Det store steget ut av folkekirken
Uenighet om teologi gjorde det vanskelig for Peter Johansen å være prest i Den norske kirke.
Mange skal ut, færre kommer inn. Tall fra 2017 viser at 30 prosent av alle prestene i Norge er over 60 år. Siden 2013 er tallet på søkere til prestestillinger på Sør- og Vestlandet halvert, skrev Dagen nylig.
Som et ledd i å motvirke krisen, delte Kirkerådet i fjor ut én million kroner til prosjekter som kan bidra til at det blir flere prester i Norge. Presteforeningen fikk 75.000 kroner for å finne ut hvorfor prester slutter og hva som kunne fått dem til å bli.
Annonse
En av dem som sluttet i ung alder, er Peter Johansen. Da Dagen intervjuet ham i november i fjor, pekte han på flere grunner til at han ikke ville være prest lenger: ugunstig arbeidstid, en krevende jobb, flytting og teologi.
– Jeg er en av dem som ikke er så begeistret for utviklingen i Den norske kirke når det kommer til teologi, sa han og nevnte konkret ekteskapslæren.
En ny epoke
Etter et halvt år som hjemmeværende, har han nå begynt å virke som prest igjen. Ikke i Den norske kirke, men i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK), som er Norges eldste lutherske frikirkesamfunn. 1. mars begynte han som prest i Granly menighet i Tønsberg. Fem av kirkesamfunnets menigheter er i Vestfold. De ligger i en radius på rundt en time. I tillegg til å være prest i Granly, kommer Johansen også til å reise litt rundt i de andre menighetene og ha gudstjenester der.
Johansen beskriver det som et stort steg å skulle forlate Den norske kirke der han har hatt både oppvekst og tjeneste fram til nå.
– Hva kommer du til å savne mest ved kirken du ikke lenger er en del av?
– Det er tosidig. Jeg kommer til å savne den store kontaktflaten. I folkekirken har man mulighet til å forkynne for utrolig mange mennesker. Det har jeg satt stor pris på.
Baksiden er at det blir mange flyktige møtepunkt som ofte ikke blir mer enn det ene møtet, mener Johansen.
Annonse
– I blant kan man kjenne seg som seremonimester. I DELK kan jeg i større grad bygge stein for stein. Så håper jeg at jeg kan klare å nå ut over den allerede eksisterende menigheten.
– trist
Ingvild Osberg, konstituert sokneprest i Rygge og nestleder i Presteforeningen, synes det er trist at Peter Johansen opplever at han ikke kan jobbe i Den norske kirke lenger, men understreker at det ikke er sånn at teologiske endringer gir presteflukt.
– Folk tar ulike valg. Det må man respektere, og jeg håper at han får en god tid i DELK. Vi erfarer også at det kommer folk fra andre kristne sammenhenger som ønsker å jobbe hos oss.
Sammensatte årsaker
– Hva tror du er forklaringen på prestemangelen i Den norske kirke?
– Den er nokså sammensatt og handler om mange ting som vi ikke helt forstår. Store samfunnsendringer og interne kirkelige forhold er en del av bildet, men jeg tror ikke det går an å si klart og kategorisk hvorfor folk slutter. Det kan like gjerne skyldes personlige forhold. Men vi prøver å finne noen likhetstrekk.
Slitasje
Annonse
– Johansen opplevde en del av folkekirkens oppgaver som slitasje. Periodevis kunne han kjenne seg som en seremonimester. Hva tenker du om det?
– Jeg har vært menighetsprest i 29 år. I løpet av de årene har jeg vært med i de viktige øyeblikkene i menneskers liv. Jeg opplever ikke det som negativt. Tvert i mot. Som «seremonimester» opplever jeg mange gode møter med mennesker som ønsker kirkens medvirkning i sine liv.
Selv tenker hun at nettopp de mange møtene er en berikelse ved å være prest i Den norske kirke.
– Vi møter folk, og vi forkynner evangeliet for dem. Det er mennesker som deler nære ting fra egne liv. Det er ikke noe overfladisk ved det. Men jeg synes det er flott at en flink prest kan være til glede for DELK. Samtidig er det synd for oss at han ikke lenger jobber i Den norske kirke, sier hun.
Fellestrekk
Peter Johansen peker på flere felles trekk mellom Den norske kirke og DELK. Begge forkynner luthersk teologi og har faste ledd i gudstjenesten.
– Men der folkekirken har utviklet seg i en mer liberal retning, er DELK mer konservative. Før var nok kirkesamfunnet kjennetegnet av å være litt lukket, men de sikter bredere nå enn før. Spesielt i skolearbeidet har de en viktig kontaktflate.
Johansen opplever at for en som kommer fra Den norske kirke er det lett å finne veien inn i gudstjenesten.
Annonse
– De liturgiske leddene er ganske like, så det var en umiddelbar gjenkjennelse for min del. I Sandefjord, der vi bor, har menigheten tatt varmt imot oss.
Da han fikk vite at stillingen var ledig i fjor høst, takket han for tipset, men var ikke spesielt interessert. Det endret seg da han fikk tilsendt utlysningsteksten før jul.
– Jeg kjente at «dette vil jeg». Det var en brann som tentes i meg, forteller han.
