontekst bør håndteres på en mer musikalsk måte.
Ugandas president Yoweri Museveni iscenesetter i alle fall en «felle» når han stempler kritikere som gamle imperialister. Norge går rett inn i den, og dermed gjøres homofili-forbudet til noe annet; til en nok en sak om «Vesten mot resten».
Kanskje er Museveni en kynisk bruker av det nyttige imperialismekortet.
Kanskje er dette en avledningsmanøver for å få oppmerksomheten bort fra andre forhold i Uganda som presidenten ikke makter å løse.
Kanskje er vår mistanke om at det er en avledningsmanøver vår avledningsmanøver; at vi ikke våger å ta inn over oss det at tidligere koloniland er møkka lei for våre stadige behov for å «statuere et eksempel», som utenriksminister Børge Brende uttrykker det.
De som utvikler hat overfor den vestlige verden får i hvert fall enda mer ammunisjon.
Annonse
Fra tid til annen forsvarer også norske politikere seg med at de slett ikke opptrer imperialistisk fordi man tar afrikanske partnerland på alvor og kritiserer dem på grunnlag av internasjonale dokumenter de selv har undertegnet, som for eksempel Menneskerettighetserklæringen.
Det å skulle ta «hensyn til» afrikansk kultur vil imidlertid fort bli oppfattet som paternalistisk.
«Egen kultur i sentrum»
Hva er så det å sette egen kultur i sentrum, når Norge og andre vestlige land alltid vet best hva som er Menneskerettighetene og vil universalisere egne nåtidige praktiserer?
I en etter-kolonial og stadig mer globalisert tid fungerer opplevelsen av å måtte stå skolerett for siviliseringstiltak utenifra, stadig dårligere. Vi hadde sannsynligvis ikke tålt det, om det var omvendt.
Å få andre i tale er noe annet enn å tale til. Det krever andre holdninger og forståelser for hva universalitet er for noe, og helt andre kommunikasjonsstrategier.
Å «ta tak i Uganda», slik utenriksminister Børge Brende uttrykker det, ved å stoppe norske bistandspenger har kanskje en norsk indrepolitisk effekt, men hjelper neppe på de homofiles situasjon i Uganda.
Og nå skal vi rasle med sabelen om bistandskutt overfor hele 31 land i Afrika hvor det å være homofil er ulovlig?
