– Det skal gjøres med verdighet og respekt
Norske sykehus behandler senaborterte foster på ulike måter. Ansvarlige for gravferd ber om mer ensartet praksis.
Urnenedsetter Jan-Eivind Nilsen er inne på krematoriet for å hente en barneurne. Det er helt stille på Møllendal gravplass. Klokken er litt over ni om morningen. Ute lysner det. For noen dager ble senaboterte fostre sendt fra Haukeland sykehus. De er blitt kremert på Møllendal, og nå skal de begraves på anonym minnelund.
Nilsen plasserer urnen i en svart urneeske, og bærer den ut i en grå varebil. Etter en kort kjøretur opp bakken er vi fremme foran den anonyme minnelunden der fostre fra sykehuset begraves. Det er en stor mosekledd plen helt uten gravstøtter og kors. I stedet er det en stor naturstein hvor det står «Urne-minnelund». Den er omringet av englefigurer, bamser, blomster og tente lys.
Annonse
– Verdighet
I gresset et stykke borte står en grav klar. Den gravde Nilsen for en uke siden. Ved siden av graven ligger en spade og en rake. Det lukter jord. Stillheten forstyrres av byggearbeid i nærheten. Han løfter den hvite barneurnen ut av esken, og tar tak i tauet som er knyttet rundt. Alene på den grønne plenen senker Nilsen urnen sakte ned i graven.
– Det skal gjøres med verdighet og respekt. Oppgaven min er den samme om det er pårørende tilstede eller ikke, sier han.
Tre ganger i året kommer Nilsen opp til den anonyme minnelunden for å sette ned en barneurne tidlig på morgenen. Den hvite urnen er forsvunnet fra synet. Med vante bevegelser fyller Nilsen igjen med jord og dekker hullet med et lokk av gress.
Aldri møtt noen
De siste ti årene har Nilsen jobbet som urnenedsetter. Han har aldri opplevd at noen har kommet på disse urnenedsettelsene.
– Jeg har aldri møtt noen. Jeg tror noen kommer til minnesteinen der borte, men det har ikke skjedd mens jeg har vært her, sier han.
Plenen er grønn selv om det er vinter, og det ligger fortsatt litt løv spredt utover. Nilsen tar med seg den tomme urneesken og bærer den og utstyret tilbake til bilen.
Annonse
Han har mange begravelser å rekke før arbeidsdagen er over.
– Det beste med jobben er å sørge for at byens befolkning kommer i jorden med verdighet, sier han.
Sykehusene har ansvar
I fjor høst sendte Gravplassmyndighetene i Den norske kirke et brev til Helsedirektoratet hvor de etterlyste en mer ensartet praksis fra de ulike helseforetakene for gravlegging av aborterte foster.
Dagen har siden midten av oktober kartlagt hva som skjer med senaboterte fostre på ulike norske sykehus. Sykehusene er spredt over hele landet, og har et samlet pasientgrunnlag på i overkant av tre og en halv million pasienter.
Totalt har 13 sykehus besvart vår forespørsel, men siden flere sykehus deler praksis med andre i samme helseforetak, har vi fått informasjon om praksisen til totalt 20 sykehus.
Stor variasjon
Svarene viser at behandlingen av senaborterte fostre er svært varierende fra sted til sted. Hovedregelen er at alle senaborterte fostre settes ned på en anonym minnelund. De fleste sykehusene har en fast minnelund de bruker, eller avtaler med et begravelsesbyrå i kvinnens hjemkommune.
Annonse
Hovedforskjellen fra sykehus til sykehus er hvor ofte fostrene gravlegges. Noen sykehus har slike begravelser én gang i halvåret, andre to til tre ganger i året, noen én gang i måneden, mens andre gravlegger fostre umiddelbart etter gjennomført abort.
Ved Haukeland sykehus begraves fostrene i en fellesurne. Andre sykehus har som praksis at de begraves i kister eller esker.
Flertallet av sykehusene gjør som Haukeland og bruker fellesurner eller felleskister. Enkelte sykehus, deriblant sykehuset i Vestfold, Telemark og Sykehuset Innlandet begraver gir hvert foster en egen kiste eller urne.
Alle sykehusene gir kvinnene mulighet til å velge mellom tre alternative ordninger for håndtering av fosteret. Alternativene da er:
* Anonym minnelund.
