Dette er de virkelig store vekkelsene i Norge
Norsk vekkelseshistorie begynner på en åker utenfor Fredrikstad en vårdag i 1796. – Haugevekkelsen ble fundamental, slår kirkehistoriker fast.
Publisert
Sist oppdatert
– Den første store vekkelsen kom med Hans Nielsen Hauge. Det er klart at den ble fundamental for vekkelseshistorien i Norge, slår Bernt Torvild Oftestad fast.
Han er professor emeritus i teologi.
Annonse
Dagen har skrevet flere artikler om vekkelse de siste ukene og har bedt Oftestad om å skissere de viktigste historiske vekkelsene i Norge.
Pløyet og sang
En vårdag i 1796 gikk Hauge og pløyde på familiegården på Hauge i nærheten av Fredrikstad. Han sang en salme mens han jobbet: «Jesus din søte forening å smake». Brått erfarte han noe som han 20 år etter beskrev som overnaturlig, guddommelig og salig, «en herlighet som ingen tunge kan utsi».
Åndsopplevelsen førte til at 25-åringen fikk fornyet tro og et sterkt kall til å forkynne evangeliet. Bondesønnen reiste i store deler av Norge mellom 1796 og 1804, skrev en rekke religiøse bøker og skapte den første norske, religiøse vekkelsesbevegelsen.
– Viktig folkevekkelse
Hauge blir beskrevet som en åndshøvding, men også som en samfunnsbygger, gründer og næringslivsleder. Det anslås at han startet rundt 30 virksomheter i Norge i løpet av de 52 årene som han fikk leve.
Bernt T. Oftestad definerer vekkelse som en ny religiøs erkjennelse eller overbevisning som radikalt endrer livet til mennesker.
– Vi snakker om en viktig folkevekkelse som nådde mange og fortsatte i vennesamfunn, sier han om Hauge-vekkelsen.
Annonse
Oftestad viser til Lars Levi Læstadius (1800-1861), prest i svensk Lappland. På en visitasreise i 1844 møter han samekvinnen Milla Clemensdotter, ofte omtalt som «Maria». Samtalene bidro til at han fant fram til «levende tro» og et nytt syn på hva sann kristendom skulle være. Læstadius ble redskap til en vekkelsesbevegelse som fikk stor innflytelse i Nord-Norge, og særlig blant samefolket. Han var også en fremtredende botaniker, lingvist, etnograf og teolog.
«Prestevekkelse»
Kirkehistorikeren trekker også frem Gisle Johnson, som levde mellom 1822 og 1894. Mens han var student, fikk han et stipendopphold i Tyskland som ga ham innsikt i luthersk erfaringsteologi (Erlangen-skolen).
Johnson, som i 1860 ble professor ved Det teologiske fakultet, la vekt på å utforme en teologi som både var basert på «den sanne troserfaring» og var forankret i sann lutherdom. Han stod i bresjen for «prestevekkelsen» som begynte med hans egne studenter ved Universitetet i Oslo.
– Omformet Den norske kirke fra innsiden
– Denne vekkelsen omformet Den norske kirke fra innsiden, ved indremisjonsarbeid. Johnson ville at kirken skulle bli preget av et levende fromhetsliv og diakonal innsats, sier Oftestad.
Vekkelsen førte til at flere prester samarbeidet med vekkelsesfolket. Indremisjonsselskapet ble stiftet i 1868 med Johnson som leder. 30 foreninger meldte seg inn samme år.
– Han førte videre den pietistiske og kirkelojale tradisjonen fra Hans Nielsen Hauge, sier professoren.
Annonse
Med Indremisjonen fulgte etter hvert bedehuskultur og frivillige organisasjoner. De hadde emissærer som forkynte slik at det oppstod vekkelser over hele landet, sier Oftestad. Bland disse nevner han Ludvig Hope og Ole Hallesby spesielt.
– Ble radikalisert
Oftestad knytter sammen Johnson- og Lammers-vekkelsene.
Gustav Adolph Lammers virket både som prest, arkitekt og kunstmaler.
Soknepresten i Skien stiftet en av de første indremisjonsforeningene i Norge i 1853. Han ble etter hvert urolig for mangel på kirketukt i Den norske kirke og fikk også betenkeligheter ved barnedåp og det alminnelige, folkekirkelige skriftemål.
