– Det tok 20 år før den første kom til tro
Norske misjonærer dro til Asia for å se kirkevekst. Men innbyggerne i det lukkede landet måtte først lære seg å be.
«Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.
Lørdag er det Mikkelsmesse i norske kirker, og disse ordene fra Lukas-evangeliet kommer opp. Og hvem vet, kanskje vil noen oppleve at Gud utfordrer dem til å bli misjonærer gjennom disse versene. I så fall kan det være svar på «Kirsten» og ektemannens bønner.
Annonse
De bor og arbeider i et land i Asia der det er forbudt å drive misjon. Det betyr at hun ikke kan stå fram med navn.
Fra alle til alle
Mens evangeliet tidligere kom «fra vesten til resten», går misjonsstrømmen i dag «fra alle til alle». Trenden de siste årene har vært at antall norske misjonærer går ned, parallelt med at man støtter stadig flere nasjonale som kan utbre evangeliet der de bor.
«Kirsten» mener det er behov for begge deler, men tror at vi i årene fremover vil få se en ny bølge av norske misjonærer.
– Gud gjør noe nytt i Norge. Derfor styrkes vi i frimodigheten til å be om at Gud skal sende ut arbeidere. Fortsatt er det rundt 1.000 folkeslag som ikke er i berøring med kristne. Mitt håp er at Norge skal spille en viktig rolle i arbeidet med å nå ut til dem, sier hun.
De siste 25 årene har hun og familien vært ute som teltmakere.
Å bety en forskjell
– Hva var oppdraget da dere reiste ut?
Annonse
– Det var å få bety en forskjell for unådde folkeslag og plante en kirke. Vi hadde besøkt stedet før vi dro ut som misjonærer, og vi hadde møtt noen av dem vi skulle misjonere blant.
– Hvilke strategier har dere jobbet etter?
– Vi hadde tenkt å gå raskt ut, drive med vennskapsevangelisering, bli kjent med kulturen og etablere menigheter, men vi opplevde at Gud sa til oss at «høsten er ikke moden ennå».
– Det måtte ryddes skog, tas ut steiner og kutte trær, forteller «Kirsten» på bildespråket.
– Vi opplevde at om vi hadde gått i gang, så ville vi få se noen få bli frelst. Men jordsmonnet var ikke klart. Det var tid for bønn, forteller «Kirsten».
Ikke tradisjonelle forbedere
I 25 år har de bedt for landet de bor i og for folkeslaget der. I alle disse årene har de hatt et yrke, men jevnlig har de fått besøk av folk fra ulike deler av verden som har kommet til området for å be.
– Vanligvis ber jeg gjerne på morgenen, men når de er på besøk kan vi be intensivt i flere dager. Vi er ikke det man tenker som tradisjonelle forbedere, men vi har lært masse om bønn underveis. Noen mennesker er spesielt kalt til en forbønnstjeneste, men alle kristne har et generelt kall til bønn.
Annonse
– Så du er ikke et «bønnemenneske»?
– Nei, langt i fra. Men som misjonær må man bruke alt man har fått av gaver. Denne jobben krevde at vi måtte bli forbedere, forklarer «Kirsten».
Hun forteller at det har blitt lettere å be med årene, og at de merker en stor forskjell fra da de begynte.
– Det tror jeg har en sammenheng med at det åndelige klimaet har forandret seg. Det er veldig spennende. Bønn er faktisk gøy og inspirerende. Noen ganger får vi besøk av unge mennesker som ber sammen med oss. Det er utrolig å se dem oppleve Guds hjerte gjennom bønn. De har aldri tidligere likt å be, men så får de et hjerte for det.
Gjennombrudd
Etter 20 år opplevde «Kirsten» og ektemannen at den første kom gjennom til tro og ga livet sitt til Jesus.
– Det opplevdes som et skikkelig gjennombrudd. Etter få måneder kom hele familien til tro, og siden har det ballet på seg. Stadig flere blir kristne, og man kan merke at de har dype røtter. De som kom til tro i starten er fortsatt troende.
Verken «Kirsten» eller ektemannen var til stede da den første tok imot Jesus. I området der de bor har de knapt sett at noen har blitt kristne.
Annonse
– Men vi ser at det skjer andre steder i området, forteller hun.
– Tvilte du noen gang på at det ville skje?
– Egentlig ikke. Spørsmålet var om vi kom til å få oppleve det. Gud hadde gitt oss løfter, og ingen bønn er tapt. Vanligvis i kirkehistorien bryter vekkelsen ut når misjonærene har dratt etter å ha bedt i årevis.
Begeistret
– Hvordan var det for dere å oppleve at den første kom til tro etter 20 år?
– Vi var begeistret, men det var ikke noe ekstremt «wow». Det var mer sånn at «ok, nå skjer det vi har håpet og talt ut.» De siste årene har vi opplevd at folk har blitt frelst, de har fått drømmer, det har skjedd helbredelser og demonutdrivelser, og folk skriver lovsanger. Alt vi har bedt om skjer helt plutselig.
Vi snakker sammen på telefonen før hun og ektemann reiser ut igjen. Denne gangen reiser de alene, uten barn. De er blitt voksne nå, og alle bor i Norge.
– Jeg ser fram til å komme ut igjen. Det er mye hverdag i Asia, og vi har mange av de samme problemstillingene som i Norge. Samtidig er det så utrolig spennende og inspirerende å få bety en forskjell.
Annonse
Fortsetter
«Kirsten» er usikker på hvor lenge de blir værende. Første gang de dro, tenkte de å bli der noen år. Denne gangen tenker de ti nye år.
– Vi har vært i en prosess der vi har spurt Gud om vi skulle reise hjem eller dra til et annet sted, men det virker som det fortsatt er bruk for oss i Asia. Med årene har vi opparbeidet mye kompetanse på språk og kultur, derfor fortsetter vi.
– Hvordan er kontakten med de nasjonale?
– Vi lever så nærme dem at vi hører dem snorke om natten. Det blir ikke noe privatliv. Vi har vår egen lille leilighet, men bor i koloni. Vi er de eneste utlendingene på stedet, og vi omgås bare nasjonale, forteller «Kirsten».
