Det som klør i øret
De skarpe kantene i det kristne budskapet files altfor ofte bort og omskapes til en allmenn forkynnelse om å være snille mot hverandre og ta godt vare på miljø og klima.
Publisert
Sist oppdatert
«For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret», står det i 2. Timoteusbrev.
Vi kom til å tenke på dette bibelverset da vi leste saken om sogneprest Arne-Leon Risholm i Råde i Østfold som i sitt eget menighetsblad tar avstand fra en preken av Alv Magnus. «Sognepresten vil beklage mye av det som ble sagt i denne prekenen, var den lite hyggelige prestehilsenen til Magnus etter sistnevntes besøk i Tomb kirke i forrige måned.
Annonse
Den tidligere lederen i Ungdom i Oppdrag var taler under en fellesgudstjeneste arrangert av menigheter og foreninger i området. Søndagens tekst var Jesu lignelse i Matteus 13 om ugresset blant hveten.
Og Alv Magnus holdt en helt vanlig - i hvert fall burde den være det - preken over det som er meningsinnholdet i disse ordene fra Jesus: En formaning om livets to utganger og viktigheten av å velge den veien som fører til frelse og evig liv.
Men sånn vil de tydeligvis ikke ha det i Den norske kirke i Råde. Eller for å si det med Arne-Leon Risholm i menighetsbladet: «Denne prekenen var ikke representativ for Den norske kirke i Råde.» Det tror vi dessverre den godeste sognepresten har helt rett i. Men det sier i så fall mer om Den norske kirke i Råde og om Risholm selv enn det gjør om hedersmannen Alv Magnus.
Saken illustrerer noe av det som etter vår mening er et hovedproblem i folkekirken i dag. Ja, man benytter seg jo av tekstrekkene i gudstjenestene. Både GT-teksten, epistelteksten og evangelieteksten blir behørig lest. Men spørsmålet er hvordan disse gudsordene så behandles i den prekenen som kommer rett etter tekstlesingen?
Får presten teksten til å handle om noen annet enn det den faktisk gjør? Akkurat det er nok en ikke helt uvanlig foreteelse under gudstjenester i Den norske kirke. Vårt inntrykk er at de skarpe kantene i det kristne budskapet dessverre altfor ofte files bort og i stedet omskapes til en allmenn forkynnelse om å være snille mot hverandre og ta godt vare på miljø og klima.
Hvordan det står til med dette i de kirkene der Arne-Leon Risholm til vanlig taler, har vi ikke noen sikker kunnskap om. Men det er i hvert fall ikke noe godt tegn når sognepresten blir så stresset over at en predikant taler om det konkrete innholdet i teksten at han må rykke ut i Råde menighetsblad og beklage både på vegne av seg selv og Den norske kirke.
Evangelieteksten den søndagen handlet faktisk om alvoret i tilværelsen. Det kommer en dom etter livet vårt på jorden. Vår eneste redning er å tro på Jesus Kristus og hans stedfortredende død på korset.
Selvhjelpsprekener og miljøappeller avhjelper ikke det som er menneskehetens grunnleggende problem: At vi er fortapt uten Kristus.
Annonse
Og dermed er vi tilbake ved Pauli ord i 2. Timoteusbrev. Vi synes tildragelsen i Tomb kirke er et bevis på nettopp dette fenomenet at denne sunne lære ikke tåles.
I denne kirken er det klassiske kristne budskapet om omvendelse og nytt liv i Kristus tydeligvis uønsket. La oss heller få høre noe som klør i øret.
