Det største kristne møtet i min levetid

Da Todd White besøkte Bergen i fjor, var han for de fleste en nokså ukjent størrelse. Kjernetroppene i noen av de karismatiske menighetene i byen hadde kjent til ham noen år.

Da han i forrige uke besøkte Vestlandshallen, kom han som et kjent navn for mange.

I fjor vakte det en viss oppsikt at han fylte opp Credokirkens lokaler på Kråkenes. Men det som skjedde i år er langt mer oppsiktsvekkende. Så langt jeg kan se, har det i mine 35 år aldri vært så mange mennesker samlet til et kristent møte i Bergen som de nærmere 3.500 tilstedeværende lørdag kveld.

Benny Hinn var i Bergenshallen i 1995, Ed Silvoso talte på fellesgudstjeneste i 2001, og det har vært generalforsamlinger i både Misjonsselskapet og Misjonssambandet.

Det har vært tusenårsjubileum for kristningen av Norge, og det har vært milleniumsfeiring. Men antakelig må vi langt tilbake i tid for å finne et møte som har samlet like mange mennesker som Todd White.

Hvordan kan det ha seg?

Svaret på dette spørsmålet er sammensatt. En del av det handler om åndelig forventning. Om en opplevelse av Guds nærvær, av et spesielt møte med Jesus. En forventning om helbredelser og om Guds inngripen i menneskers liv. I tillegg er det naturligvis inspirerende å oppleve fellesskapet med likesinnede. I en tid hvor den kristne kirken i Norge står overfor mange slags utfordringer, er nok slike oppturer svært kjærkomne.

I dette tilfellet er likevel mye av forklaringen antakelig knyttet til personen Todd White. Han er på mange måter en utypisk predikant. Han prøver ikke å fremstå som noen klassisk teolog, han prøver heller ikke å fremstå som noen vanlig taler. Bare utseendet er nok til å ane at han skiller seg fra de fleste av dem som vanligvis besøker kristne konferanser av denne størrelsen.

På en måte går det kanskje an å sammenligne ham med den tidligere gjenglederen Nicky Cruz. Han ble berømt gjennom sin sterke historie. En turbulent fortid fikk en ny kurs i møte med evangeliet om Jesus Kristus.

Slik er det også med Todd White. Under besøket i fjor fortalte han nokså inngående om sitt eget liv. Foreldrene ble skilt da han var 11 år, selv var han rusmisbruker da han var 13. Senere var han inn og ut av fengsel før han møtte Jesus.

I dag fremstår han som en varmhjertet person, med et sterkt ønske om at flere skal få møte den samme Jesus som han selv har møtt. «Du kan aldri gjøre nok for å bli frelst. Du må forstå hva Jesus gjorde for deg. Jesus og ham korsfestet må være dybden i din forståelse», sa han under besøket i fjor. Vektleggingen av den kristnes identitet kom også frem i år.

Når Todd White trekker så mange mennesker til Vestlandshallen, er det ikke minst fordi livshistorien hans taler for seg. Og den taler sterkt. Samtidig setter han menighetene på noen utfordringer. For han opptrer med en frimodighet som få andre kan legge for dagen. Men med sitt milde vesen kan han tillate seg å være mer nærgående enn mange andre.

White fremstår som en som oppriktig ønsker å hjelpe andre mennesker. Han er ikke aggressiv eller påtrengende, men vennlig og imøtekommende. Det er viktige egenskaper når tjenesten hans blant annet handler om å oppsøke fremmede mennesker på offentlige steder og spørre om han kan få be for dem.

Så er han åpenbart en dyktig kommunikator. Gjennom sosiale medier deler han videoer til mange tusen mennesker. Dermed blir vitnesbyrdene spredd som ild i tørt gress. Til inspirasjon og oppmuntring for mange, og kanskje til ettertanke for enda flere.

Det finnes det ting man kan stille spørsmål ved. Den vanlige karismatiske faren for å utdefinere dem som stiller disse spørsmålene finnes også. Og visst kan man spørre om hvordan inspirasjonen fra Todd White best kan integreres i den langt mindre spektakulære menighetshverdagen.

Men det finnes sannelig også nok av både praktiske og teologiske utfordringer for kristne i Norge anno 2016. Erkjennelsen av dette er nok, mer eller mindre bevisst, også en del av forklaringen på at både atmosfære, forventninger og oppmuntringer gjennom møtene med Todd White har truffet så mange.

For selv om han bruker mye av taletiden på å fortelle historier fra eget liv, er hovedpersonen i vitnesbyrdene ikke ham selv, men Jesus Kristus.