– Han ble radikalisert, og brudd med folkekirken kunne ikke unngås, sier Oftestad.
– Frikirkelig vekkelse
Dissenterloven av 1845, som ga ikke-lutherske kirkesamfunn frihet til å virke i landet, var på plass da Lammers nedla sitt embete i 1856. Han etablerte Norges første dissentermenighet i Skien med 200 medlemmer.
Annonse
– Med Lammers kom vekkelsesliv av frikirkelig karakter. Baptister og metodister i egne kirkesamfunn fant også sin plass i Norge, orienterer Oftestad.
Så en engel
Kirkehistorikeren peker også på den frikirkelige forkynneren, Albert Lunde (1877-1939). Med ham fulgte en stor vekkelse, særlig i Kristiania fra begynnelsen av 1900-tallet.
Lunde hadde utvandret til USA i ung alder og ble blant annet grepet av forkynnelsen til den amerikanske vekkelsespredikanten Dwight L. Moody. Han var døden nær da han ble smittet av tyfus i 1896, samme år som han fikk en frelsesopplevelse.
Da han var i ferd med å dø, kom to venner og ba for ham, ifølge boken «Albert Lunde, minner fra hans liv». Sykdommen slapp taket, og Lunde skal ha fortalt sine nærmeste hvordan han så en engel som løftet ham bort fra sengen slik at han kunne se både legen, de to som ba og ham selv. Han hørte en stemme som sa: «Du må tilbake til jorden en stund til».
Inngang over alt
Lunde stod i vekkelse flere steder i landet. I Kristiania fylte menneskemasser det store Calmeyergatens Misjonshus.
– Han hadde en protestantisk evangelikal profil og unngikk såkalte stridsspørsmål. Lunde ble godtatt også i lutherske sammenhenger, sier Oftestad.
Annonse
– Pinsebevegelsen ble en folkebevegelse
Han er også opptatt av pinsevekkelsen ved Thomas Ball Barrat (1862-1940).
Mens den norske metodistpresten var i USA i 1906, fikk Barrat høre om pinsevekkelsen i Azuza Street i Los Angeles. Han ble grepet av pinsebevegelsen «og tok i mot dåpen i Den hellige ånd med ild og tungetale», som det står i Store norske leksikon (snl.no).
Barratts hjemkomst til Norge ble starten på pinsebevegelsen i Norge. Han grunnla Filadelfiamenigheten i Oslo der han var forstander fra 1916 til året han døde, 1940.
– Pinsebevegelsen ble en folkebevegelse som fikk stor betydning, sier Oftestad.
– Betydning for politisk engasjement
Professoren nevner også Frank Mangs, den finlandssvenske predikanten som forkynte til vekkelse over hele Norden. Misjonsforbundet (i dag Misjonskirken) opplevde stor vekst gjennom flere tiår med hans forkynnelse.
Oftestad trekker også frem Oxfordbevegelsen, som særlig grep inn blant prester og menigheter i Den norske kirke. Forfatter Ronald Fangen og legen Einar Lundby var begge med i bevegelsen.
Annonse
– Den har hatt betydning for evangelisering og politisk engasjement, ikke minst opprettelsen av Kristelig folkeparti, sier Oftestad.
Tørketid
Kirkehistorikeren sier til Dagen at mange vil si at det kom en tørketid med færre vekkelser på 50-tallet.
– Da forsøkte man seg med metoder som ble utviklet blant annet i USA og inviterte til aksjoner med for eksempel Billy Graham, men dette ble ikke et bredt fenomen i Norge.
Jesusvekkelsen og den karismatiske vekkelsen, som kom under Oftestads egen studietid på 60-tallet, vil han også ha med.
– Jeg vil karakterisere dem som genuine vekkelser med betydelig breddevirkning, sier han.
Tror det kommer en vanskelig tid
– Med din bakgrunn som kirkehistoriker, tror du at vi kan stå foran en vekkelsestid nå?
Annonse
– Jeg tror vi står overfor en veldig vanskelig tid for de troende. Det blir tyngre å være kristen i den vestlige verden, mens det samme ikke nødvendigvis gjelder andre steder i verden. Kanskje må kulturen som råder nå gå til grunne før det kommer noe nytt.