* Fosteret håndteres på samme måte som annet biologisk materiale.
* Avskjedsseremoni eller begravelse av fosteret.
– Hjelper sorgprosessen
Annonse
Inghild Hareide Hansen, gravplassjef ved Bergen kirkelige fellesråd, sier hun er veldig opptatt av åpenhet knyttet til hvordan aborterte fostre gravlegges.
– Det hjelper på sorgprosessen, også fordi det er litt tabu knyttet til det, sier Hareide Hansen.
Hun tror det er viktig at kvinner har kjennskap til rutinene før de står i situasjon hvor de må avgjøre hvilken håndtering av fosteret de ønsker.
– Det må gjøres på en fornuftig og verdig måte. Vi på gravplassforvaltningen må hele tiden forbedre rutinene våre. Derfor er vi så bevisst på det, sier hun.
Snakkes ikke om
Åse Skrøvset, gravplassrådgiver i Tunsberg bispedømme, har skrevet brevet til Helsedirektoratet der hun tar opp utfordringer ved at det er ulik praksis.
– Noen forvaltninger forholder seg til flere ulike helseforetak. Da har det dukket opp en del spørsmål knyttet til at praksisen er ulik fra foretak til foretak, sier Skrøvset.
– Om det er tabubelagt vet jeg ikke, men det er i hvert fall noe man ikke snakker om så mye om. Jeg tror ikke folk tenker over det, sier hun.
Annonse
Skrøvset sier praksisen med anonym minnelund har vært vanlig i omtrent 20 år. Tidligere ble foster lagt i gravene til avdøde voksne som skulle begraves.
– Det har skjedd en del siden den gang. Jeg vil si man har fått en sterkere etisk bevissthet rundt at et foster er et individ, og foreldrene kan ha behov for en grav å gå til.
Gravplassrådgiveren sier det har vært viktig for Gravplassmyndighetene å få kunnskap om sykehusenes praksis.
– Det er helt vesentlig at de som har tatt abort eller mistet et barn, får god informasjon og blir satt i stand til å gjøre valg som de ikke angrer på i etterkant. Ved abort før uke 22 er hovedordningen at sykehusene ivaretar gravferden. Flere steder må mor skrive under på at hun fraskriver seg ansvaret. Men i noen tilfeller angrer kvinner på ordningen som ble valgt, og da er det ikke mulig å gjøre om, sier Skrøvset.
Ikke rett på egen grav
Det har vært noen tilfeller hvor kvinner i etterkant har ønsket individuell grav for fosteret i stedet for fellesgrav i minnelund. Da har det vært for sent.
– Gravlegging er så endelig. Ligger fosteret i anonym minnelund, får man ikke pekt ut nøyaktig hvor graven ligger. Vi kan bare si hvilken minnelund det er, sier gravplassrådgiveren.
Etter dagens lovverk fra 1997 har ingen foster under 22 uker rett på grav. Dette er uavhengig av om det gjelder aborterte fostre, spontanaborter eller for tidlig fødte.
Annonse
– I praksis gir man de samme rettighetene uansett. Det er ingen som har stilt spørsmål knyttet til det. Det ligger i ryggmargen at man skal håndtere fostre med verdighet og respekt, selv om de er yngre enn 22 uker, sier hun.
– For generelt
Helsedirektoratet har svart på Skrøvset sitt brev, der henviser de blant annet til Stortingsmelding fra 2001 «Om handtering av aborterte fostre».
«Som det fremgår av retningslinjen så skilles det mellom abort før og etter 12. svangerskapsuke. Ved abort før utgangen av 12. svangerskapsuke håndteres fosteret på samme måte som annet biologisk materiale ved sykehuset, jf. forskrift om smittevern i helsetjenesten. Ved abort etter utgangen av 12. svangerskapsuke settes fosteret ned anonymisert på en kirkegård, dersom kvinnen ikke gir uttrykk for at hun ønsker en annen håndtering av fosteret», skriver de i brevet.
Etter å ha redegjort for dagens retningslinjer ber Helsedirektoratet gravferdsmyndighetene om å gi tilbakemelding hvis de mener denne redegjørelser ikke gir et tilstrekkelig svar.
Skrøvset sier til Dagen at hun mener svaret er litt for generelt, og vil fortsette dialogen med Helsedirektoratet fremover.
