Dette er Lene. Hun er en kristen alkoholiker

Lene Premak Ljøkjel (50) forteller at hun alltid har hatt god viljestyrke. I møte med alkoholen hadde hun derimot lite å stille opp med.

Nå vil hun hjelpe andre, og fjerne tabu rundt alkoholisme i kristne miljøer.

For Lene kaller seg kristen alkoholiker. Hun er tørrlagt, men mener hun like fullt er alkoholiker.

– Det kommer jeg til å være så lenge jeg lever. Jeg skulle ønske jeg ikke var det, sier Lene.

Hun er gift, har barn og barnebarn, og bor i en flott enebolig med sjøutsikt i Søgne i Kristiansand kommune.

Fra verandaen kan hun se ut på havet hvor hun for to år siden satt på et fjell og tenkte at hun ville gjøre det slutt på alt.

Hun så ingen utvei, og den skjulte drikkingen hadde ført henne ut i en drepende ensomhet.

– Jeg hadde nådd bunnen. Det var nok dit jeg måtte. Jeg var maktesløs, og hadde prøvd å slutte, men alkoholen hadde fått helt grepet på meg.

Rusen av vin

Ingen kunne se på Lene at hun var alkoholiker. Hun hadde jobb, var opptatt av å trene, og hun var kristen.

Hun er vokst opp i et kristent hjem, og i ungdommen festet hun litt i rykk og napp.

– Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til alkohol, og deler av ungdommen levde jeg et dobbeltliv, hvor jeg var med de kristne vennene, samtidig som jeg av og til drakk.

I voksenlivet ble Lene glad i vinens rus.

– Jeg var ikke en av dem som går i parken, eller som sitter med spritflaska. Jeg var heller ikke på byen. Jeg satt hjemme med vinen, forteller hun.

Hun bodde alene på denne tiden, barna var ute av redet, og ingen kunne følge med på drikkingen hennes.

Lene drev eget firma, og da hun kom hjem fra jobb, syntes hun at hun fortjente å sette seg ned med et glass vin. Hun skadet jo ingen med det?

– Når jeg kom hjem fra jobb, ville jeg senke skuldrene med vin. Så var det ut for å trene, før jeg kom hjem igjen og fortsatte å drikke vin utover kvelden, forteller hun.

Aldri bare ett glass

Hun oppdaget etter hvert at mønsteret ble vanskelig å bryte. Hun ville heller ikke bryte det. For hun kunne vel slutte hvis hun ville?

– Ja, jeg kunne slutte. Problemet var bare at jeg begynte igjen. Jeg klarte ikke å la være å begynne igjen. Jeg kunne holde opp i flere uker, men så begynte jeg igjen. Jeg tok ett glass, og så måtte jeg ha ett til.

Lene forsvarte drikkingen med at hun ikke skadet noen. Hun var jo ikke stygg med noen?

Rutinene begynte å få grep om livet hennes. Hun takket nei til mer og mer.

– Jeg sa nei til invitasjoner. Jeg sa nei til å passe barnebarna. Da kunne jeg jo ikke drikke. Det begynte å bli ensomt, sier hun.

Så traff hun Tore, og de to giftet seg etter kort tid.

I fjor var de separerte. Denne jula skal de tjene sammen, for byens trengende

Han hadde ingen anelse om at Lene nå var alkoholiker. Hun var blitt ekspert i å skjule sykdommen.

De var begge kristne, og Tore trodde Lene bare var glad i å ta et glass vin.

– Hvis vi satt og så på TV, hadde jeg et glass vin, og hvis Tore forsvant litt for å hente noe, sørget jeg for å fylle på glasset uten at han så det. Jeg hadde glasset med alle veier i huset, for jeg hadde jo gjemt vin overalt, forteller hun.

Vin i turflaska

Triksene var mange.

– Jeg gikk tur i skogen, og det var jo ikke vann jeg hadde på den termosflaska. Så var det jo selvfølgelig å drikke vin fra kaffekrus, forteller Lene.

Hun sørget for å handle på forskjellige vinmonopol, så ingen skulle mistenke at hun hadde et problem.

Tore begynte å stusse. For hvorfor begynte Lene å snuble i ordene dersom hun bare hadde hatt et par glass?

– Det var det verste jeg visste hvis han begynte å spørre. Jeg var livredd for å gi slipp på alkoholen.

Da Tore tok en nærmere titt på deres felles konto, oppdaget han hvor mye som var brukt på vinmonopolet.

Lene løste dette også.

– Da ble det å ta ut kontanter i stedet.

– Vanvittig ensomt

Tore og Lene var nygift, men for Lene var alkoholen det viktigste.

– Jeg maste jo veldig om at han burde reise til Vestlandet for å besøke sine gamle foreldre. Da kunne jo jeg være hjemme alene og drikke i fred og ro.

Men livet begynte å rase.

Lene ble mer og mer isolert. Mer og mer ensom. Mer og mer egosentrisk.

– Det er et vanvittig ensomt liv. Man er så selvsentrert. Jeg forsøkte å opptre hyggelig mot folk, men jeg var egentlig bare opptatt av mitt eget.

Hun skjønte at hun ikke hadde kontroll da viljestyrken ikke kunne redde henne. Men Lene forsto ikke at hun var alkoholiker.

– Jeg skjønte at jeg hadde et problem, men jeg var så fortvilet over min egen viljestyrke. Hvorfor klarte jeg ikke dette? Jeg hadde jo greid å slutte å røyke?

Lene så at livet hennes ble ødelagt. Hun skrek til Gud.

– Hvis dette hadde vært noe som gikk på viljen, så hadde jeg ikke valgt vekk de jeg er glad i, sier Lene.

Gjemme seg for Gud

Lene snakket med legen. Han forklarte at hun hadde en sykdom som het alkoholisme.

Full av skam, søkte hun hjelp i et fellesskap.

– Jeg hadde så mye skam. Jeg skammet meg så innfor Gud. Jeg forsøkte egentlig å gjemme meg for ham. Gudsbildet mitt var helt forvrengt.

Lene trår for første gang inn i rommet sammen med flere alkoholikere. Det er som å være i en film.

– Det var utrolig tøft. Jeg satt i ringen og sa «Hei, jeg heter Lene, og jeg er alkoholiker.»

I ringen satt det alt fra leger til ingeniører. Det var et sjokk for Lene å oppdage at det var alle typer mennesker, som henne, som hadde nådd bunnen i livet på grunn av alkoholen.

Jobben startet, og i fellesskapet fant hun styrke. I tillegg til hos Gud.

– Det er et mirakel at jeg kom ut av det. Det er med Guds hjelp.

Hjelpe andre

I to år har Lene gått fast i sitt fellesskap. Hun møter stadig de som kommer for første gang. De som er der hun var selv.

Helt på bunnen.

– Alkoholisme har vi også i de kristne kretsene, og vi må snakke om dette. Det at jeg nå får lov til å hjelpe andre, ved å vise at det går an å komme ut av det, gir meg utrolig mye, sier Lene.

For henne har de daglige rutinene blitt byttet helt ut.

Nå er hun avhengig av å starte hver morgen i «kapellet» på loftet, med lys og Bibelen.

– Her sitter Tore og jeg. Det må vi, hver morgen, smiler Lene.

Hun vil nå ut med historien sin, og tirsdag 24. januar deltar hun på temakveld i Vågsbygd menighet under overskriften «Kristen og alkoholiker».

– Vi må snakke sant i menigheten om livet, mener Lene.