Det som står fast og det som må endres
Det er også en viktig erkjennelse at historien kan bli en fangevokter.
Norsk Luthersk Misjonssamband er en endringsdyktig organisasjon. Kanskje mer enn ryktet tilsier. Og misjonen må være der folket er. Når det skjer endringer i samfunnet, er det derfor naturlig at misjonen tenker gjennom hvilke konsekvenser dette får. Og i vår tid skjer endringene raskere enn før. De skjer også på flere områder, og er mer omfattende enn vi har vært vant med. Derfor kreves det et mer aktivt lederskap for å finne en god vei fremover.
I dette arbeidet er det nødvendig å huske at historien er en uvurderlig ressurs. For NLMs del er det naturlig å se tilbake til 1890 og 1891, på kvinnene i Bergen som ble grepet av kunnskapen om de 12 millioner kineserne som angivelig døde hvert år uten å ha hørt evangeliet.
Annonse
Denne brannen ble starten på det som i dag er Norges største misjonsorganisasjon. Samtidig er det også en viktig erkjennelse at historien kan bli en fangevokter. For spørsmålet må først og fremst være hva oppdraget, kallet, er. Hvordan det konkret skal utføres vil variere fra tid til tid og fra sted til sted.
En ting er de endringene man vedtar og ønsker seg. Noe annet er de endringene man blir prisgitt som resultat av samfunnsutviklingen. Hvis NLM hadde kunnet velge helt selv, hadde vi neppe sett strategien om 100 egne forsamlinger innen 2020. Da ville de heller ha forblitt en rendyrket ytremisjonsorganisasjon.
Men utviklingen i både kirke og samfunn har ført dem hit de er i dag. Og om vi tenker 10 eller 20 år frem i tid er det vanskelig å se for seg at NLM-organisasjonen ikke har tatt flere skritt i retning av å bli et kirkesamfunn i en eller annen variant.
I hvert fall tyder det meste på økt selvstendiggjøring og et mer perifert forhold til Den norske kirke. Denne utviklingen har kommet for langt til at den lar seg reversere, ser det ut for. Da blir spørsmålet mer hvordan man vil gripe situasjonen an.
Samtidig er urbanisering en global trend. Da er det en utfordring at både NLM og norsk misjon generelt har hatt mye av sin virksomhet på landsbygden, både i Norge og internasjonalt. Man kan selvsagt velge å ikke ta hensyn til urbaniseringen, men det fremstår som et lite klokt valg for en bevegelse som ønsker å nå flest mulig mennesker med evangeliet om Jesus Kristus.
Med andre ord: Norsk Luthersk Misjonssamband, og de lutherske misjonsorganisasjonene generelt, står i årene fremover sannsynligvis foran endringer som er vel så store som dem de har vært gjennom de siste årene.
I boken «Sendt», som ble utgitt i forbindelse med årets NLM-generalforsamling, forteller Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle om sin oppvekst på bedehuset. «Jeg tror at NLM har en framtid, men jeg vet ikke hvordan den ser ut», sier han. Denne analysen tror jeg Stanghelle har rett i.
Det kan oppleves utrygt å akseptere denne erkjennelsen, for de fleste av oss foretrekker vel å ha mest mulig oversikt over fremtiden. Men realiteten er at samfunnet rundt oss nå forandrer seg så mye og så raskt at det i mange tilfeller vil være både dumt og hovmodig å låse seg fast til strukturer og modeller som en gang har fungert.
Annonse
Men dette betyr ikke at alt er usikkert, eller at alt er i spill. Ingvald André Kårbø, til daglig rektor ved Fjellheim bibelskole i Tromsø, har holdt bibeltimene på generalforsamlingen så langt. Torsdag formiddag utfordret han forsamlingen til trofast og tålmodig tjeneste, både i de dagene hvor frukten henger klar til å plukkes ned, og i de dagene en må vanne fordi det ikke har begynt å spire og gro ennå. Jesu løfter til sin kirke står ved lag både i gode og mindre gode dager. Tilliten til Mesteren er den viktigste misjonsressursen som finnes.
Mer enn noe annet er derfor spørsmålet om man våger å holde frem Jesu kors som vårt eneste håp. Uten erkjennelsen av menneskers behov for frelse fra fortapelse blir det dårlig med misjonsglød. For samtidig som vi skal bruke alt vi har av pedagogiske, strategiske og kommunikative evner, er det ikke disse som bærer misjonen.
«Guds kirkes grunnvoll ene er Herren Jesus Kristus», heter det i en salme. I en verden hvor mye forandrer seg er det noe som står fast. Det er bare når vi innser hvor avhengige vi alle er av Jesus Kristus at misjonskallet kan få næring.
