Det som er sant, men som vi ikke vil høre

Det kan neppe være særlig tvil om at den kristne kirkes mange evangelistiske fremstøt på våre breddegrader har båret begrenset frukt de senere årene. Snarere ser det ut for at kirken strever stadig mer med både å vinne og å holde på menneskers oppmerksomhet.

Mer enn massiv motstand opplever kirken å bli møtt med tiltakende likegyldighet. De fleste medlemmene går sjelden til gudstjeneste, selv om mange dukker opp i forbindelse med enkelte høytider eller ved spesielle kriser.

Hvordan har det blitt slik? Philip Yancey, av Billy Graham omtalt som vår tids beste kristne forfatter, analyserer vidt og bredt i boken «Et falmet budskap. Hva skjedde med nåden?» Og Yancey analyserer mer presist og mer konstruktivt enn de fleste. Han presenterer ikke noen enkle trinn til suksess, men oppfordrer kirken til å være mer kirke.

Amerikansk

Yanceys primære observasjonsgrunnlag er naturligvis amerikansk samfunn og kristenhet. Dette bør norske lesere ha i bakhodet. Ikke fordi vi på noen måte bør heve oss over det denne boken omhandler, men fordi vi må erkjenne at det norske og det amerikanske samfunnet på noen områder er nokså forskjellig.

Tidlig i boken skriver Yancey at «Ikke-troende tenderer til å anse evangelikale som en legion av moralpoliti fast bestemt på å pålegge andre sine egne idealer for riktig oppførsel.» Mange norske, både aktive kristne og andre, kan nok kjenne seg igjen i det bildet Yancey tegner opp. Men beskrivelsen ville nok ha passet bedre her i landet for en generasjon siden.

Kirken

Yancey er til tider nokså hard i omtalen av kirken, og skriver at det finnes deler av den som «gir god grunn til forakt». Retorisk spør han om han selv har lyst til å spise middag med «flammekasterne» som gjerne utgir seg for å være kristne, men som slett ikke holder seg for god til å spre eder og galle i kommentarfelt på internett.

Yanceys formaning er klar: «Vi kristne er kalt til å bruke «nådens våpen», og det innebærer å behandle selv våre motstandere med kjærlighet og respekt.» «Er vi gode mot dem som behandler oss dårlig, eller møter vi deres kritikk og skjellsord med samme mynt?»

Yancey prøver ikke på noe tidspunkt å distansere seg fra den kristne kirke, og han tar ikke til orde for å etablere sine egne religiøse strukturer. Snarere er han opptatt av at kirken blir det den er ment å skulle være.

Med svakhet

Etter to tusen års kirkehistorie kan vi nokså trygt fastslå at dette er et prosjekt med betydelig indre risiko. Og en av de mest utfordrende utfordringene Yancey presenterer, kommer fra forfatteren Henri Nouwens erkjennelse av at «vi forkynner først og fremst med vår svakhet.»

Her er vi ved bokens hovedbudskap. Nåden trengs ikke hos mennesker som klarer seg selv, eller som har alle svarene. Nåden trengs i møte med utilstrekkelighet. Nåden trengs i møte med livets realiteter. Hvis inntrykket av kirken er en institusjon med stort rom for dobbeltmoral og selvgodhet, vil trengende mennesker søke fellesskap andre steder.

«I min karriere innen kristen journalistikk har jeg fått min dose møter med mennesker som passer bedre til å delta i verdensmesterskapet i wrestling enn å være åndelig leder», skriver Yancey megetsigende.

Individ og samfunn

Yancey presenterer et bredt anliggende som spenner fra det helt personlige til samfunnsutviklingen på makronivå. Han advarer mot å gjøre kirken til et snilt, høflig og kjedelig sted, og siterer Rick Warrens ønske om en ny reformasjon som skal handle om hva kirken faktisk gjør.

Yancey viser til eksempler både fra eldre og nyere historie om prester og andre kristne som med eget liv som innsats arbeidet for å hjelpe dem som trengte hjelp, og som slik pekte på Jesus Kristus. Og han spør hvordan samfunnet kan klare å opprettholde en tydelig moral når selve fundamentet for denne moralen synes å forvitre.

Her viser Yancey, som flere har gjort før ham, til den tyske tenkeren Jürgen Habermas, som til tross for sitt agnostiske utgangspunkt har snakket varmt om den judeo-kristne arvens avgjørende betydning for utviklingen av det moderne vestlige samfunnet.

Med salt og gjær som illustrasjon peker han på hvordan også sekulariserte samfunn kan bevares inntakt også etter at mange har forlatt troen, men påpeker samtidig at selv et begrep som ondskap er vanskelig å definere hvis man ikke har noe objektivt moralsk grunnlag å definere det ut fra.

Lettere sagt enn gjort

Yancey leverer en oppskrift som har mye for seg, og som egentlig er enklere å leve opp til enn mange av de andre oppskriftene som finnes. Problemet er tilsynelatende at han etter å ha foreskrevet diagnosen, presenterer en medisin som pasienten ikke uten videre vil ha.

«Bare i den grad vi klarer å leve ut budskapet vi tror på, behandle alle med verdighet og respekt og måle suksess etter Jesu målestokk og ikke kulturen ellers - bare da kan vi lykkes med å dele ut de gode nyhetene til en tørstende verden», skriver Yancey.

Og det er i prinsippet enkelt å si både ja og amen til det. Men om det noen gang passer å snakke om hva som er lettere sagt enn gjort, er dette et slikt tilfelle.

Grunnleggende ser det ut for at kirken til tider mangler tillit til Gud når det fremstår tjenlig å skjelle ut sine meningsmotstandere, å heve seg over dem man er kalt til å nå og å måle suksess etter ytre oppslutning eller anerkjennelse. Snarere enn å kritisere andres tro og moral, skulle det være kristnes anliggende å granske sin egen tro og moral.

Åndelig tørst

Mot slutten av boken viser Yancey til samtaler med kristne som levde bak Jernteppet, men som ikke ga opp troen til tross for betydelig ytre press.

«De forteller om sin åndelige tørst, en indre lengsel som ingen høylytt propaganda noensinne vil kunne overdøve», skriver han. En slik lengsel er det som kan gi nytt liv til kirken også her hjemme. Ikke fiffig retorikk eller kløktig markedsføring, men et fornyet møte med Jesu Kristi nåde midt i det virkelige livet.

Det er fristende å si at dette er en bok alle kristne burde lese. Graden av gjenkjennelse vil nok variere. Sånn sett er det også en fordel at bokens tema er så bredt anlagt.

De fleste vil kunne kjenne seg godt igjen i deler av det Yancey beskriver. Og alle trenger vi å tenke over vårt eget forhold til nåden. Både den vi har fått, og den vi demonstrerer overfor andre.